Realistisk om myter og overtro

Den svenske forfatteren Marie Hermanson har skrevet seks bøker, den nest siste av dem, «Blåskjellstranden», var gjennombruddet hennes.

Romanen består av to parallellhistorier. I den ene er Ulrika hovedperson og jeg-forteller.

Ulrika er forskningsassistent og forsker på mytene om bergtaking. En av grunnene til yrkesvalget kan være at hun som barn var vitne til et mystisk forsvinningsnummer. Sommeren 1972 ble den siste bestevenninnene Ulrika og Anne Marie opplevde sammen. Anne Maries autistiske lillesøster Maja på fire år ble sporløst borte, for så å dukke opp igjen seks uker seinere, uskadd og like rein. Forsvinningen skaker de menneskene som var involvert, ingenting blir som før. Hendelsen forblir uoppklart i mange år, inntil Ulrika som voksen drar tilbake til barndomstraktene sammen med sine to sønner. En av dem finner en hodeskalle gjemt inni fjellet.

Psykologisk

I den andre historien fortelles det om Kristina, en kvinne som trekker seg tilbake fra virkeligheten. Hun lever i pakt med naturen, og kommuniserer bedre med fugler enn med mennesker. Gradvis kobles parallellhistoriene om Ulrika og Kristina sammen, og bindeleddet er lille Majas forsvinning.

«Blåskjellstranden» er bygd opp som en psykologisk spenningsroman. Skritt for skritt avdekkes de gåtefulle hendelsene og den mystiske forsvinningen. Selv om mye røpes allerede tidlig, har forfatteren klart å skape en god og spennende intrige.

Mystisk atmosfære

Elementer fra folketro og mystikk blandes med psykologi. Når Hermanson skriver om bergtaking, kobler hun det raskt opp mot autisme. Det er like før det blir spekulativt, men det blir det ikke. Forfatteren holder seg tilstrekkelig på matta i sine dels poetiske utlegninger om naturen og naturens makt over menneskene. Om hun er poetisk der, er hun realistisk i fortellingens øvrige forløp. «Blåskjellstranden» er ingen genistrek, men det er ei bok det er lett å like. Den klare, reine prosaen trenger inn i en mystisk atmosfære som fenger. Oversettelsen er det lite å utsette på.