KONTRASTFYLT: (F.v.) Effie Trinket (spilt av Elizabeth Banks) fra den rike hovedstaden presenterer Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) som deltaker i de bestialske dødslekene. 
Foto: Lionsgate
KONTRASTFYLT: (F.v.) Effie Trinket (spilt av Elizabeth Banks) fra den rike hovedstaden presenterer Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) som deltaker i de bestialske dødslekene. Foto: LionsgateVis mer

Realitydystopien

I «Hunger games» møtes brutaliteten og underholdningen.

«Hvis ingen ser på, blir det ikke noe spill», sier kameraten til Katniss før trekningen til dødslekene.

«Det er ingen sjanse for at ingen ser på», svarer hun.

Den premiereklare filmen «Hunger games» («Dødslekene» på norsk) er basert på første bok i trilogien til Suzanne Collins. Katniss Everdeen lever i det fattigste distriktet i Panem, en despotisk stat styrt fra hovedstaden Capitol. For å minne om et opprør et knapt århundre tidligere, arrangerer de årlig dødslekene, hvor hvert distrikt må sende en gutt og en jente mellom 12 og 18 år til å kjempe mot hverandre til bare én står levende igjen. Da lillesøsteren på 12 blir trukket ut til å være med, melder Katniss seg frivillig.

«Hunger games» er inspirert av Tesevs-myten i gresk mytologi, gladiatorkampene i Romerriket og reality-TV. Lekene er en slags ekstremversjon av «Robinsonekspedisjonen», men det er også tydelige elementer av «Idol». Det eneste mentoren til de to deltakerne fra Distrikt 12 prenter inn er: Få dem til å huske deg, få dem til å like deg. Før det hele braker løs, er det (ja da!) et talkshow der deltakerne får mulighet til noen minutter til å vise seg fram, til å bli husket.

Det brutale og det underholdende går inn i hverandre. Katniss må kjempe for livet, men hun må bli likt mens hun gjør det. Popularitet gir sponsorer, og sponsorer er de eneste som kan gi deg hjelp underveis. De bør like deg godt for å betale for fyrstikker, medisiner, flaska med vann etter mange tørre timer som du er helt avhengig av. Og prisen går opp etter som lekene nærmer seg slutten. Å holde på en viss humanitet i en slik setting, krever sin kvinne.

Som i Romerrikets gladiatorkamper er det to syn på det som skjer. De unge fra de rikeste distriktene ser bare muligheten for ære og berømmelse, for vinnerne blir store stjerner i sitt distrikt. De blir trent opp fram til de er 18 år, og melder seg frivillig. For de fra de fattigste distriktene er det bare liv og død. Mest det siste, de vinner ytterst sjelden. I filmen er disse perspektivene tydeligst når filmen fra Capitol vises på storskjerm på Katniss' hjemsted, Distrikt 12 før utvelgelsen. Pompøs musikk og dramatisk hurtigklipping av seiersscenen i forrige utgave av lekene, blir avløst av en silhuett av en helt som står igjen til slutt. Mens filmingen fra Distrikt 12 er håndholdt, med naturlig lyd, og det er stort sett stille. Veldig stille.

Hele veien blir vi minnet på dette: Hvordan kan man sitte og se på og heie på noe som grunnleggende er helt grusomt? Hvordan kan de rike i hovedstaden i filmen være mest opptatt av hvilke antrekk de har på seg i åpningsseremonien, og ikke det faktum at 23 av dem skal dø de neste dagene?

Beboerne i Panem er pålagt å følge med, men sannsynligvis ville de gjort det uansett. Og i forlengelsen av dem, sitter vi, og kan ikke slippe unna følelsen av å være spent på hvem som blir den neste. Speilet holdes opp, og man ser sin egen morbide nysgjerrighet. Mønsteret filmen følger gir deg indikatorene, og om du vil eller ikke, hodet ditt spinner videre.

All science fiction har et element av samfunnskritikk i seg. Forfatterens far var Vietnam-flyger, og når moren ikke fulgte med, så hun TV-bildene derfra. Både viktigheten av iscenesettelse og kritikk av medier som gjør folk mindre sensitive for andres lidelse, kan trekkes helt dit.

Les også anmeldelsen: Den smarteste underholdningsfilmen på lenge