Rått parti

«Som leseropplevelse er denne romanen en sann svir.»

BOK: Fjorårets hit på det danske bokmarked var romandebutant Jakob Ejersbos «Nordkraft». Publikum strømmet til bokhandlerne for å skaffe seg boka. Nå foreligger den på norsk, treffsikkert oversatt av Knut Johansen, og forhåpentligvis får også norske lesere øynene opp for denne kraftfulle danske debutromanen. Som leseropplevelse er den nemlig en sann svir.

Egentlig er det merkelig at «Nordkraft» er blitt en slik lesersuksess. Rent stoffmessig sett ligger den temmelig fjernt fra virkeligheten til de brave borgere som utgjør hovedtyngden av det lesende publikum. Det dreier seg om en roman fra stoffmiljøet i Ålborg, og skildringen er både innlevd og innforstått. Her skriver en mann som ikke bare kjenner forskjellen på god og dårlig hasj, men som også er i stand til å leve seg inn i tanke- og følelseslivet til dem som er hekta på stoffet. Skildringen er verken forherligende eller moraliserende. For oss som husker så langt tilbake, faller tankene lett på Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere» fra 1986.

Triptykon

Handlingen er lagt til første halvdel av 1990-tallet, og romanen er komponert som et triptykon der trådene fra de to første frittstående teksthelhetene trekkes sammen i den siste. Ejersbo legger ikke fingrene imellom, han stikker dem rakt ned i den søppeldynga som fortellingen metaforisk kan beskrives som. Skildringen er rå og direkte. Her gis det kontant beskjed både om rus, vold og seksuelle aktiviteter. Men samtidig omfatter forfatteren sine oppdiktede skikkelser med en betydelig grad av ømhet og forståelse. I tillegg til alt det andre er «Nordkraft» også en kjærlighetshistorie, og den er faktisk til tider direkte rørende.

Medrivende

Både som sedeskildring og som fortelling er «Nordkraft» en medrivende og overbevisende roman. Det er imidlertid først og fremst den språklige kraften som løfter romanen opp på et nivå over flertallet av jevnt gode romaner som utgis både i Norge og Danmark. Det er tale om en form for hyperrealisme, en autentisitet som samtidig er «litterær» - eller «romanaktig», om man vil.

Sånn sett bekrefter «Nordkaft» at realismen og den gode fortelling er på vei inn igjen - også i Danmark. Og det er det vel ingen grunn til å beklage?