Real Ones

Presisjon og prakt.

KONSERT: «Når alt kommer til stykket, Norges aller beste liveband», som vi skrev her om dagen. Joda, den hypermusikalske bergensbanden Real Ones spiller fletta av de fleste, det gjorde de forsåvidt i bunkeren i Trondheim sent i går kveld også, men siden vi vet hva slags kvaliteter de besitter, er det heller verdt å vende oppmerksomheten på den dreiningen i sound vi var vitne til i går.

For hvis Real Ones har vært musikalske globetrottere før, førsteskiva var en slags tsjekkisk bluegrass med en eim av Sør-Afrika, så har det tydeligere americana- og popfakter etter hvert, og nå begynner denne dreiningen virkelig å sitte.

Her er et lite eksempel: Jørgen Sandviks to etterfølgende gitarsolopartier mot slutten av konserten i går - den første var 90 prosent Robbie Robertson og 10 prosent Jerry Garcia, den neste var cirka 60/40 i Garcias favør. Real Ones er derimot langt fra å plagiere noen form for autentisk amerikansk musikk, de liksom bare bobler over av alle de riktige referansene på én gang, de våger å dra på med fela, de våger å dytte banjoen fremst i lydbildet, men de våger også å hamre og slamre som om de egentlig var kupønkere, og gjerne samtidig som de korer som Byrds og Beatles på samme tid.

Ramm inn denne tøylesløsheten i en lytefri musikalitet og ekstremt samspilt presisjon, og du har, nettopp, Norges aller beste liveband.