RBK ut av Europa

JEG ER MØKK

lei Rosenborg-dominansen i norsk fotball. Møkk lei den gryende arrogansen på Lerkendal. Derfor håper jeg Rosenborg ryker ut av Champions League. Tidligere sesonger har jeg gledet meg over trøndernes europeiske triumfer. Ja - jeg har endog reist til Lerkendal for å oppleve eventyret på nært hold. Men i år har jeg altså snudd. Rosenborg må ikke ut i Champions League. Jeg vet at dette er en kjettersk tanke. De fleste eksperter omtaler fortsatt RBK som «..norsk fotballs fyrtårn».

TV3-reporterne Strand og Eggen sa sist onsdag: «Alle norske fotballtilhenger vil glede seg over Rosenborg i Champions League». Så hva har fått meg til å snu i synet på RBK i CL? Penger - først og fremst. RBK-deltakelse i gruppespillet i CL vil gi klubben minimum 80 millioner norske kroner i tillegg til RBKs ordinære inntekter - en pengestrøm som alene setter dem i en særklasse i fotball-Norge. RBK i CL vil bety at det norske seriemesterskapet i ti nye år er reservert Rosenborg. At klubben vil ha midler til fortsatt å kunne kjøpe de beste spillerne fra klubber som kan bli potensielle konkurrenter, bygge ut Lerkendal (med tak!), få bedre treningsforhold. CL-deltakelse for RBK vil ytterligere forsterke klasseskillet i norsk fotball.

HER MÅ JEG

innrømme at jeg er glad for at det nettopp var Rosenborg, med sin forankring og verdier, som var den ledende klubben i Norge da seddelpressen Champions League ble organisert på nittitallet. Skrekk og gru hvis kaos-klubbene Vålerenga eller Brann hadde plumpet ut i CLs pengebinge. Allikevel: fortsatt RBK-deltakelse i Champions Legaue vil gjøre at norsk topp-fotball i overskuelig fremtid blir synonymt med en klubb: RBK. Ønsker vi en slik fotbal-fremtid? Uten håp eller mulighet for andre klubber? Mitt svar er opplagt: nei! Rosenborg har selvsagt latt seg prege av suksessen. De har som standardprosedyre kjøpt opp de beste spillere fra samtlige norske klubber. Dette er en sikker seiersoppskrift: Øke egne ressurser og samtidig utarme motstandernes. Jeg er heller ikke overbevist om at RBK forvalter sine ressurser på en optimal måte. Ett eksempel: bak hvert RBK-poeng i årets Tippeliga ligger det drøyt fire millioner kroner. Bak hvert Ham-Kam-poeng sjuhundretusen. RBK bruker altså seks ganger så mye ressurser for å sikre seg et ligapoeng som en av konkurrentene.

DET ER OGSÅ

slående hvordan suksessen sakte synes å bidra til å forvitre den rause, generøse holdningen som tidligere preget Trondheims-klubben. Hvordan ønsker RBK å bruke 80 nye CL-millioner? Jo - til å bygge tak over Lerkendal. Klubben kunne tatt ansvar for mer enn eget hus og sagt: «10 av de 80 millionene setter vi av til et utviklingsfond som kommer hele fotbal-Norge til gode». I stedet, altså: tak over Lerkendal. Nye spillerkjøp. Nye tiltak for å utarme øvrige deler av fotball-Norge. Klubben kler heller ikke den litt gretne forventningen om alltid å bli behandlet som den suverene nr. 1. Ref. for eksempel formann Skutles surmuling da klubben ikke fikk hjemmekamp i cupens kvartfinale eller sytingen over tøft matchprogram. Klager på tøft program kommer fra en klubb som har kjøpt seg til mer enn tilfredsstillende dobbel-dekking på samtlige plasser, men som ikke helt våger å kjøre inn nye spillere. Pinglete!

OM EI SNAU

uke benker jeg meg altså foran skjermen med ett håp: at RBK ryker ut av Champions League. Smålig misunnelse? Jada - litt av det også. Men mest fordi jeg ønsker reell konkurranse mellom toppklubbene i fotball-Norge. Fotball handler om muligheter og håp. Den skjeve ressursfordelingen i norsk topp-fotball frarøver oss håpet.