«Rått spell» i Afrika

NRKs gamle og nye utenrikskorrespondenter kommer stadig med bøker. Der har de en potensielt lønnsom og interessant spin-off.

Bokaktuell nå er Dagsrevyens ankermann Einar Lunde som var korrespondent i Afrika, med base i Nairobi, Kenya, fra 1982 til 1986. I årene 1973 til 1975 jobbet han i Radio Voice of Gospel i Addis Abeba og han har ellers reist mye på det afrikanske kontinentet.

Lundes bokbidrag er ganske originalt. Han har samlet det han kaller fire minibøker som delvis bygger på foredrag han har holdt i bedehus og på oljeplattformer og de er skrevet «med arbeiderne på oljeplattformene for øye». En merkelig beskjedenhet med et så interessant stoff.

«Morsomt»

Den første miniboka er en reiseskildring fra nasjonalparkene i Øst-Afrika. Alle utropstegnene som er brukt for å henlede oppmerksomheten på de «morsomme» episodene, tyder på at dette er godt stoff med lysbilder til for bedehuspublikumet. Denne delen har ingen naturlig, tematisk plass i boka. Bruken av utropstegn fortsetter også ut over i de tre andre minibøkene, som handler om meget seriøse emner, og der er de malplasserte. Den kåserende stilen kler ikke stoffet.

Andre minibok handler om hvordan Lunde ble utvist på livstid fra Etiopia og ble erklært uønsket også i den norske ambassaden i Nairobi. Den rommer hele historien om Koigi wa Wamwere. Bok tre handler om hvordan gisler ble arrestert og fengslet uten lov og dom i Nyereres Tanzania og den fjerde boka forteller hva som skjedde bak kulissene da Gro Harlem Brundtland skulle lede Verdenskommisjonen for Miljø og Utvikling. Her var det «rått spell», sa ambassadør Vraalsen etterpå.

Alvorlig

Disse tre bøkene har interesse langt ut over oljeplattformene i Nordsjøen og bedehusene på Jæren. De er spennende og innsiktsfulle beretninger om maktspill både internasjonalt og nasjonalt, om de korrupte forholdene innen FN, om afrikanske despoter og umusikalske, delvis feige norske politikere og embetsmenn.

Lunde har gjort et omfattende og nitid arbeid med disse sakene i flere år og det han forteller er dypt alvorlig. Han avslører nordmenns skjøre forhold til menneskerettighetene, han kler av idolet Nyerere og reiser spørsmålet om Tanzania var verdt u-hjelpsmilliardene, han gir nye detaljer om Kenyas råtne lederskap og mye mer. Lunde var selv midt oppe i disse forholdene, enten som tilskuer, rapportør eller medspiller. Det viser også den vanskelige balansegangen en journalist har mellom rapport og deltakelse når han befinner seg i konfliktsituasjoner.

Lunde har vært uheldig med forlagsredaktør, hvis han har hatt noen. Boka om dyrene i Afrika hører antakelig hjemme et annet sted og han burde fått råd om en annen redigering, en mer kronologisk disposisjon av stoffet. Ellers er det en svakhet at boka kommer så lenge etter de faktiske begivenhetene. Det har med journalistikkens nærhet til sted, men også tid å gjøre. Dessuten burde redaktøren luket bort alle utropstegnene. Stoffet taler høyt nok for seg selv uten dem.