Ravnen flyr høyt

M2M minus Marit er lik Marion Ravn. Nå vil 18-åringen bli større enn Madonna.

HUN TOK OSS til et rødmalt hus like ved skogen. Marion Ravn sa hun ville vise oss noe. Hun hadde rød leppestift, hun var strøken, øynene hennes var så brune, og hun hadde rak rygg, og hun var akkurat myndig, utvilsomt vakker, utvilsomt selvsikker. Lokkene hang ned over den hvite, myke genseren. Hun var nydusjet og nysminket.

- Her kan dere stoppe, sa hun.

Vi stoppet ved barndommen hennes.

- Jeg husker den dagen Marit kom. Hun bodde i huset der oppe. Hun bor fortsatt der. Hun var fem år. Hun sto der bare en dag, helt plutselig. I hagen her vi står nå. Hun plukket blomster. Den dagen ble vi bestevenner. Det gikk lenge en sti mellom husene våre. Siden, etter at jeg flyttet herfra for noen år siden, grodde stien igjen.

MARION RAVN SIER at det var her alt begynte. Det var her, i Lørenskog, hele livet hennes tok form.

- Vi kunne jo ha gått og besøkt Marit like her oppe. Men jeg tror ikke jeg vil gjøre det. Det hadde vært dårlig gjort. Jeg mener, å bryte seg på slik.

M2M lever ikke lenger. Norges største tenåringspopband døde sist lørdag. Det kom pr. telefon fra USA. Det var Thomas Erdtmann, manageren, som snakket til Marion:

- Hele familien samlet seg rundt telefonen. Høyttalerne var på. Solokontrakten min var klar. 20 millioner i forskudd. Jeg skulle være den største kvinnelige satsingen deres i verden. Den nye soloartisten. Det gikk ikke helt opp for meg. Jeg tenkte bare "så bra", og gikk ut på byen med jentene. På pub i Lillestrøm. Jeg tror det først var i går, mens jeg satt hjemme og tenkte, at jeg innså hvor sinnsykt dette er.

Meldingen på Marions hjemmeside tirsdag var kort, men ugjenkallelig. "M2M ER SLUTT" sto det i tittelen.

I realiteten døde M2M noen uker tidligere. På en campingplass i USA, midt i turneen med den amerikanske stjernen Jewel.

- Kvelden vi fikk vite at vi var tatt av plakaten, ble vi sittende rundt et bål. Vi spilte gamle sanger. Det var koselig, men trist. Vi var bitre. Vi visste ikke noe om hva som skulle skje. Vi skjønte ingenting. Men nå skjønner man jo kanskje litt mer av hva som skjedde.

- Hva skjønner du?

- Jeg har ikke tenkt mye på det. Før noen nevnte det... At det kunne være en grunn til at vi ble hjemsendt fra USA-turneen.

- De hadde en plan med det hele? En plan for deg , tror du?

- Vel, jeg vet ikke. Men jeg begynner å lure på det. Det er business, dette. Business hele veien.

Marion smiler.

- Ja, men det har gått veldig naturlig for seg. Vi har bare ... vokst litt fra hverandre, Marit og jeg. Vi snakket om det og fant ut at vi ville gå hver for oss.

- Har dere vokst fra hverandre personlig eller musikalsk?

- Begge deler, egentlig. Marit og jeg har vært sammen i 13 år. Vi er fortsatt venner. Men nå er jeg 18 og fri, og det er nå det starter skikkelig.

- Får du det bedre nå?

- Plateselskapet har i hvert fall skjønt hvem jeg er. Og hva jeg vil. De har sett Marion Ravn.

BLIKKET ER BRUNT og fast. Hun ser ned et øyeblikk. Og tilbake på det som var et eventyr. Hun og Marit var på vei til å få sitt eget TV-show, de reklamerte for shampoen Pantene Pro V, de ble hyret til Dawson Creek, de fikk stjernekjærester i Hanson. Bransjebibelen Billboard presenterte dem som en "europeisk teåringsdrøm". De skrev sanger med Bon Jovi, Benny Anderson fra Abba troppet opp for å spille trekkspill på sangene deses, de leverte soundtrack til Pokemon-filmen. De spilte i Disneyworld i Florida, de holdt storstilte pressekonferanser, de måtte gi skjønnhetstips til amerikanere. De solgte to millioner album. De var Tuppen og Lillemor, de hadde leilighet i New York, de inntok Japan og Indonesia og Fillipinene og Singapore, og de håndplukket gutter og klær til videoinnspillinger, de var på frokost-tv i Canada og Mexico og de gikk på den røde løperen på MTV Asia Awards som hele kontinentets største artister.

- Jo, sier Marion.

Hun står ved Triaden kjøpesenter i Lørenskog. Tusener av mil unna alt sammen. Hun sier:

- Det var av og til jeg tenkte: "Hallo. Er jeg våken nå?"

MARION STÅR DER for seg selv. Marion sier at hun aldri skal glemme kjøpesentersjefen på Triaden som samlet inn 11000 kroner for at hun og Marit skulle få spille inn en demo da de var ti år gamle. Hun står der ved Oasen Hageland og Frøya sjømat, det er ikke spesielt idyllisk her, men det var her Marion Ravn begynte å se lyst på livet. Vi kjører forbi Sørli barnehage på Finstad, der hun var best på kysseleken og på karnevalet, forbi kirka hvor hun sang i gospelkor, forbi huset til dama som lærte Marion å spille piano, forbi ungdomsskolen hvor hun laget sin første låt. Og til huset hvor hun en gang holdt til.

Marion Ravn forteller om den gangen hun falt ned fra epletreet og nesten brakk armen, om den gangen hun krøp gjennom hullet i hekken for å synge sanger til naboen med mikrofon koblet til en turkis kassettspiller, og om rommet hennes der inne som hadde et hemmelig kott inne i veggen. Og så husker hun den dagen i juni 1996. De hadde droppet balletten, droppet gospelkoret. De hadde startet bandet Hubba Bubba som 8-åringer. De dro rundt i barnehager og spilte og sang. De spilte i musikaler. Hun og Marit feiret sin debut "Marit og Marions aller beste barnesanger" med boller og brus. Marion sang "Så rart å være flaggermus" av Inger Hagerup i cha-cha-cha-rytmer.

TIDA GÅR FORT. Om du melder deg inn i den offisielle Marion Raven Fanclub vil du motta en fanpakke som inneholder et personlig velkomstbrev, et signert fotografi av henne som er "passende til innramming" og en detaljert biografi og et faktaskriv om hva som er hennes favoritter. Som at hun liker Jarlsberg-ost, norsk melkesjokolade, salt lakris, Starbucks kaffe, og har The Strokes i spilleren og "Sørgekåpen" av Unni Lindell på nattbordet. Og hun har listet opp favorittbutikker i Canada, England og USA. Foruten å avsløre at rommet hennes er favorittplassen ved siden av en strand i Spania og et spesielt hotell i Taiwan. Hun har listet opp favorittsanger til de forskjellige sinnstemninger, også.

DET ER BLITT KVELD, vi er i et stort hus:

- Hvis det går greit for deg så vil jeg gjerne sitte i det mørke rommet, sier Marion.

- Det er helt greit.

Det var M2M-halvpart Marit Larsen som sa det i fjor, nesten som et varsel: "Marion er uhyre målrettet, profesjonell, sterk og fokusert. Hun vet hva hun vil med karrieren sin".

- Skal du bli verdensstjerne nå?

- Man kan ikke gå rundt og se på seg selv og si at "jeg er best." Men det er som et fotballag som sier "vi skal vinne denne kampen". Samme med meg på scenen. Jeg har makt til å forandre verden der oppe.

- Har du alltid hatt god selvtillit?

- Sånn har jeg alltid vært. Ja, helt siden jeg var tre. Jo, men det er viktig at det ikke misforstås som at jeg er høy på pæra.

- Er det noen som misforstår deg?

- Det er alltid en og annen som kommer med fordommene sine. Men så møter de meg, og så sier jeg "Hei, jeg heter Marion, jeg er vanlig og har det gøy".

- HELT FRA JEG VAR LITEN har det vært slik at jeg skulle bli sangstjerne. Jeg ville ikke være sangstjerne en uke, og så brannmann den neste uka. Jeg tror det er é grunn til at jeg sitter her nå. Og ... det er kanskje derfor jeg har sagt at jeg vil bli like stor som Madonna. Jeg ville ikke blitt en artist som Madonna. Ikke den type musikk, eller den type stil. Men det at hun er en så beinhard businessdame og karrierekvinne ... jeg beundrer henne så innmari for det.

Hun blir stram nå. Den ellers så milde Marion.

- Jeg vil være med på alle beslutninger. Jeg vil ha kontroll over karrieren min. Jeg har og vil alltid ha sterke meninger om det meste. Alt fra hvordan jeg skal spille og synge. Til styling og valg av klær. Det er veldig viktig at jeg kan se tilbake og være stolt.

I klesvalget har hun tatt noen synlige valg allerede. På Spellemannsfesten i år kom hun med en lilla blondekjole så kort at den knapt skjulte baken. Marion var nachspielets midtpunkt. Og hun poserte, villig vekk.

- Leserne av magasinet Mann har kåret deg til den nest mest sexy kvinnen i Norge. Hva tenker du om slikt?

- Jeg så et intervju med Jennifer Lopez her om dagen. Hun ble spurt om det samme og svarte: Den jenta som sier at hun ikke liker å bli kalt sexy, lyver så det renner av henne. Så klart, jeg syns jo det er veldig gøy. Jeg skal ikke si noe annet. Men det er ikke noe jeg går og tenker på.

- Hva tenker du på da?

- Jeg tenker at familien er det viktigste. Uansett hvordan du ser på det. Og vennene mine. Jeg har akkurat blitt kjent med vennene mine igjen. Og nå må jeg dra igjen. De går i tredje gym, alle sammen. Men jeg vil prøve å komme hjem til russetida. Som snylteruss. Men det å få gi ut soloalbumet nå, og få vist hvem jeg er, det er utrolig viktig for meg.

- HVORDAN GÅR DET MED KJÆRLIGHETEN, Marion?

Hun ser bort.

- Det er privat. Det vet du.

- Men du skriver mye om det om dagen?

- Jeg har det med at jeg liker å skrive litt triste kjærlighetssanger. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg har ikke hatt et spesielt sørgelig liv. Men triste sanger er fine på piano. Jeg har 14 slike nye sanger ferdig nå.

Snart reiser hun til New York. Med faren som følge. Hun har begynt å forberede seg på turbolivet.

- Jeg trener beinhardt. Fem ganger i uka på helsestudio.

Marion Ravn bøyer seg fram, hvisker det nesten:

- Jeg skal opp der og slåss. Mot de største. De trener som bare det, de.

Marion Ravns - eller Ravens - soloplate kommer mest sannsynlig om ni måneder.

YDMYK POSØR: - Jeg vil helst ikke være med på et bilde hvor jeg ser streng ut, som om «Hei, se på meg, ta bilde av meg nå, jeg er Marion og har gått solo og derfor viser jeg verden fingeren». Det skal da ikke være nødvendig, sier Marion Ravn, nå artist helt på egen hånd.