TRAGISK: Soldat, trolig russisk, på Krim-halvøya. Foto: NTB Scanpix
TRAGISK: Soldat, trolig russisk, på Krim-halvøya. Foto: NTB ScanpixVis mer

Realpolitikkens tragedie

Krisen i Ukraina ble forutsett for 2400 år siden.

Kommentar

Lenge levde vi i troen på at tiden for konfrontasjon var over, i alle fall i Europa. Den kalde krigen var slutt. EU viste at samarbeid virker. Supermaktenes nullsumspill ble erstattet av et institusjonalisert positiv-sum spill.

La gå da at det ble krig i Rest-Jugoslavia, Transnistria, Nord-Irland og et utall småkonflikter i Kaukasus. Alle vant. Enkelte, som den kjente statsviteren Francis Fukuyama, gikk så langt som å si at historien var «slutt». «War is Over», som John Lennon sang, uten helt å mene det.

Men krigen i Georgia i 2008, krisen i eurosonen, spillet om Syria, og nå sist konflikten om Ukraina, viser at realpolitikken lever i beste velgående.

Torsdag skrev den anerkjente amerikanske statsviteren John Mearsheimer en kronikk i New York Times. Mearsheimer er professor ved Universitetet i Chicago, og er fanebærer for skoleretningen «nyrealisme». Internasjonal politikk er anarkisk, ifølge nyrealistene. Målet er å overleve, derfor kan stater aldri stole på hverandre. Verden styres av stormakter som balanserer hverandre ved hjelp av militær og økonomisk makt. Mindre stater blir nødt til å hekte seg på disse, og kan selv dra fordel av å balansere stormaktene opp imot hverandre. Variasjonene er mange, men makten rår og anarkiet består.

I sitt innlegg skrev Mearsheimer at USA og Vesten må lære seg å respektere Russlands strategiske interesser. Ukraina må forbli en nøytral bufferstat mellom Russland og NATO. Et godt samarbeid med Russland er livsviktig, ikke bare i Europa, men i Iran, Syria, Afghanistan og overfor et stadig sterkere Kina.

Her hjemme skrev professor og realist Janne Haaland Matlary i DN at «Putins intensjon er å gjenskape russisk stormaktsstatus og balansere andre stormakter, som USA, Kina og Europa.» I motsetning til Vesten er Russland ikke redde for å bruke makt, skrev Matlary, og påpekte at Russlands handlinger «er helt etter boken.»

Men hvilken bok? Det er i sannhet mange å ta av, men den greske historikeren Thukydid, som skrev om peloponneserkrigen mellom Aten og Sparta, blir vanligvis nevnt som den første realist. I antikkens Hellas var historikere også diktere. Thukydid skrev tragedier, som begynte godt men endte i ulykke, akkurat som den atenske bystaten. Mearsheimers mest kjente bok heter nettopp «The Tragedy of Great Power Politics».

Men det finnes også andre sjangere. Som Karl Marx skrev: «Historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse.» Men hva med science-fiction? Eller husmorporno? Fortsettelse følger.