Razorlight

35 minutter tøff-i-trynet-pop som ikke utmerker seg.

CD: London-baserte Razorlight, med Björn Ågren som svensk innslag, ble etter debuten «Up All Night» (2004) innlemmet i den voksende postpunk-bevegelsen. Men det som fantes av desperasjon på debuten, er glattet ut på den selvtitulerte oppfølgeren. Razorlight kan sammenliknes med tidlig Oasis og Boomtown Rats og nyere band som Strokes (dog uten den mørke Velvet Underground-fascinasjonen), British Sea Power (uten prog-innslaget) og Franz Ferdinand. Det sier litt om de utfordringer bandet har stått overfor da de skulle prøve å skille seg ut. Johnny Barrell (tekst) og Razorlight (musikk) lager fengende poplåter, men problemet er at de ikke har tenkt en ny tanke mens de har utviklet dem. Det låter tøft og bandet har modnet, men uten et snev av originalitet blir de bare enda et band som surfer på etterdønningene av britpop-bølgen. Hørt det før!