Realfagskrisen er reell

UTDANNING: Sammen med Helmer Aslaksen fra Singapore skrev jeg 29. mars en kronikk om realfagkrisen i norsk skole. Vi har fått to svar, det ene fra Bjørn Vassnes, det andre fra Kay A. Olsen. Begge synes å mene at vi vil bortforklare realfagenes krise. Krisen for realfag i norsk skole og utdanning er reell nok. Den består i sviktende interesse, et svakt og synkende faglig nivå og i en skjev kjønnsmessig rekruttering. Men et forsøk på å forstå en situasjon er ikke det samme som å bortforklare den. I kronikken advarer vi mot to vanlige forslag til løsninger. Den ene er å kopiere vinnerne på internasjonale tester. Den andre er et ønske om å skru klokka tilbake til en tid da ingeniører og fysikere var helter, og da elever og studenter jobbet hardt. Jeg innrømmer at det kan være feilaktig å plassere Olsens engasjement for realfagene i en slik kategori, og håper nå at dette ikke står i veien for en videre saklig debatt.

DET ER VIKTIG at debatten om vår realfagskrise bygger på fakta og ikke myter. Olsen nevner internasjonale skoleundersøkelser som sannhetsvitne på tingenes elendighet. Dessverre har Olsen svelget de tabloide avisoverskriftene om Norges elendighet. Han skriver: «Vi er helt på bunn, sammen med land som vi ikke burde sammenlikne oss med.» Dette er heldigvis ikke tilfelle. Norske elever ligger midt på treet, blant de rikeste OECD-landene. Dette skal vi selvsagt ikke være fornøyd med, men vi bør ikke overdrive krisen i den gode saks tjeneste. Andre fakta fortjener like stor oppmerksomhet. Som at Norge har det laveste timetallet i OECD til naturfag i skolen, også etter Kunnskapsløftet. Enda verre er det at norske lærere har svakere utdanning og mindre etterutdanning i realfag enn i andre land. Den svake posisjonen som realfagene har i norsk skole og lærerutdanning kan tyde på at vi ikke bare bør legge skylda på ungdommen, men på de som styrer utdanningspolitikken.