Reagans liv som diktning

«Det er en biografi, og den er sann. Men noen ganger er fiksjonen mer sann enn sannheten,» sier Pulitzer-prisvinner Edmund Morris om sin Ronald Reagan-biografi. For å forstå den enigmatiske ekspresidenten, har Morris skapt en fiktiv rollefigur som følger Reagan fra barndommen og inn i sykdommen.

Edmund Morris har brukt over tretten år på å skrive boka «Dutch: A Memoir of Ronald Reagan» - den første autoriserte Reagan-biografien. Mens autoriserte biografier ofte er tannløse og kjedelige, er den 860-siders biografien verken kjedelig eller tannløs. Den inneholder få store avsløringer, men likevel har den rukket å bli en av årets mest omtalte biografier i USA. For Morris har gjort et grep i sin fortelling: Han skildrer Reagans liv sett gjennom øynene til en venn som har kjent Reagan hele sitt liv - men som ikke finnes i virkeligheten.

Narkissos

Denne fiktive fortelleren heter, i likhet med forfatteren, Edmund Morris. I virkeligheten er Edmund Morris seksti år, journalist, født i Kenya, sønn av en pilot i East African Airways. Reagan-biografiens Edmund Morris er 28 år eldre og kommer fra en velstående, konservativ Illinois-familie.

Denne fiktive «Morris», som er bokas forteller, har et nært forhold til Reagan fra barndommen - han ser Reagan spille fotball som tenåring; han er redaktøren i skoleavisa der Reagan debuterer som sportsjournalist; han er med på den første propagandafilminnspillingen under 2. verdenskrig. Alt sammen er nedtegnet i en fiktiv dagbok, gjengitt i boka ved siden av mer tradisjonelt dokumentarisk materiale. Morris har til og med utstyrt boka med et stamtre for sin fiktive familie, og forfattet møtereferat fra Reagans første politiske opptreden, årsmøtet i California Fertilizer Association i 1958.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De fleste biografer plasserer seg selv på skuldrene til sine objekter, som tause vitner. Morris plasserer seg i rommet, som en handlende aktør. Ved i tillegg å gi denne biografienes «Skybert» sitt eget navn, stiller Morris seg laglig til for hogg. Er det forfengelighet eller sannhetssøken som driver ham? Skulle han ønske at han hadde en større rolle i Reagans liv?

Reagans tidligere nære medhjelper, Peggy Noonan, kaller Morris' bok for «et vågalt stup som ender med et magaplask i dammen til Narkissos».

Skuespiller

Førsteutkastet av boka hadde Morris klart for nesten ti år siden. Dette var en mer konvensjonell bok, en minste-felles-multiplum-biografi. «Men,» sier Morris til the New York Times, «ordene døde, fordi Reagan ikke lar seg fange i en ortodoks fortelling og en ortodoks analyse.»

Morris insisterer på at den uortodokse formen er eneste måte å få fram det spesielle med Reagan, det som skiller ham fra vanlige mennesker og vanlige presidenter.

«Han levde ikke sitt liv, slik folk flest gjør,» sier Morris. «Han spilte det. Han gikk fra den ene dramatiske produksjonen til den andre. Han var alltid stjernen, og han kan bare beskrives ved å bruke et publikum, et vitne, eller et kamera. En skuespiller er ingenting når han ikke har en scene og et publikum.»

Genial

Random House, forlaget som gir ut boka, har allerede betalt Morris tre millioner dollar i forskudd. De hevder at boka er genial: «Rollefiguren ælsquoåMorris' blir en annen person, som gjengir episoder fra Reagans barndom og politiske drama fra presidentperioden med øyenvitnets levende tilstedeværelse (og absolutt dokumentarisk nøyaktighet),» sier de i en pressemelding. Forlag og forfatter insisterer på at de fiktive elementene bare gjør biografien mer sann, og avviser at det uvanlige grepet bare er en salgsfremmende jippo.

Anmelderne har vært mer kritiske: «Boka er stappfull av både løgner og sannheter,» skriver the New Yorker. The New York Times har hatt to anmeldelser av boka. Den ene berømmer Morris for å ha laget en uvanlig levende politisk biografi. Den andre karakteriserer boka som «Bisarr, uansvarlig og sykelig selvopptatt».

Husker ikke

Den biografiske romanen er en litterær trend for tida. Med sin «halvfiktive biografi» tar Morris et langt skritt til ut i det enkelte kaller faction. Når boka attpåtil er autorisert, kaster det et underlig lys over ekspresidenten.

Reagan var skuespilleren som ble president. Han var teflonpolitikeren som alltid, med et smil, svarte «I don't recall», hvis han ble stilt ubehagelige spørsmål. Nå er Reagan rammet av Alzheimer. Det betyr at den første autoriserte Reagan-biografien også vil være den siste. Hvis noen skulle ønske å spørre: «Hvordan var det egentlig det skjedde? Hva er virkelig, og hva er påfunn?», da vil han ikke kunne svare annet enn sitt sedvanlige: «I don't recall.»