Rebusløp i Roma

Det syndes grovt og ettertrykkelig i «Engler og demoner», men ikke mot høyere makter.

|||

FILM: Nederst på lerretet tikker på typisk thrillervis inn følgende tekst: «Vatican City, 19:59». Like etter ringer de gamle kirkeklokkene taktfast åtte slag på lydsporet. Og i tilfelle det skulle være en sjel i salen som er dobbelt enfoldig, trer den samvittighetsfulle og sympatiske hovedpersonen Robert Landgon støttende til. «Eight o?clock!», sier han forferdet.

En overdrivelse? På ingen måte. «Engler og demoner» er en slik film som til tross for en i utgangspunktet ganske komplisert intrige, framstår som et stjerneeksempel på «Film for dummies».

Dommedagsvåpen
«Engler & Demoner» handler om den eldgamle konflikten mellom vitenskap og religion, mellom nytenkning og tradisjon. I CERN i Sveits har en gruppe forskere lykkes i å samle opp rikelig mengder antimaterie — det reneste dommedagsvåpen, skal vi tro filmen — som blir stjålet. Like etter blir en gruppe kardinaler kidnappet og truet drept på slaget hver time fram til midnatt da hovedattraksjonen kommer: Antimaterien kommer i kontakt med materie og «Vatikanet vil bli oppslukt av lys». Den gamle, ugudelige organisasjonen Illuminati står angivelig bak. Men for å gjøre det hele mer spennende, har de sendt en melding til Sveitsergarden, pavestatens egen politistyrke, i gåteform. En rebusjakt innom flere av den evige stads turistattraksjoner følger.

Korstog
Filmen er basert på røverromanen til Dan Brown, forfatteren som sikret pensjonisttilværelsen for flere generasjoner Browner, da han skrev «Da Vinci-koden» i 2003. Det var i den det ble «avslørt» at Jesus hadde mer enn et godt øye til Maria Magdalena og at etterkommerne av det hellige paret lever i beste velgående den dag i dag. Boka — og seinere filmen — avstedkom nærmest et korstog mot fenomenet fra enkelte kirkesamfunn. At teorien verken var ny eller spesielt original forsvant i stor grad i all støyen. Men all reklame er god reklame, og filmselskapet håpet i det lengste på en reprise med «Engler & demoner»s komme. Men forgjeves. Den katolske kirken har åpenbart ikke hatt til hensikt å bidra ytterligere til et allerede gigantisk reklamebudsjett. Etter å ha sett filmen, har de heller ingen grunn til å oppvise hellig vrede, eller den minste irritasjon for den saks skyld. For hvis det er noen som kommer godt ut av dette surret, så er det nettopp den katolske kirken. Og turistkontoret i Roma.

Hockeysveis
Tom Hanks er igjen Robert Langdon, men han har åpenbart vært i treningsstudio og hos frisøren siden sist. Hockeysveisen og dobbelthakene er borte — og det er vel greit. Rollelista er for øvrig befolket av solide skuespillere av ulik nasjonalitet. Skotske Ewan McGregor, svenske Stellan Skarsgård og tyske Armin Müeller-Stahl kan alle sine ting. Det skulle en tro at etablerte folk som manusforfatterne David Koepp og Akiva Goldsman og den Oscar-belønte regissøren Ron Howard også kunne. Men om det er så, anstrenger de seg ikke nevneverdig for å vise det her.

«Engler & demoner» har nok en viss underholdningsverdi. Og hvis du klarer å overse den irriterende overtydeligheten, fungerer dette greit som middels god popkornunderholdning. Hadde man vært ærlig nok til å la den være det, ville mye vært reddet. Nå er det ikke fritt for at en blir sittende å tenke på hva filmen kunne og burde blitt, nemlig en underholdende lapskaus av konspirasjonsteorier, blodig maktkamp i Vatikanet, dommedagsvåpen på avveier og masse intens action. I stedet får vi en selvhøytidelig, middels spennende og overtydelig gjennomsnittsthriller.

«Show, don?t tell», heter det. Og hvis det begås én kardinalsynd i filmatiseringen av Dan Browns bestselger, så er det nettopp det. Ron Howard og hans stab pålegges herved et par hundre «Ave Maria» — og et oppfriskningskurs i grunnleggende filmfortellerteknikk.

«Engler & demoner» har gallapremiere tirsdag og ordinær premiere onsdag. 


«Engler og demoner»

3 1 6
Regi:

Ron Howard

Orginaltittel:

Am: «Angels and demons»

Se alle anmeldelser

Også anmeldt:

«Den røde ballongen» og «Den hvite hesten»