Reality bites

De norske dokumentarfilmene klarer det ingen realityserie makter: Å portrettere de involverte med respekt og allmenngyldighet.

«UNGKAREN» VISTE OSS

bedre enn noen annen TV-serie målet for denne realitysjangeren: Å utsette deltakerne for så mye psykisk press at de mister kontrollen over sin egen selvframstilling. Når Max lot være å dele ut roser til de av jentene som hadde fått sterke følelser for ham, oppsto de mest autentiske TV-øyeblikkene. De sosiale maskene faller, og mennesket utsettes for et av sine største eksistensielle traumer: Frykten for å bli avvist.

ALLE DE SOM

har opplevd kjærligheten i den virkelige verden, vet hvor liten vei det er mellom uendelig lykke og bunnløs fortvilelse. Stilt foran et TV-kamera blir dette scenarioet nærmest grotesk. I en TV-kjærlighetsfinale med et frieri kan alt skje. I en amerikansk finale av «Ungkaren», eller «The Bachelor», fikk da også den forsmådde jenta et psykisk sammenbrudd.

DE SISTE ÅRA

har det kommet en rekke norske realitydokumentarer der filmskaperen gjør noe av det samme. Istedenfor å speile et politisk eller sosialt problem, snur filmskaperen kameraet mot seg selv. Margreth Olin gjorde det med «Kroppen min» og Even Benestad gjorde det med «Alt om min far». Her handler det også om det private og selvutleverende. Men det finnes en genuin forskjell.

DEN SISTE VELLYKKEDE

filmen i denne sjangeren er «Gunnar goes comfortable», som viser Gunnar Hall Jensen reise innover i seg selv. I en av scenene filmer Hall Jensen seg selv gråtende over farens døde kropp i likkjelleren på Rikshospitalet. For kinoseeren skulle denne scenen kanskje oppfattes sjokkerende intim og flau på samme måte som realitydeltakerens sammenbrudd. Det gjør den altså ikke. Hvorfor?

MEDIEVITER ALEX IVERSEN

er inne på svaret i filmbladet Rushprint. Han mener den avgjørende forskjellen mellom denne filmen og realitysjangeren er at Hall Jensen har suveren kontroll over iscenesettelsen av seg selv. Han har laget en film der han selv spiller hovedrollen, og han bestemmer selv hvordan han skal framstå. Hall Jensen forteller historien i etterkant og fra et ståsted der han har fått avstand til de mest sårbare øyeblikkene som skildres i filmen.

INGEN AV DISSE

kontrollmekanismene gjør seg gjeldende for realitydeltakeren. De ydmykes gjerne til kontrollen glipper, men har ingen medbestemmelsesrett og er prisgitt TV-produsentens redigering. Og fordi TV-produsenten vil ha mest mulig autentiske følelser, blir det ofte pinlig privat for den som ser. Problemet for dette konseptet oppstår i det øyeblikket TV-seerne gjennomskuer TV-makerne. Da mister scenene også noe av sin makt over den som ser, og den kan aldri bli allmenngyldig.

DE NYE NORSKE

TV-dokumentarene gir assosiasjoner til det klassiske dramaet. Personer som kong Oidipus og Oddysevs var også iscenesatt, men fortalte publikum noe allment om det å være menneske. Helten måtte tørre å trosse skjebnen og stå oppreist i oppgjørets time. På den måten går det et bånd fra antikkens drama til en film som «Gunnar goes comfortable».