KONFLIKTER: Widvey har gått i klinsj med kulturfeltet gang på gang. Det har til dels ligget i hennes mandat. Å utfordre et kunnskapsrikt og godt organisert felt krever dybdekunnskap, og en evne til å snakke samme språk som motstanderen. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
KONFLIKTER: Widvey har gått i klinsj med kulturfeltet gang på gang. Det har til dels ligget i hennes mandat. Å utfordre et kunnskapsrikt og godt organisert felt krever dybdekunnskap, og en evne til å snakke samme språk som motstanderen. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Rattkjelkete ministerjobb

Det er ikke først og fremst dårlig politikk, men oppsiktsvekkende svak fingerspissfølelse for kulturfeltet som gjør Widvey til en svak minister.

Kommentar

Det er lov å uttale navn feil. Da gapskratten smalt i veggene etter kulturministerens navnetabbe forrige fredag, skyldes det nok først og fremst at det bekreftet inntrykket av en statsråd uten peiling på eller retningssans innenfor feltet hun er satt til å bestyre. Å kalle en av landets mest kjente støymusikere Maja Ratkje for «Maja Rattkjelke» i åpningstalen til Ultimafestivalen, er som å tiltale landets partiledere ved Andeby-navn i partilederdebatten. Tryggved Slagstøvel? Fjerna Bergensol? Saudeun Klysbakken?

Thorhild Widvey er ikke den eneste som har kommet til jobben som kulturminister, uten å ha faglig ballast å vise til. Verken Anniken Huitfeldt eller Hadia Tajik hadde markert seg som kulturpolitikere før de fikk den samme jobben.

Men i motsetning til disse to, har Widvey gått i klinsj med kulturfeltet gang på gang. Det har til dels ligget i hennes mandat. Å utfordre et kunnskapsrikt og godt organisert felt krever dybdekunnskap, og en evne til å snakke samme språk som motstanderen. Hun hadde Knut Olav Åmås som medhjelper i begynnelsen, uten at det hjalp tilstrekkelig, før han gikk til jobben som direktør i Fritt Ord.

Widvey gjorde det vanskelig for seg selv helt fra starten, ved å foreslå kutt i bevilgningene til filmstøtte. Uten noen begrunnelse, eller alternativ plan. Dermed var mistilliten etablert mot denne delen av kulturlivet, noe hun har brukt mye tid på å forsøke bygge opp seinere. Hun måtte uttrykkelig forsikre at midler til en eventuell ny filmincentivordning ikke ville gå bekostning av øvrig filmstøtte, før miljøet roet ned de hissige angrepene på henne. Hun gjorde seg tilsvarende upopulær i første sving da hun foreslo å kutte de nye stipendordningene for kunstnere. Det ble opprør, og hun måtte reversere beslutningen. Det samme har skjedd med pressestøtten, to ganger. Atpåtil etter kritikk fra gamle konservative kulturhøvdinger som Lars Roar Langslet og Kåre Willoch.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hennes hjertesak og fremste initiativ - å hente mer private penger inn i kulturlivet, har blitt hilst velkommen fra forskerhold og fra en autoritet som tidligere Fritt Ord-direktør Erik Rudeng. Men i kulturlivet har man ikke hatt tiltro til Widveys kulturnærings-prosjekt. Det er utsatt for mistro og mistenksomhet så lenge hun tilsynelatende har så lite omsorg for kulturens egenverdi og dens mange ganger begrensede muligheter til å utløse et næringspotensiale.

Men Maja Ratkje har jo fått en gavepakke. Hun kan selge Maja Rattkjelker til en stiv pris. Hvem vil ikke ha en sånn til jul?

Widveys håndtering av spørsmålet om etterbruken av Nasjonalgalleriet er kroneksempelet på hennes kantete og umusikalske stil. Der andre kulturministre har skjøvet på spørsmålet og vært uklare om hva den gamle og kulturhistorisk helt sentrale bygningen skal brukes til etter at Nasjonalmuseet åpner på Vestbanen, har Widvey enkelt og greit feid spørsmålet til side. Så lenge det ikke kommer noen private midler på banen som kan sikre at bygningen brukes som utstillingssted, så blir den brukt til noe annet. Enkelt og greit.

Widveys styrke og tøffhet er på en måte imponerende, noe som også gjenspeiler seg i måten hun møter kritikk på. Hun blir ikke sur og gnålete, men rister det av seg. En avgjørende egenskap i hennes tid som kulturminister.

Andre oppfatter hennes tøffhet som noe nær vandalisme. Som i Nasjonalgalleri-saken. Særlig når man sitter med et inntrykk av at hun ikke har god nok kunnskap om og forståelse for det hun mener så sterkt.