Rått og rystende

Godt og atypisk om zombier, kidnappede småjenter og homseastronauter.

BOK: Denne oppsiktsvekkende gode romanen er skrevet av musikeren Anders Bortne, som debuterte for tre år siden med romanen «Et bra band».

Hans bok nummer to, novellesamlingen «Natt’a der oppe, natt’a der nede», er både rå og atypisk.

Kampuch

Bortne har i et intervju uttalt at han mener norsk novellekunst er altfor forsiktig. Det har han åpenbart villet gjøre noe med. Spesielt setter en av novellene et støkk i leserne. «Sara & jeg» er en direkte kommentar til den fryktelige Natascha Kampusch-saken. Vi møter et odde par: En livsglad bråmoden intelligent tolvåring som bor sammen med en tre og førti år gammel halvfet, coladrikkende og småskitten trygdet mann. Tre år tidligere kidnappet han jenta. Hun har siden bodd i en muggen kjeller. Avisene har sluttet å skrive om henne, foreldrene tilsynelatende glemt henne. De gangene hun har klart å rømme, har hun alltid kommet tilbake.

Nå står det henne fritt å dra, ja, hennes patetiske bøddel ønsker henne bort. Men hun blir, av årsaker som bare antydes, i en grotesk og lite spekulativ fortelling som bevisst balanserer på grensen mot det betente.

Sosialpornografi

«Hver natt har jeg bedt om at vi skal få daue alle mann og våkne opp et annet sted,» heter det i åpningsnovellen «Renovér min familie», en kommentar til realityvirkelighetens sosialpornografi. Vi møter en skakkjørt familie med to tvillinggutter i rullestol og en tenåringsdatter på kjøret. De skal få nytt liv og nytt hus av et team ledet av en smellvakker programleder. Det er mye komikk og mye alvor i denne fortellingen, der tyngden ligger i morens hjelpeløst tilforlatelige stemme.

Flere av novellene er science fiction-aktige, en sjanger som ikke er helt stuerein i det norske litterære liv. Bortne vet det og bruker bevisst B-kunsteffekter. Spesielt i novellen som er inspirert av zombiefilmskaperen George A. Romero. Der blir Europa, lille Norge og til og med Frogner angrepet av alienliknende vesener som gjør alle til zombier. En familiefar klarer å gjemme seg i et lagerrom på Kiwi på Frogner plass. Mirakuløst nok er denne novellen mer enn bare snurrig effektmakeri. Bortne klarer å skape menneskemøter som gir mening gjennom en finurlig psykologi.

Det lille i det store

Et fellestrekk ved denne nokså sprikende samlingen er en vekt på gjenkjennelige psykologiske mekanismer. Det er ikke så originalt i novellistisk sammenheng. Originaliteten ligger i at Bortne bryter med det norske novelleidealet – som grovt sett ligger i å se det store menneskelige drama i den grå lille hverdag.

Bortne går motsatt vei. Han finner det lille i det store. Som i fortellingen om de tjuesju astronautene på ei romferje som etter åtte års ferd må ta et valg. Snur de ikke, kommer de aldri mer hjem. Én stemme står igjen og bestemmer utfallet. Men det som opptar ham er verken de store mysterier der ute i universet, eller de der hjemme. Det er kjærligheten til kollegaen, halsgropa hans og søkket bak øret: Utforskingen av et mikrounivers mens de farer gjennom verdensrommet. Det er vakkert skildret og briljant tenkt.