Rått og bittert

Karsten Alnæs er god til å skildre barndommens Hønefoss, men anlegger en pedagogisk vi-form når temaet blir personlig.

Her er ukas bokanmeldelser.

BOK: Det er lite som kan måle seg med virkelig god erindringslitteratur. En sjanger der forfatteren må glemme sin forfengelighet og huske med hele seg - lukter, lyder, fornemmelser. I den hensikt å få til en samtidighet så dyp at det rasper i sjelen.

I den andre enden av skalaen står de mer konkrete barndomsminnene, der en kjent person forteller om smått og stort fra sin barndom.

Karsten Alnæs’ minner fra sin barndom heller mot siste kategori.

Skikk og bruk

Boka dekker de ni første åra i Alnæs’ liv. Fra han 29. mai 1939 ble født i en leiegård ved torget på Hønefoss. Inntil familien flyttet til Kampen ni år seinere. Historiefortelleren Alnæs er god til å skildre tid og miljø på Hønefoss under og etter krigen. Skikk og bruk, fattigdom og fossedur, kortevarebutikken og avholdskafeen med Anna på krakken.

Det er mange «guttestreker» i denne boka, som er dedisert Alnæs’ barndomsvenner. Han forteller om farlige ferder på elva, detektivbyrå, skrubbsår og sigarrøyking.

Ulitterært

BLE SLÅTT: En sprengkraft i Karsten Alnæs’ nye bok er skildringen av den grusomme faren. Foto: TOM MARTINSEN
BLE SLÅTT: En sprengkraft i Karsten Alnæs’ nye bok er skildringen av den grusomme faren. Foto: TOM MARTINSEN Vis mer

Et pussig trekk ved skildringen er at når Alnæs nærmer seg noe som kunne bli litt «farlig» personlig, har han en tendens til å gå over i et litt oppstyltet språk og en slags pedagogisk vi-form: «Det betyr ikke at vi lukket øynene for den feminine sjarm på pulten ved siden av. Men vi følte oss ekstra dratt mot de uerfarne.» Eller det belærende «Vi glemmer ofte sånt når vi drømmer oss tilbake.»

Det er i det hele tatt noe litt schizofrent ved språket i denne boka.

På den ene siden er Alnæs den erindrende lille gutten som leter og gjenfinner varmen fra mor som bøyer seg over ham og kysser ham på kinnet. Men han gjennomfører ikke det subjektive barneblikket. «Veslevoksne» ord som krabat og tumler, samt det høyst ulitterære imidlertid, brukes hyppig og ødelegger stemningen.

Alnæs har også en tendens til å gå over i den historiske romans tilnærmelse. Han mister opptaktene til en egen stemme, og blir en allvitende forfatter. Han lager dialoger og skriver dialektform som ikke helt passer guttens blikk og språk: «Han var en staselig fyr, men han var ikke just fysen på ekteskap.»

«Dødens rike»

Likevel er det elementer i denne boka som gjør et sterkt inntrykk. Karsten Alnæs ble født med navlestrengen viklet rundt høyre hånd. Noe som betød at han hvert år tilbrakte måneder på sykehus med operasjoner som skulle skille fingrene fra hverandre. I 1940-åra var det ensbetydende med lange hvite korridorer, naftalukt og ensomme angstfylte netter der han ventet på sprøyta neste dag.

Riktignok også her skildret med et vi når han nærmer seg noe: «(…) den kvelende masken med kloroform som sendte oss langt inn i dødens rike.»

Den virkelige sprengkraften i boka er Alnæs’ forhold til sin far. Den sterke vestlandske prestefaren som var dekket av hår og alltid varm, for «inni ham fyrte noen med glødende kull». Presten dengte sveklingen av en sønn som var både «svak, klosset og vinglete».

Rått og bittert

Modig bok

Hadde dette vært bedre litteratur, så hadde det lett kunnet bikke over i den litterære klisjeen. Det synes nærmest obligatorisk å ha lidd under en grusom prestefar.

Hos Alnæs virker det uhyggelig, fordi det er gitt en relativt beskjeden plass, og framstår så «sant», ubearbeidet, rått, og bittert. En bitterhet som også omfatter moren han elsket så høyt. «Når far slo meg, tenkte jeg at nå blir mor mer glad i meg. Hun tok mitt parti, men aldri helt ut.»

Akkurat de partiene gjør dette til en modig bok. Muligens mer modig enn Alnæs er klar over.

LES OGSÅ: