Ravel spilt med nennsom hånd

Utsøkt Ravel fra Håvard Gimse

m/Kringkastingsorkestret,

dir.: Arvid Engegård

Universitetets Aula, Oslo

KONSERT: Da inviterte nemlig Kringkastingsorkestret til ny superlørdag i Universitetets Aula, med Arvid Engegård på dirigentplass.

Det ble et møte mellom to ulike måter å nærme seg musikken på.

Gimses ledige og smidige, med et sporende gehør for alle de subtile lagene i Ravels Klaverkonsert, stilt overfor en dirigent som var atskillig mer rett på sak. Men Ravels Klaverkonsert ble nå Gimses oppvisningsnummer, like fullt.

Ravels sløye rytmer, som han har plukket opp om ikke fra jazzen, så i hvert fall fra Gershwins jazzinspirasjon, turnerte han helt utsøkt, hele tiden med de små forskyvningene som holder musikken i suspens. Den liksom rullet av gårde, uten hast men uten noen gang å komme bakpå. Og så er Gimse en mester i å vende stemningen med et slag, over i den dype melankolien som synger gjennom hele Ravels andresats. Og som Gimse fikk til å synge videre, da han kvitterte for applausen med en utsøkt «Gnossienne» av Erik Satie.

Engegård backet opp Gimse lojalt, om ikke så veldig subtilt. Men da han slapp løs på egen hånd, var det mer som om musikken smalt i Aula-veggene. Først i en noe uryddig utgave av Wagners overtyre til Mestersangerene og så til slutt i Tsjaikovskijs 4. symfoni.

Det er direkte musikk, men sjarmen i den ligger i det sangbare. Den slapp ikke Engegård til i noen særlig grad, men dirigerte uten sidehensyn fram mot dobbeltstrek, disiplinert som en militærmarsj og med full utblåsning de gangene Tsjaikovskij ga mulighet til det.

Selv synes jeg det berøvet Tsjaikovskijs musikk det som kan gjøre den inntagende. Men jeg tror Engegård fikk det som han ville.