Rått og rørende

Fartsfylt og empatisk sosialrealisme fra København

BOK: Jonas Bengtsson fikk den danske debutantprisen for boka om schizofrene Janus på drift i København. Unggutten med navn etter guden med de to ansikter, slippes ut fra lukket avdeling. I fire år har han holdt ut livet på institusjonen takket være brevene fra hans dansk- kurdiske venninne, Amina. Men brevene sluttet å komme. Det blir presserende for Janus å komme ut i frihet: Han må finne ut hva som er skjedd med Amina.

Med brorens fasjonable leilighet som base, starter Janus letingen etter henne. Det bringer ham i kontakt med gamle kjenninger som lever på byens og livets skyggeside. Janus oppsøker også Aminas familie og hennes nye krets, som ikke ser blidt på snushaner. Det utvikler seg til et brutalt og fartsfylt drama. Utskudd

Parallelt kjemper Janus med sitt personlige mareritt, med sykdommen som gir ham angst og anfall til tross for at han er «ualminnelig velmedisinert». Men diagnosen gjør også Janus usårlig. Han skyr ingenting i konfrontasjonen med det røffe innvandrermiljøet han møter. Janus har ingenting å miste, bortsett fra livet, som er så som så.

Empatien Bengtsson skildrer skikkelsene med, beveger. Enten de er narkomane, psykisk syke eller bare ikke helt har fått det til. Og dette selv om de slett ikke er udelt sympatiske. Heller ikke Janus, som tøyer strikken temmelig langt. Men hva de gjør, enten det er svik, heleri eller utnytting, er ikke så relevant. Hva de er, er viktigere. De er forsømte mennesker i et velpolert samfunn som helst vil medisinere bort problemene. Humor og elendighet

Letingen etter Amina er motoren i romanen. Den tilfører detektivplottets effektive framdrift: Stadig nye møter må til for at Janus skal finne svarene han søker. Teknikken skaper dessuten interessante menneskemøter, der små intermessoer utspiller seg. Enten det er en voldelig, opprørende eller romantisk scene. Eller en vemodig, som den der Janus klatrer opp i epletreet og kikker inn på moren gjennom kjøkkenvinduet. Ser ensomheten hennes og, ute avstand til å ta kontakt, tusler vekk igjen.

Og selv om elendigheten ligger i tjukke lag, er komikken like ved og skaper en god kontrast. Som i scenen der Janus treffer en tidligere medpasient, tiggeren Johannes. Etter høylytt å ha gjenopplevd noen skrekkelige incestscener fra barndommen, runder Johannes alvorlig av møtet: «Jeg må også på jobb igjen. Politiet har akkurat gitt meg en bot, 500 spenn, for tigging, så jeg blir nødt til å jobbe overtid.» Velbalansert

Bengtsson skriver og konstruerer med en sjelden sikkerhet til debutant å være. Han balanserer romanen godt: Den gode framdriften fortrenger ikke nyansene eller dybden, kritikken skygger ikke for forståelsen, tragedien ikke for komikken. Romanen rører og opprører, er selvsikker og varm. Og som brekkstang for å åpne leseren for innsikt og medfølelse, bruker Bengtsson humor. Vi kan le, litt oppgitt over livet, sammen med disse utpinte skikkelsene.