FIKSJONEN OG VIRKELIGHETEN:  Jørgen Jægers sjuende kriminalroman utspiller seg i en fiktiv småby og tematiserer mange av de samme problemstillingen som oppsto i kjølvannet av 22. juli. Foto: WERNER JUVIK
FIKSJONEN OG VIRKELIGHETEN: Jørgen Jægers sjuende kriminalroman utspiller seg i en fiktiv småby og tematiserer mange av de samme problemstillingen som oppsto i kjølvannet av 22. juli. Foto: WERNER JUVIKVis mer

Realistisk om politiarbeid og etterforskning

«Ridderkorset» er en bredt anlagt politikrim som ganske sikkert vil treffe mange lesere.

ANMELDELSE: Jørgen Jæger skriver klassisk politikrim. Det er hans grundige og samvittighetsfulle behandling av politiets og påtalemaktens arbeid som gjør at romanene skiller seg ut i mengden. Sånn er det også med «Ridderkorset», den sjuende fra den fiktive småbyen Fjellberghavn.  

En gutt blir funnet død i en fjellskrent. En vekter blir drept under et ran. En naken kvinne driver i land på en øy i skjærgården. Lensmann Ole Vik er sykmeldt, og hans unge kollega Cecilie Hopen får ansvaret for etterforskningen. Når hennes samboer blir mistenkt for å stå bak ranet, får den dyktige Hopen i overkant mye å hanskes med.  

Fiksjon og virkelighet

Realistisk om politiarbeid og etterforskning

Fjellberghavn er et fiktivt sted, men geografien forøvrig er reell nok. Slik er det også med persongalleriet, der oppdiktede personer blandes med virkelige, blant annet Jens Stoltenberg, som er landets statsminister.

Det har blitt stadig vanligere å gjøre dette i norsk krim, og jeg er usikker på hva motivene er, bortsett fra det rent pikante. Noen kvalitetsheving av historien representerer det i hvert fall ikke.

Handlingen er i tid lagt til året før Utøya-massakren og bomben som gikk av i regjeringskvartalet, og det er ikke tilfeldig. Under opprullingen av ranet og de to drapssakene, viser det seg nemlig at det finnes forbindelser til nasjonalistiske miljøer. To sekker med kunstgjødsel blir stjålet, men fordi dette skjer før 22. juli 2011, og ikke etter, er det ikke en hendelse som vies mye oppmerksomhet fra politiets side. Nasjonalistene har forøvrig synspunkter og et modus operanti som til forveksling ligner Utøya-terroristens. Personlig liker jeg ikke at denne tragedien brukes i krimromaner, for her finnes ingen egentlig samfunnskritikk, bortsett fra den helt elementære.  

Grundig og detaljert

Jørgen Jæger er god på de små detaljene som bidrar til å fargelegge miljøet handlingen utspiller seg i. Aller best er han imidlertid på det politifaglige.

Hele dramaturgien hviler på etterforskningens og påtalemyndighetens rutiner, ting må gjøres i bestemte rekkefølger, tillatelser må innhentes, bevis må sikres med tanke på en forestående rettssak osv. Det kan virke i overkant pirkete, men det oppleves ikke sånn.

Noen skavanker har også denne romanen. I tillegg til de nevnte hentydningene til 22. juli er det direkte underlig at en så saklig forfatter som Jæger tillater sin minst like saklige etterforsker å være romantisk som en disneyfigur. Cecilie Hopen og hennes ransmistenkte kjæreste tiltaler hverandre konsekvent som henholdsvis «kjekken» og «skjønning», og det er på en og samme tid både beklemmende, utroverdig og temmelig irriterende.