Realitysyndromet

Selv ikke Placebo-effekten hjelper.

CD: Det må være realityshow-syndromet. Hvis man har vært med på et superkommerst glættispopeksperiment som «Popstars» man nødvendigvis ta et oppgjør med det på sin første soloplate. Og hva er det motsatte av Capes R&B-popete «Tic Tac»? Jo, ifølge Alf Gunnar «Alfie» Nilsen er det tydeligvis halvgrønsjete, Jørn Hoel-hes, følelsesrock med en lite dråpe Bryan Adams. For ikke å snakke om en stor dose overpompøs emosutring og puddelrockgitarriff.Det er ingen bra blanding. Og Alfie er heller ingen bra vokalist. Han prøver så godt han kan å høres rocka ut, og kjører stemmen så å si gjennom et grustak for å få den riktige Stone Temple Pilots-sounden. Dessverre blir det bare platt, slitsomt og personlighetsløst. Låtene mangler fullstendig egenart og produksjonen er like sur som et innrøyka og utøllet festlokale dagen derpå . Det hjelper heller ikke at tittellåta «The Grey between» er en bleikfeit kopi av Placebos dystermørke glampoplåt «Every You and Me». Nei, takke meg til Cape.