Rått parti om Carl

To bøker om Carl Ivar og Eli Hagen i løpet av noen få dager kan nesten gi gulpefornemmelser.

BOK: Den ene skrevet fra en antatt distansert, kritisk og analytisk synsvinkel. Den andre fra en privat, intim, lojal og kjærlig synsvinkel.

VG-kommentator Elisabeth Skarsbø Moen har i løpet av to år anstrengt seg for å gi et mest mulig komplett, saklig bilde av «Historien om Carl I. Hagen», uten hans medvirkning. Hun rakk så vidt å kaste sin bok på markedet og bli skjelt ut av mannen hun skriver om før hans «elskerinne, sekretær og hustru» Eli Hagen kom med sin versjon i går.

Et rått parti

Fru Hagen kan som forfatter øse av et langt livs private inntrykk. Hun har bokstavelig talt gått til sengs med sitt hovedobjekt hver natt i en menneskealder og kan i tillegg framstille den politiske historie og dens aktører i svært subjektivt lys, nærmest hemningsløst subjektivt.

I forhold til et marked som antas å like både heltedyrkelse, sak og sladder, så er dette rått parti!

Men noe har bøkene til felles. Begge forteller historien om mannen som forandret det politiske terrenget i Norge. Begge bidrar også til å forsterke mytene om ham. Og begge vil ha en politisk funksjon.

De vil begge bli å finne innpakket under julegrana i mange hjem og bidra til en vedvarende og kanskje forsterket interesse for Frp, som jo er Carl Ivars og Eli Hagens produkt.

At begge bøker er skrevet av kvinner er et uvesentlig fellestrekk. Det er deres nærhet/avstand til objektet og deres tilnærming til stoffet som gjør bøkene så forskjellige.

 RÅ OG FREKK:  Eli Engum Hagen er råere, frekkere og mer tabloid i sin historie om Carl I. Hagen enn VGs Elisabeth Skarsbø Moen kan være i sin bok. Men så har Eli delt seng med sitt objekt i en menneskealder. Foto: JACQUES HVISTENDAHL
RÅ OG FREKK: Eli Engum Hagen er råere, frekkere og mer tabloid i sin historie om Carl I. Hagen enn VGs Elisabeth Skarsbø Moen kan være i sin bok. Men så har Eli delt seng med sitt objekt i en menneskealder. Foto: JACQUES HVISTENDAHL Vis mer

Svært privat

Eli Hagens bok «Gift med Carl» er svært privat. Den forteller om samliv, barn, tidligere ektefeller, forelskelse, personlige kriser, sjalusi, personlig lykke, hete og mindre hete netter, tårer og gleder, reiser og opplevelser.

Eli skriver sin historie. Hun skriver om sin barndom og oppvekst, ikke om Carls. Hun kommer inn i Carl I. Hagens liv når de treffes og beskriver hvordan livet har artet seg for dem og deres nærmeste fra da av.

Men det er også en politisk bok. Hennes utfall og karakteristikker av politiske motstandere kommer rett fra levra. Så lenge har hun levet med en markedsfører at hun vet hvor godt det selger.

Oppdemmet aggresjon

Hennes motiv for å skrive boka er etter eget utsagn oppdemmet aggresjon. Hun er sint på pressen, VG i særdeleshet. Og hun er sint på Høyre som hun mener er synonymt med arroganse.

De som har behandlet henne bra og med respekt, får hennes respekt, som for eksempel Kristin Halvorsen. De som har virket nedlatende mot henne, som antakelig Høyres Inge Lønning må ha gjort, får det glatte lag.

Og Erna Solberg, stakkar, som normalt verken er sarkastisk eller nedlatende i sitt møte med folk og fe, blir beskrevet som ufiks og dårlig kledd grå mus. Det er likevel politikken som er fortellingens motor. Den har vært ekteparets felles arena og en viktig del av deres felles livsdrama. Som politisk testamente er boka å lese som «Slik Eli (og Carl I) Hagen ser det».

Klassisk biografi

Elisabeth Skarsbø Moen skriver den klassiske biografien om en historisk person. Hun samler et vell av informasjoner fra et vell av kilder og syr det sammen til historien «Profet i eget land - Historien om Carl I. Hagen».

Min første tanke da jeg leste innledningen til Skarsbø Moen bok fredag kveld, var: Sammenliknet med dette er Kjell Magne Bondeviks selvbiografi en litterær nytelse. Jeg så mørkt på de nærmeste timer. Men de ble slett ikke mørke.

Etter hvert trer forfatteren fram med sin egen form og stemme, den vi kjenner fra kommentarspaltene i VG. Den faktabaserte og analyserende. Korthugd, effektiv og tabloid. Der holder hun distansen. Der betrakter hun fenomenet og mennesket Carl I. Hagen.

Men - åpenbart på grunn av at hun har måttet bruke Carl I. Hagens egen bok «Ærlighet varer lengst» fra 1984 som kilde for å dekke tidlige livsfaser og historier - faller hun innledningsvis for fristelsen til å være den allvitende forteller. Hun vet hva Hagen tenker, føler, frykter. Og det blir, i mine øyne. feil, når boka så til de grader er opplest som uautorisert. Den som ikke studerer fotnotene, kildehenvisningene og tenker sitt, vil tro hun har sittet på Carl I. Hagens fang.

Usminket og troverdig

Men det har hun ikke gjort.

Det merker vi særlig når hun beskriver de mange konflikter Hagen har vært oppe i. Vi får en usminket og troverdig versjon av hvordan Hagen spilte på to hester etter Dagbladets avsløring av Hedstrøms møte med rasister på Godlia i 1995.

Hun beskriver den nesten paranoide Hagen under de verste interne konfliktene. Hun beskriver hans to konkurrerende sjeler, hvordan han vakler mellom Stutum og liberalismen, hans pragmatisme i forhold til ideologier og prinsipper.

Stortingsgruppas studieturer for skattebetalernes penger er ikke glemt. Ei heller Hagens økonomiske rot og krøll med likningsmyndighetene.

For politisk interesserte, en god og rettferdig skildring av et politisk livsverk.

Men Elis bok er nok mer festlig.

Og mer tabloid.

Les også:

SOM ELI HAGEN forteller også Elisabeth Skarsbø Moen historien om mannen som forandret det politiske terrenget i Norge.