Realismen sprenger på

Innvandringskortet har reddet Frp's regjeringsprosjekt. Men stupende oljeinntekter tvinger partiet til et oppgjør med partiets andre varemerke: «Ja takk, begge deler».

Kommentar

Siv Jensen er i god form, og har store ambisjoner. Det forsikret hun på pressekonferansen denne uka foran helgas landsmøte. Men da en brysom kommentator i salen tok opp nyheten om at ungdomsorganisasjonen Fpu vil arbeide for et nei til EU-standpunkt i partiet, ble Jensen stotrende. Det er ikke noe tema nå, svarte hun - før hun ble reddet av nestleder Per Sandberg som avvæpnet situasjonen med en forsikring om at i alle fall han personlig var mot EU-medlemskap.

«Sjøl om æ va intens tilhænger i firrognitti!»

Sandberg og Jensen representerer to litt ulike fløyer av partiet, konfliktlinjer som får leve litt i skyggen av flyktningespørsmålet - Frp's soleklare trumfkort som har sikret at partiet har gjenoppstått fra 9,5 prosent oppslutning ved kommunevalget i fjor til rundt 16 prosent i dag. Sylvi Listhaug, rett fra tørrdraktmysteriet i Middelhavet, vil få en øredøvende velkomst på landsmøtet.

EU-spørsmålet er antakelig det minst prekære, men er et symbol på glidningen i partiet. Og Per Sandberg er på linje med partiets velgerne, som er langt mer skeptiske til EU enn partieliten. Beslektet, men mer prekært er spørsmålet om skatt kontra velferd. Blant Frp's velgere er det en stigende andel som er mer opptatt av velferd enn skattekutt. Fram til nå har det vært en helt uproblematisk logisk brist for partiet. De har hatt penger til begge deler, med oljeformuen som synlig bevis på at det det har gått an å si «ja takk, begge deler». I annerledeslandet Norge har dermed vårt høyrepopulistiske parti kunnet holde på sin klassiske, liberalistiske tradisjon, samtidig som de har hatt råd til å utvide repertoaret som varmt velferdsparti.

Deres søsterpartier i Europa har ikke hatt den samme luksusen, og blant andre Dansk folkeparti har slått fast at det er viktigere med velferdsstat enn skattekutt.

Her hjemme har pipa en annen lyd. Siv Jensen sier dette til Klassekampen denne uka: «Frp ble stiftet i kampen for skatter og avgifter og offentlige inngrep. Vi er ikke i mål med det arbeidet.»

Kullsviertroen på skattekutt deler hun ikke med Høyre. Der har Torbjørn Røe Isaksen trådt fram som representant for en fløy i partiet som mener at skattelette må veies opp mot andre tiltak, og at det ikke er gitt at det har forrang foran andre prioriteringer.

Hvor lenge kan Fremskrittspartiet ta seg råd til å sitte og pusse på sine gamle, liberalistiske idealer?

Tendensen er uansett klar. Velferdsstaten er for Frp et sjåvinistisk konsept, som skal beskyttes fra lekkasje til utlandet, såkalt trygdeeksport. Det er nok riktig at vi er sårbare for det på sikt, men foreløpig er det norske pensjonister i utlandet som står for mye av lekkasjen. Likevel er det ikke bare utenlands demningen skal tettes. Stortingsgruppa har levert en rapport som er trykket i landsmøtedokumentene, og der kan de gledesstrålende melde at «(budsjett)forliket inneholdt også noen gladsaker, blant annet 4000 kroner i økt pensjon fra 1. september for enslige alderspensjonister med minstepensjon, der eldre innvandrere uten opptjening i folketrygden ble holdt utenfor økningen.»

Frp kan til en viss grad lykkes med å dyrke symbolske seire, som reduserte bobilavgifter. Per Sandberg elsker å trekke det fram, vel vitende om at det går hjem hos mange velgere. Eller billigere båtmotorer. Alle som har feriert blant småbåtfolket ser at det er Frp-land, i alle fall helhvitt (uten at vi skal bebreide noen for det). I samferdselspolitikken har den dyktige pr-mannen og politiske entreprenøren Ketil Solvik Olsen bygget opp en solid, ny vegg for partiet, mens de har falt gjennom i justissektoren med en overraskende klumsete Anders Anundsen ved roret. I klimapolitikken står Siv Jensen ved slagorden «forurenser skal betale», men når det kommer til å øke drivstoffutgifter så skal de visst ikke det likevel. Frp vet at de ikke kan servere økte utgifter til bilbruk, men har forpliktet seg til å komme til en løsning sammen med Venstre. Det vil by på store utfordringer.

Alt dette blir likevel små enkeltelementer i det store bildet om inntekter versus utgifter. En naturlig refleks for Høyre vil være å spare gjennom å kutte utgifter, men det er ikke en politikk som går hjem hos moderne høyrepopulister. Dramatikken understrekes av at finansminister Siv Jensen to måneder på rad har måttet gjøre uttak fra oljefondet for å få budsjettene til å henge i hop. Det plager nok ikke henne og landsmøtet, men det plager definitivt regjeringsspartneren Høyre. På kort sikt er dette overkommelige utfordringer, og Frp blir nok ikke i like stor grad straffet av politikkens tyngdelover. Men på sikt må Frp finne nye svar.

«Vi træng å fornye oss», sa Per Sandberg på pressekonferansen denne uka. Det blir spennende å se om landsmøtet peker ut noe av retningen.