BEGRAVELSE: Gilead-begravelser er om mulig enda mer upersonlige enn de andre seremoniene til regimet. Foto: HBO NORDIC
BEGRAVELSE: Gilead-begravelser er om mulig enda mer upersonlige enn de andre seremoniene til regimet. Foto: HBO NORDICVis mer

Recap: Den egentlige bomben i en av årets viktigste serier

Ingen tv-serie forsvarer ytringsfriheten som «The Handmaid's Tale» akkurat nå.

«Pennen er mektigere enn sverdet», heter det i et gammelt ordtak, som avisfolk selvsagt er glade i. Men det er ikke alltid så lett å tro på når vi ser hva sverdet - eller alt det symboliserer av vold og fysisk maktbruk - forårsaker hver dag.

Hva har «pennen» - forstått som språk, ytringer og kommunikasjon - å stille opp med mot alt dette? Ganske mye, faktisk. «The Handmaid's Tale», en av de mest brutale seriene på tv-skjermen akkurat nå, har brukt de fire siste episodene på å vise hvorfor ordtaket har noe for seg.

Da passer det bra med en ny recap av serien, etter at vi har hatt pause like lenge. Her får du en selektiv gjennomgang og analyse av episode 6 - 9 av seriens andre sesong.

Og som alltid: Ikke les videre hvis du ennå ikke har sett alle episodene! Her blir det spoilers i fleng. Men ta gjerne en kikk på våre tidligere recapper, som den om episode fem, som du finner her:

Serenas rett til å tale

I episode seks starter samtalen om ytringsfrihet ironisk nok med en som har gjort det til sin livsoppgave å bringe seg selv og andre av sitt kjønn til taushet. Vi får vite litt mer om bakgrunnen til Serena Waterford, som var forfatter og foredragsholder før hun ble hjemmeværende kommandørkone i Gilead. Med boka «A Woman's Place» frontet hun de konservative verdiene til Sons of Jacob, bevegelsen der mannen Fred hadde en ledende rolle. «Dette er hva vi ønsket oss: At våre ideer og verdier blir diskutert av folk flest. Du klarte det, Serena!» sier han til henne i en tilbakeblikkscene, der de står utenfor et universitetsauditorium før hun skal holde foredrag. Med andre ord: Hun har fått til noe ektemannen og vennene hans har prøvd på lenge. For en forening som vil trekke kvinnene tilbake til kjøkkenbenken og gjøre dem til underdanige fødemaskiner, er det selvsagt gull verdt å få en kvinne til å tale deres sak.

Men hun blir tatt imot på verst tenkelig vis: Studenter roper skjellsord, kaller henne «fascisthore», vil ikke la henne prate. Det er nesten så vi får sympati med henne, til tross for alt vi nå vet om de «ideene og verdiene» hun argumenterer for. Flere fortellertekniske grep bygger opp under dette: Perspektivet er hennes, vi ser hvor nervøs hun er, hvor mye hun ønsker å bli hørt, hvor mye hun tror på det hun vil si. En av studentene reiser seg og forsøker å forsvare henne, viser til ytringsfriheten. «Hun har rett til å tale!»

Og det spørs om ikke det amerikanske samfunnet hadde vært tjent med å la henne snakke litt mer. Et annet gjennomgående tema, både i denne og forrige sesong av tv-serien, har vært hvor blinde og ignorante June og andre «vanlige mennesker» var før statskuppet. De så det ikke komme, forstod ikke hva som bygget seg opp. Og det er ikke så rart, hvis Gileads ideer nesten utelukkende ble diskutert utenfor den brede offentligheten. Det gjorde at folk utenfor miljøet var uforberedt på dem, hvor mange de var og hvor farlige de var. Samtidig som det gjorde at ideene og planene deres fikk spire og vokse uten innblanding. Dersom de bare diskuterte med likesinnede, møtte de heller ingen motargumenter, ingenting som kunne få dem til å bremse.

Det Serena møter på universitetet, er ikke motargumenter. Skittkasting, skjellsord og vold kan kanskje skremme folk til taushet, men det får dem ikke til å endre mening. Snarere tvert imot. Mot slutten av scenen blir Serena skutt i magen av en snikskytter utenfor universitetet. Etterpå, i sykehussenga, framstår hun sikrere enn noengang: Hun skal ikke la seg knekke. I hennes hode er hun og mannen blitt martyrer for en sak som er mye større og viktigere enn dem selv. De har blitt forsøkt kneblet, men står imot.

DÅRLIG DAG PÅ JOBBEN: Serena forsøker å holde foredrag på et universitet. Foto: HBO
DÅRLIG DAG PÅ JOBBEN: Serena forsøker å holde foredrag på et universitet. Foto: HBO Vis mer

Det er dette som ligger til grunn for hennes forståelse av sin egen rolle i Gilead: Før statskuppet opplevde USA dramatisk synkende fødselstall. Matproduksjonen stagnerte. Landet var i krise. Men nå har folket funnet tilbake til Gud, og de har innført et system som med Hans hjelp har fått fart på babyproduksjonen igjen.

At hun vakler i troen er åpenbart, og noe annet hadde vært lite troverdig, med tanke på hvor mye livssituasjonen hennes har endret seg etter kuppet. Hun har også tydelig dårlig samvittighet overfor June - hvis ikke ville hun har vært sosiopat. Men det er foreløpig ikke nok til å knuse overbevisningen hennes. Og jo dårligere samvittighet hun får, jo sintere blir hun på June, paradoksalt nok.

Når knebling blir en tikkende bombe

Men hun forsøker å være grei en god stund etter at de kommer hjem fra sykehuset, der June ble innlagt med blødninger i episode fem. Nå trenger hun hvile og harmoni, ifølge legen. Serena forsøker å muntre henne opp ved å invitere «venninnene hennes», fire andre tjenerinner, til lunsj. «For dere har sikkert så mye å prate om», sier hun, og forsøker å få Ofglen til å begynne samtalen (den nye Ofglen, altså. Hun som overtok posten til Emily etter at hun ble arrestert). Serena vet tydeligvis ikke at Ofglen har fått tunga skåret ut, etter at hun protesterte mot steiningen av Janine i forrige sesong.

Der Serena følte seg kneblet av studentene (og det amerikanske samfunnet?) før kuppet, har Ofglen blitt kneblet på ordentlig av Gilead. Hun er et slående eksempel på hva som skjer med kvinner som forsøker å ytre seg mot overmakten i regimet. Den avskårne tunga blir en konkretisert metafor, en måte å tydeliggjøre budskapet på som produsentene av denne serien ser ut til å være veldig glade i. Vi ser det flere ganger i disse fire episodene: Når noen lukker en dør og stenger en annen ute, både konkret og symbolsk. Når Serena trøster seg med hagearbeid, som substitutt for alt annet som hun ikke får til å spire, men plantene blir angrepet av råte.

Eller når June plukker opp en kulepenn i slutten av episode sju, og kamera zoomer inn på hånda hennes idet hun trykker inn stempelet. Vinkelen får det til å se ut som en bombedetonator, og det er utvilsomt meningen. Pennen blir til et sverd. Og avslutningsscenen i episode sju blir et ekko av avslutningsscenen i episode seks, der Ofglen trykker på en ekte detonator.

Bombescenen viser at Ofglen har gått rundt som (enda) en vandrende metafor: En tikkende bombe. Kneblingen har gjort henne rasende, og raseriet kommer til overflaten idet Fred Waterford er i ferd med å åpne et nytt Rakel og Lea-senter: Et opplæringssenter for nye tjenerinner. Ferdig utlærte tjenerinner er oppstilt utenfor glassvinduene, mens alle de viktigste kommandørene i regimet sitter i auditoriet innenfor. Ofglen går inn døra, viser detonatoren til venninnene utenfor, slik at de får tid til å løpe fra stedet, før hun snur seg og løper innover. Alt uten et ord, for ordet har de tatt fra henne. Men resultatet av kneblingen hører de alle sammen.

Som om ikke scenen var tydelig nok, er det 70-tallspunkerne i X-Ray Spex som får akkompagnere rulleteksten, med «Oh Bondage Up Yours!», som starter slik: «Some people think little girls should be seen and not heard. But I think:». Så går vokalen over i skriking.

TIKKENDE BOMBE: Ofglen. Foto: HBO
TIKKENDE BOMBE: Ofglen. Foto: HBO Vis mer

Ofglen ble lenge bare sett, men undervurdert, slik Sons of Jacob ble undervurdert av resten av det amerikanske samfunnet. I likhet med dem ble også hun hørt til slutt.

Hva er et navn?

Episode seks viser hvor farlig det kan være å forsøke å kneble noen. Frata dem stemmen, og den blir til en tikkende bombe. Det kan sees som en advarsel, men også et slags forsvar av ytringsfriheten.

I episode sju, og også de neste to episodene, handler det vel så mye om hvordan vi bruker språket for å synliggjøre eller usynliggjøre folk. Først ved hjelp av navn. Tjenerinnene i Gilead er fratatt sine. De kalles bare ved navnet til mannen de tjener hos: Offred, Ofglen, Ofwyatt. Navnekonstruksjonen fratar dem egenverdi og viser at de tilhører en annen. Offreds navn har dessuten et metaforisk lag, hun er «ofret» eller tilbudt noen («offered»).

Sjuende episode starter med en begravelse. Ofglen tok livet av mange kommandører i bombeattentatet, men aller flest tjenerinner, og nå leder tante Lydia de gjenværende tjenerinnene i en seremoni som skal hedre dem. Hun snakker om hvor viktig det er å bevare minnet om dem gjennom navnene deres. Men så er det Gilead-navnene hun bruker - navn som i virkeligheten brukes til å anonymisere dem, for de byttes ut hver gang de flytter til et nytt hus.

Kanskje trigger det noe hos de overlevende tjenerinnene, for resten av episoden viser hvordan de tar navnene tilbake. Først i en scene på matbutikken, der Janine og Emily blir gjenforent med June og de andre. Det er manko på tjenerinner etter attentatet, og Gilead har løst det ved å hente flere av straffangene fra kolonien tilbake i tjeneste (det til tross for at de har vært eksponert for radioaktiv stråling over lengre tid, med alt det innebærer av risiko for fosterskader. Men det er en annen sak). June hilser på Emily ved å presentere seg med sitt virkelige navn, noe hun aldri rakk å gjøre før Emily ble arrestert (men Emily ga henne navnet sitt like før hun kapret en bil og kjørte ned en vokter). De andre tjenerinnene følger hennes eksempel og hvisker navnene sine til hverandre, på kryss og tvers i butikken.

TAR NAVNENE TILBAKE: Tjenerinnene gjør opprør i det små. Foto: HBO
TAR NAVNENE TILBAKE: Tjenerinnene gjør opprør i det små. Foto: HBO Vis mer

June kan også ha fått ideen tidligere i episoden, da det gikk opp for henne at hun aldri fikk vite hva Ofglen het, før hun gjorde seg til selvmordsbomber. Men i scenen som følger butikkscenen, får vi vite det. Vi hopper til Canada, der Luke og Moira har tatt oppstilling på flyktningmottaket, sammen med mange andre, for å få vite navnene på de døde i bombeangrepet. «Lillie Fuller», står det under bildet av Ofglen, og navnet hennes blir lest opp sammen med navnene på alle de andre døde kvinnene. Inkludert Moiras kjæreste Odette, som har vært et navnløst bilde i mottakets register over døde. Først da Moira gjenkjente og satte navn på henne, fikk hun en identitet.

Mens navnene leses opp, ser vi bilder av det improviserte minnesmerket utenfor mottaket, med bilder, blomster og bamser. Både det og scenen ligner en scene fra denne sesongens andre episode, der June lager en minneseremoni for de henrettede avismedarbeiderne i Boston Globe - en handling som også ble en slags protest mot Gileads anonymiserende gruppeseremonier. Både Junes seremoni og seremonien på mottaket i Canada gir de drepte identiteten og egenverdien tilbake, mens tante Lydias seremonier og Gileads generelle menneskesyn gjør det motsatte.

Betydningen av navn understrekes i flere andre scener i løpet av de siste episodene. Som da June kaller Mrs Waterford Serena - en fortrolig tiltaleform som virker vågal, og som viser at maktforholdet mellom dem har skiftet litt. Men kanskje også at June forsøker å appellere til Serenas selvstendighetsfølelse, få henne til å begynne å tro på egne meninger igjen, ikke bare føye seg etter sin mann. Bli noe mer enn «Mrs Waterford». I en annen scene i niende episode er Mr og Mrs Waterford på statsbesøk i Canada, da demonstranter omringer bilen. En av dem er Moira, som bærer en stor plakat med navnet sitt på. «Ikke Ruby», sier hun innbitt. Ruby var navnet Waterford brukte på henne da hun jobbet på bordellet Jezebels og ble behandlet mer som en ting enn som et menneske.

Ordets makt

I slutten av episode sju viser Serena og June helt konkret hvor mye makt som ligger i språk og tekst. Det er en kraftfull scene, der Serena inviterer June inn på kontoret til mannen, et rom ingen av dem egentlig har adgang til uten å bli invitert først, og viser henne utkastet til nye retningslinjer for sikkerhet i regimet. Da vet seerne at Serena allerede har forfalsket underskriften til mannen sin én gang, da hun fikk Nick til å hjelpe seg med å få den nye sjefen for sikkerhetspolitiet arrestert. Dette fordi de var redde for at han ville straffeforfølge hele familien for Junes rømningsforsøk. Arrestasjonen førte til at Fred, som fortsatt lå på sykehuset etter bombeangrepet, rykket opp i gradene. Kanskje helt til topps i Gilead, skjønt det er litt uklart hvordan de er organisert.

Nå vil Serena myke opp vaktholdet i Gilead, og hun vil ha June til å hjelpe seg med skrivearbeidet, ettersom sistnevnte jobbet som forlagsredaktør før kuppet. Det er ikke bare det anstrengte forholdet dem imellom som gjør forslaget spesielt. Men også det at ingen av dem har lov til å lese og skrive. Ingen kvinner i Gilead får lov til det, bortsett fra tantene, som har fått dispensasjon. Det er derfor Serena, når hun senere er på statsbesøk i Canada, får en absurd og barnslig dagsplan full av symboler og tegninger istedet for tekst.

Serena bryter de religiøse lovene hun selv har argumentert for, og oppfordrer June til å gjøre det samme. Først ved å la henne lese utkastet, og så ved å smile bifallende da June ber om en penn - og med det ber om å få bryte en regel til.

PENN ELLER BOMBE? Foto: HBO
PENN ELLER BOMBE? Foto: HBO Vis mer

Senere får vi vite at Fred godkjente Serenas skriverier. Hun tok papirene med til ham på sykehuset og lot ham lese gjennom og signere. Men han visste ikke at June også var involvert. Det blir Serena fysisk straffet for, i en særdeles ubehagelig scene som nok en gang viser hvordan Gilead bruker fysisk makt som våpen mot ytringsfriheten.

Straffen kom også som følge av at hun gikk bak ryggen hans og skrev enda et dokument, etter at han hadde sagt nei. Det var et dokument som ga en tidligere barnelege, nå martha, dispensasjon til å utføre arbeidet sitt, da lille baby Angela ble syk. Angela er datteren Janine fikk da hun var tjenerinne hos Serenas bestevenninne. Da de mannlige legene ikke klarte å hjelpe henne, ba Serena Fred om hjelp til å hente inn en av verdens fremste eksperter, som altså var en kvinne. Men Fred ville ikke gå imot «Guds lov», til tross for at han altså har gjort det en rekke ganger allerede, for egen vinning. Dobbeltmoral er det mye av i Gilead.

Et kor av individuelle stemmer

At Serena selv trosser de religiøse lovene og begynner å bruke skriftspråket igjen, viser at hun ikke lenger er så sikker på at kvinner bør «sees, men ikke høres». Hun begynner å verdsette både sin egen og andres ytringsfrihet igjen. Det viser hun også da hun gjør noe så uvanlig som å spørre June om råd i saken om den kvinnelige barnelegen. Og hun lytter til henne! Alt Serena oppnår med det hun skriver, viser dessuten at det er mye makt i det skrevne ord.

Men det er en hendelse i niende episode som viser det enda tydeligere. Det er når Fred og Serena er på statsbesøk i Canada, i håp om at kanadierne skal lette på sanksjonene de har innført mot Gilead. De blir møtt av demonstrasjoner fra rasende eksil-amerikanere, deriblant Luke, mannen til June. Da han roper etter Fred, bærende på et bilde av seg, June og Hannah, får Nick øye på ham og forstår at Junes mann er i live. Han oppsøker ham etterpå, forteller at han kjenner June og at hun er gravid (han unngår klokelig å fortelle at barnet sannsynligvis er hans), og så gjør han noe som for alvor viser at han har blitt mer Mayday-agent enn Gilead-øye: Han gir Luke bunken med brev fra Gilead-kvinner i fangenskap, som June fikk fra Mayday. «Kanskje du kan hjelpe til med å spre dem.»

Luke tar bunken med hjem og leser brevene sammen med Moira og den andre kvinnen som bor sammen med dem. Den ene hjerteskjærende historien etter den andre, fra tjenerinner og marthaer som har blitt skilt fra barn og ektefeller og plassert i tvangsarbeid. Etter en stund stønner Moira: «Jeg hadde håpet pakken inneholdt noe annet, noe som kunne få Gilead til å gå i lufta!» Mens den andre kvinnen, hun som har vært deprimert og stum i de fleste scenene vi har sett henne i, svarer: «Men kanskje dette kan gå i lufta?»

Nok en bombemetafor, altså, framsatt av en «stum» kvinne. Og den stemmer. Trioen offentliggjør brevene på nettet samme kveld, og de personlige vitnesbyrdene skaper så voldsomme reaksjoner at den kanadiske regjeringen avlyser resten av samtalene med Waterford-paret og kjører dem rett til flyplassen morgenen etter. «Vi tror på kvinnene», sier de kanadiske forhandlerne, og med den lille referansen til metoo-debatten, viser serien igjen hvor mye makt som ligger i ord og personlige fortellinger.

Alt det Gilead forsøker å unngå. Kanadierne har jo allerede hørt rykter og generelle beskrivelser av hva som foregår i Gilead, men det er først når de ser historiene svart på hvitt, fortalt av enkeltpersoner og øyevitner, at de virkelig tror på dem. Brevene er troverdige både fordi de er mange, og fordi de forteller hver sin individuelle historie om de samme grusomhetene.

Overalt i disse fire episodene, som i serien for øvrig, finner vi referanser til den virkelige verden og utfordringer i samtida: Vi kan se «The Handmaid's Tale» som nok en advarsel mot populisme og polarisering av samfunnsdebatten, og mot tendensen til at politiske samtaler flytter seg over i halvlukkede fora og undergrunnsmiljøer. Kanadiernes avsky, men likevel nokså hjelpeløse reaksjoner på grove menneskerettighetsbrudd i nabolandet, blir et ubehagelig bilde på hvordan vi i vestlige demokratier forholder oss undertrykkende regimer andre steder i verden. Og serien viser tydelig hvorfor det er så viktig at vi jobber for at mennesker i disse regimene, men også her hjemme, får mulighet til å fortelle historiene sine uten å bli kneblet.

Les også tidligere recapper:

NY SESONG: «The Handmaid's Tale» bygger på Margarets Atwoods dystopi fra 1985. Video: Hulu Vis mer