Reality Bites

I begynnelsen syntes jeg doku-drama var pinlig. Interessant, men pinlig. Nå synes jeg det er uforklarlig gøy.

Sanden er hvit, temperaturen er fin. Kamerafolkene er blitt en vane. Jeg setter meg ned sammen med et knippe mennesker. Vi diskuterer hvem som bør sendes hjem. Jeg er selvfølgelig mest populær av alle. Jeg er flink til å bygge hytte. Jeg er åpen og ærlig, fører ingen bak lyset. Det er umulig å mislike meg. Snart er penga mine, og hjemme venter det meg et eget tv-show, riktignok bare på TV3, men et sted skal man jo begynne.

Akkurat da oppdager jeg at håret på leggene mine har vokst omtrent en halv meter ut. At kamera zoomer inn. Det går opp for meg at det er dette Robinson-seere i Norge vil huske for all framtid: Jeg kommer til å bli «hun med de hårete leggene». På tross av mine mange kvaliteter kommer jeg til å ende opp som «hun med de hårete leggene».

Jeg våkner og oppdager at alt bare er en drøm. Jeg befinner meg i senga mi, jeg er verken populær, åpen eller ærlig, men jeg har i det minste nybarberte legger.

EN GANG DA JEG VAR UNG, satt jeg på en kafé i Ankara og snakket om politikk og kvinnesak, slik man gjør det når man ikke er turist, men «traveller» og ennå ikke har fylt 21. Jeg hadde akkurat fullført en lengre passasje om kvinners åndsliv (som jeg var ganske fornøyd med) da en eldre mann kom bort til meg. Han fortalte at han hadde hørt alt jeg hadde sagt, at det var dumt, at han hadde bodd sammen med en svensk kvinne i 25 år, at skandinaviske kvinner hadde for mange valg i livet og at det gjorde dem «fucked in the head». Jeg hadde selvfølgelig tenkt å protestere, men før jeg fikk tatt til motmæle, fortsatte mannen: «Ta med deg kjæresten din og lag barn og dyrk jorda.» Han pekte på en fyr i batikkbukser som jeg hadde møtt samme dag, og forsvant. Barn, jord, ingen valgmuligheter. Selvfølgelig! tenkte jeg. Sånn må det være. Så lenge man er opptatt med å skaffe mat på heltid, er det ikke tid til filosofiske overflatiskheter. Mannen hadde rett!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var helt til jeg så «Robinsonekspedisjonen». Da sto det klart for meg at livet ikke blir enklere selv om man i hovedsak konsentrerer seg om å skaffe mat.

Jeg kommer nok aldri til å bli med i «Robinsonekspedisjonen». Til det har jeg som sagt for sterk hårvekst på leggene, og en barberhøvel som medbrakt «personlig ting» ville neppe holdt ekspedisjonen igjennom. Dessuten liker jeg å pusse tennene og å bruke dopapir, samt alt det andre man ikke kan gjøre på en øde, tv-overvåket øy. Nå fins det etter hvert andre snarveier til pinlig og fornedrende berømmelse. For eksempel «Baren» på TV3. Jeg kunne godt ha tenkt meg å være med der, men jeg er verken ung eller gammel nok. Som en av deltakerne, Tobias (21), uttalte det: «Jeg trodde vi skulle drive en bar og at det skulle komme folk på vår egen alder og yngre. Men her sitter det folk på 40 (40!) og drikker hver dag, og det vil ikke jeg være en del av.» En deltaker syns voksne er teite, mens en annen, Elena, riktignok har passert førti og prøver å lære Tobias hvordan man vasker klær, stryker og vasker opp. Sant å si har hun ikke gjort annet enn å rydde og vaske siden baren åpnet. Derfor er det heller ingen som har prøvd å sende henne hjem. Vi trenger alle en mor.

I BEGYNNELSEN SYNTES JEG doku-drama var interessant, men pinlig. Nå synes jeg det er uforklarlig gøy, og etter at jeg leste et sted at seerne primært er unge med høy utdannelse, ble jeg temmelig fornøyd. I og med at jeg ikke er særlig ung lenger og at jeg ikke har særlig høy utdannelse, vet jeg å sette pris på enhver tilhørighet med denne gruppen.

Programmet mitt er ganske stramt. Jeg ser den norske «Robinsonekspedisjonen», den svenske, «71° nord», «Baren» (hver dag), «Villa Medusa» og «Muldvarpen». Strengt tatt trenger jeg ikke å gå ut lenger. Jeg har mine venner i tre fjernsynskanaler. Noen ganger møter jeg dem til og med på gata. Jeg tok meg i å hilse på en av deltakerne i «Villa Medusa» her forleden. Det tok litt tid før jeg forsto at hun ikke var en gammel studievenninne. «Baren» er midt i beste leggetid for treåringer, og, som om ikke det var nok, samtidig med sporten på TV2. Min ektemann synes at doku-drama er forkastelig og at sport er nødvendig. Jeg liker ikke sport. Det er geriljakrig i heimen. Vi går med fjernkontrollen i lomma, tar den med oss på do for at ingen skal kunne skifte kanal mens vi er borte.

Noen vil kanskje mene at mitt liv umulig kan være særlig interessant, og de vil kanskje ha rett. Man blir lei Robinson-konseptet i lengden. Man blir lei av «Baren». De er allerede avleggs, særlig nå når de i Tyskland har bestemt seg for å sperre ti overvektige mennesker inne i en container med vektsensorer i gulvet, der den som går mest ned, får sin (nye) vekt i gull. Men ting rører på seg. Jeg har stor tro på framtida. Her er noe av det vi kan se fram til:

1. Ti pedofilitiltalte blir satt til å drive en barnehage. Den første som forsøker å forgripe seg, blir selvsagt sendt hjem, mens den som klarer seg gjennom ti uker får fast ansettelse. Programkonseptet har bare tidligere vært utprøvd i Thailand. Programmet var langt på vei en suksess, men produksjonsselskapet har klaget over dyre hjemsendelseskostnader, da flesteparten av deltakerne var fra Skandinavia.

2. Ti narkomane får bo i et hus med fri tilgang på heroin. Den som unngår å bruke stoff på ti uker, vinner en større pengepremie. Programmet har vært en suksess på en lokal TV-stasjon i Idaho, USA. Vinneren, Coma, har fått et eget program (In Coma) på NBC som starter til våren. I Nederland fungerte konseptet imidlertid ikke så godt. Alle de ti deltakerne stakk av første dagen og etterlot TV-stasjonen med en times tom sendeflate hver dag i ti uker, og stasjonen måtte ty til middelmådige repriser. Den er nå konkurs.

3. Her hjemme er det etter mønster fra en lokal TV-stasjon i London gjort forsøk på utvikle et konsept der ti nekrofile jobber i et begravelsesbyrå i ti uker, mens a-has siste video ruller konstant i bakgrunnen. Som i det thailandske konseptet, gjelder det også her å ikke forgripe seg. Det norske produksjonsselskapet har uttalt at det vil bli vanskeligere å skaffe deltakere her hjemme enn i London. De gir janteloven mye av skylden, og har vurdert å flytte produksjonen ut av landet.

Så til alle der hjemme som tror at videokameraene dere har kjøpt, utelukkende er til for å dokumentere motorisk og språklig utvikling hos de håpefulle: Overrask oss!