Rått om urbefolkningens lidelser

Det er ikke ofte en leser litteratur som er så påtrengende ærlig og avslørende som nordafrikanske Anouar Benmaleks bok «Det gamle folkets barn».

Romanen griper dypt i sin skildring av menneskets evne til ondskap og fordømming, men viser også dets vilje til kjærlighet og samhold. Alt formidlet i en nydelig og reinskåren prosa.

Tre på flukt

Tre skikkelser trer fram med sine historier. Den første som griper ordet, er Kader. Året er 1918, og han tenker tilbake på det halve århundret han har tilbrakt i landflyktighet med sin elskede Liselei og aborigineren Tridarir. Omstendighetene som brakte dem sammen femti år tidligere, var grufulle, og det er den historien som utgjør hovedhandlingen i romanen. Her følger vi de tre hver for seg på begynnelsen av 1870-tallet, og får deres dramatiske historier før de møtes om bord på en smuglerbåt til Australia.

Det er en hjerteskjærende rå beretning, og sterkest inntrykk gjør Tridarirs historie. Den lille tasmanske aborigineren er fange om bord. Han har sett sine foreldre bli forgiftet, buksprettet og nedlagt i kister med salt. Nå fraktes de, som han selv, som dyre salgsvarer til forskere som skal studere arten de tilhører. Liselei og Kader, som selv er rømlinger, blir guttens redning.

En brutal fortelling

Historien om Tridarir er dreiningspunktet i romanen. I dedikasjonen skriver Benmalek:

«Til Truganini, død 8. mai 1876, som den siste representant for Tasmanias aboriginer [...] i et fullkomment folkemord: uten minner om ofrene, uten skjensel for morderne.»

Fortellingen han konstruerer, er ubehagelig og brutal, men også finstemt og imponerende nyansert. Uten å pynte på noe viser Benmalek fram småligheten, feigheten og hatet hos alle karakterene.

Også hovedpersonenes indre konflikter, mindre heroiske avveininger og smålåtne tanker flombelyses. Ingen slipper fri i forfatterens ubarmhjertige studie av de menneskelige anlegg. Ansvarsfølelsen og kjærligheten, og særlig morskjærligheten, settes opp som kontrast til menneskets iboende evne til «det umenneskelige». «Det gamle folkets barn» er en sterk beretning i en velformet og rik prosa, godt ivaretatt av oversetter Kjell Olav Jensen.