FN-søknad: Palestinernes president Mahmoud Abbas leverte søknaden om FN-medlemskap til FNs generalsekretær Ban Ki-moon 23. september. «Medlemskap blir det ikke i denne omgangen», skriver Sverre Lodgaard. Foto: Seth Wenig/AP/Scanpix
FN-søknad: Palestinernes president Mahmoud Abbas leverte søknaden om FN-medlemskap til FNs generalsekretær Ban Ki-moon 23. september. «Medlemskap blir det ikke i denne omgangen», skriver Sverre Lodgaard. Foto: Seth Wenig/AP/ScanpixVis mer

Rått parti

Palestina får ikke FN-medlemskap nå.

FN behandler nå palestinernes søknad om medlemskap. Høyere status er en fordel for palestinerne, men bare på marginen. Essensen i det som skjer ligger i de underliggende maktforskyvningene.

To prosesser har løpt sammen og ført Mahmoud Abbas til FN. Den ene er bosettingene på okkupert område, som i løpet av 20 år med forhandlinger av og på er tredoblet. Den andre er svekkelsen av USA generelt, og i Midtøsten spesielt på grunn av den arabiske våren. USA har lenge øvd innflytelse via diktatorer som Mubarak, men nå gir Egypt sterkere støtte til palestinerne. Det saudiske kongehuset har heller ikke noe hjertelig forhold til USA. Rett nok har de en felles interesse i form av olje for sikkerhet, men de ser ulikt på mangt og mye i internasjonal politikk, og en tidligere etterretningssjef og ambassadør til Washington sier at hvis USA legger ned veto mot palestinsk FN-medlemskap vil de tape en alliert. Det er en spissformulering og en overdrivelse, men likevel en betydelig realitet.

Israel presses nå fra mange kanter. Samarbeidet med Tyrkia har brutt sammen, Egypt og Saudi-Arabia skjerper sin politikk, og amerikanerne er ikke lenger i stand til å reversere utviklingen. De er innhentet av den resultatløse fredsprosessen og har mistet mye av grepet om forholdet mellom Israel og palestinerne. Det er i denne situasjonen at Abbas beveger seg ut av det fastlåste mønstret og går til FN med sin sak.

Medlemskap blir det ikke i denne omgangen. Hvis palestinerne får ni eller flere stemmer i Sikkerhetsrådet vil USA nedlegge veto. I øyeblikket er det dessuten uvisst om de har så mange som ni. BRICS-landene - Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika - er for store til å la seg manipulere, men presset mot de mindre medlemmene er knallhardt. Slik er den internasjonale politikkens vesen, og det er ikke noe vakkert syn. Men hvis de får det må amerikanerne tone flagg, og da vil deres omdømme i regionen ta ytterligere skade. Da må den internasjonale offentligheten konstatere det alle kjennere av Midtøsten vet, nemlig at USA ikke er noen upartisk mellommann, men en entydig støtte for Israel.

I de 20 årene som har gått siden Madrid-prosessen startet og Oslo-avtalene ble inngått har USA aldri øvd effektiv press på Israel. Rundt 1990 gjorde George H.W. Bush et par forsøk, men ellers må vi tilbake til Eisenhower for å finne eksempler. Da Obama ble president ba han Israel stanse bosettingene, men etter et halvt år var han redusert til å be israelerne om moderasjon.

Varig fred med rettferdighet for den svake part er vanskelig å oppnå når motparten er så veldig mye sterkere. Israel og USA mot palestinerne er rått parti. I all hovedsak er dette realiteten. Kongressen, bibelbeltet og Israel-lobbyen gir ikke presidenten noe valg. Det oppløftende i utviklingen nå er at ubalansen mellom partene reduseres og at den amerikanske mellommannsfernissen skaller av. Det nedslående er at europeerne er for vankelmodige til å utgjøre noe tydelig alternativ, og at landstripa ved Middelhavet fortsatt er for langt unna for asiatene.