FOTBALLDRAMA: "Heimebane" handler om et lag og en kvinnelig trener som forsøker å bevise at de hører hjemme i Eliteserien. Video: NRK Vis mer

Recap: Derfor er ukas Heimebane-episode pensum for alle som lurer på hva #metoo handler om

Belyser problematikken fra imponerende mange vinkler.

Etter fem gode «Heimebane»-episoder, kom den som etter min mening er seriens aller beste. «Ingen kommentar», som den er titulert, fokuserer på konsekvensene av hendelsen i forrige episode, da Ålesund-treneren stakk hånda i skrittet på Helena. Han ville provosere henne til å gjøre noe dumt. Og han lyktes.

Ane Dahl Torp om episoden: - Hadde aldri sett dette behandlet i fiksjonen før

Det skjedde ikke så mye med en gang. Hun dyttet ham så han falt, og hun ble sendt på tribunen som straff. Men hun fortalte ingen hva som egentlig hadde skjedd, og hun tok ham sågar i hånda og takket for kampen etterpå. Etterspillet har «Heimebane» spart til denne uka, og resultatet er en episode som belyser #metoo-problematikken fra imponerende mange vinkler. Ikke bare de mest åpenbare. Alle parter kan bli litt klokere av denne historien.

  • NB: Dette er en recap, altså en gjennomgang og analyse av ukas «Heimebane»-episode. Hvis du ikke har sett den ennå, kan det hende du bør klikke deg ut nå, og heller komme tilbake seinere. Eller du kan lese forrige ukes recap her.
AVFEID: Helena vil ikke ta imot Michaels innspill til taktikken mot Lillestrøm. Foto: NRK
AVFEID: Helena vil ikke ta imot Michaels innspill til taktikken mot Lillestrøm. Foto: NRK Vis mer

Vanskelig å tro på

Det starter hos Fotballforbundet, der tre pent kledde menn diskuterer hvor mange kamper karantene Helena skal få for at hun dyttet motstanderlagets trener så han falt over ende. Det var «voldelig oppførsel», og hun kan jo ikke forskjellsbehandles bare fordi hun er kvinne og svakere enn ham. Tvert imot - og «hvis det hadde vært Rekdal, ville han fått fire». Så fire kamper blir det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kutt til garderoben i Ulsteinvik, der Michael er i gang med å legge planer for neste kamp, da Helena avbryter: «Jeg skjønner hvor du vil, men nei.» Hun har en plan, og den skal følges, selv om hun selv må følge med fra tribunen.

Da sportslig leder i Varg, Espen Eide, forteller om den strenge straffen hun har fått fra NFF, reagerer hun først med vantro. Men da han foreslår at de må anke, og at hun må komme med sin side av saken, er hun motvillig. «Fire kamper er greit. Vi lar det ligge.»

Men han presser på, og til slutt forteller hun.

- Rett før jeg dytta, stakk han hånda mellom beina på meg.

- Der, i tunnelen, foran alle?

- Ja. Det er vanskelig å tro på, ikke sant?

- Ja. Eller. Nei. Eh … jeg så jo ikke …

Dette er en av flere gode dialoger i episoden. Espen er fullstendig på Helenas lag. Men selv han har problemer med å tro på en konkret historie om seksuell trakassering, uten at det foreligger bevis av noe slag. Det er ikke så rart. For det første innebærer det å tro noe skikkelig kjipt om en annen person. En fyr som ham har ikke lyst til det, ikke uten videre. For det andre er historien så utrolig: At noen skulle våge å gjøre noe sånt, med så stor risiko for å bli tatt, med alt det ville føre med seg. Det er lettere å tro at det må være en feil, ikke sant? Episoden har mange eksempler på slik tankegang. Og det har virkeligheten også. Det er ganske lett å være prinsippfast om seksuell trakassering på generelt grunnlag, eller hvis det gjelder folk du ikke har noe forhold til. Men når beskyldningene blir håndfaste og gjelder noen du kjenner, eller en situasjon der du aldri ville forestilt deg at noe sånt kunne skje, blir det verre.

Av og til er det lettere å tro at den ene personen lyver, enn at den andre er en kalkulerende overgriper. Særlig hvis løgneren tilsynelatende har noe å vinne på det - som å slippe en kjip karantene - mens overgriperen har alt å tape på å gjøre det han skal ha gjort. Det vet Helena, derfor vil hun ikke fortelle historien sin offentlig. «Det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å se opptakene. Det er helt umulig å se at han gjør det. Og det er jeg egentlig glad for, for det siste jeg trenger, er det der på forsiden.»

Derfor vil hun ikke være offer

Espen velger imidlertid å tro på henne, og han forstår ikke motviljen mot å stå fram. For ham er det straks en prinsippsak.

For å forstå Helena, må vi også huske på hvem hun er og hva hun har bygget karrieren og selvforståelsen sin på. Hun er en som har kontroll - bare husk hva hun sa da hun tok oppgjøret med supporterne på klubbhuset i episode fire: Hun kan ikke skrike eller gråte eller gjøre noe som tyder på at hun mister selvkontroll, «for da taper jeg». Det kan virke merkelig. Forholdet til supporterne bedret seg ikke minst fordi hun slakket litt på selvkontrollen. På klubbhuset viste hun følelser, og det samme gjorde hun under Ålesund-kampen. Men ikke ved å gråte, ikke ved å vise en myk side av seg selv. Hun kjeftet og skrek og bannet og var hard som stål. For det er slik hun vil være: En som styrer, ikke en som lar seg styre. Derav måten hun avfeide Michaels innspill i garderoben i starten av episoden.

Det kan virke usympatisk. Men som kvinne i et mannsyrke har hun trolig måttet kjempe seg oppover gjennom en skog av bedrevitende mansplainere som har forsøkt å gi henne råd, for så å ta æren for det hun har oppnådd (for en suksessfull kvinnelig fotballtrener må jo ha fått hjelp av noen?). Vi har allerede sett Michael gjøre det, i garderoben etter Ålesund-kampen. Jeg tolker motstanden hennes mot å være et offer som motstand mot alt som kan få henne til å virke svak. Hun er den som har kontroll! Å skulle fortelle at noen har forgrepet seg på henne, innebærer å fortelle at hun mistet kontrollen, at hun er en som folk klarer forgripe seg på. Derfor vrir hun seg i stolen i en seinere scene, der Espen kaller hendelsen «et seksuelt overgrep».

- Må du kalle det et overgrep? Jeg er ikke traumatisert, jeg sitter ikke i badekaret og griner.

PRINSIPPSAK: For Espen er det soleklart at Helena må stå fram. Foto: NRK
PRINSIPPSAK: For Espen er det soleklart at Helena må stå fram. Foto: NRK Vis mer

Vi kan innvende at det å stå fram med overgrepshistorier ikke viser svakhet, men styrke. Det er en heltemodig gjerning, for det fører til at drittsekkene blir stoppet, at andre ofre ser at de ikke er alene, og at samfunnet endrer seg. Det her Espens fokus ligger.

Men det er jobben som er viktig for Helena, mye viktigere enn å skulle være til inspirasjon for andre, enten det er som kvinnelig fotballtrener eller som overgrepsoffer. Hun vil ikke være noen feministisk heltinne. Ikke engang for sin egen datter, selv om datteren er en av de mange som trenger slike forbilder. Det ser vi av episodens bihistorie, der Camilla får sin store sjanse på restauranten.

Du må jo ligge med ham

Da det blir et hull i vaktplanen og ingen vikarer er ledige, foreslår en av kokkene, Kalle, at de kan la henne forsøke seg. Sjefen er skeptisk, men Kalle lover å passe på henne, og hun får sjansen. Det går strålende. Etter stengetid kommer Kalle bort og skryter av henne mens hun vasker opp. Han vil ha henne med på en øl, for å feire. Gjerne hjemme hos ham, siden hun er for ung til å komme inn på utestedene. Hun prøver å si nei.

- Du, nå har jeg hooka deg opp med jobb, også skal du la meg sitte aleine og drikke? Kom igjen, da, jeg kan gi deg noen pointers til i morra, så kanskje du kan få enda mer ansvar, lokker han.

Hun sier høflig nei igjen, bruker kjæresten som unnskyldning. De har jo slått opp, men det vet ikke Kalle, dessuten er det et av de eldste triksene i boka for damer som vil bli kvitt innpåslitne menn. Mange skygger banen når de skjønner at dama er «opptatt», at de er i ferd med å tråkke på tærne til en annen mann.

Ikke Kalle, riktignok. «Det teller ikke. Langdistanseforhold funker jo itte», sier han, og røper med det at hun tolket ham riktig - han er interessert i mer enn å hjelpe henne med jobben.

For Camilla var det en ubehagelig opplevelse, nok til å overskygge gleden ved å ha imponert sjefen. Det er tydelig når hun kommer hjem og forteller mora om arbeidsdagen. Helena ler det bort først.

- Hvis han har gjort deg en tjeneste, så må du jo ligge med ham. Sånn er det i alle yrker, flirer hun.

Det er morsomt fordi det er absurd. Og likevel var det en undertone av slik logikk i Kalles replikk: «nå har jeg hooka deg opp med jobb, også skal du la meg sitte aleine og drikke?»

I SAMME SITUASJON: Både Camilla og Helena møter utfordringer på jobb denne uka. Foto: NRK
I SAMME SITUASJON: Både Camilla og Helena møter utfordringer på jobb denne uka. Foto: NRK Vis mer

Det neste rådet er bitte litt mer alvorlig ment, og trist, selv om hun fortsatt tøyser litt.

- Du kan gjøre deg litt mindre attraktiv. Rap og fis og snakk om mensen.

Hun røper at det er et råd hun selv følger, til en viss grad:

- Jeg prøver å gjøre meg så anonym som mulig, sier hun, og jeg tenker straks på treningsdraktene hun går med på kamp, kontra Michaels skjorte og dress.

- Men han ender sikkert opp med å bli sur på deg uansett. (...) Hvis du åpenlyst ikke bryr deg om at de skal like deg eller ha lyst på deg, så føler de at du sier rett ut at det de tenker og mener ikke betyr noe, sier hun, alvorlig nå.

Helena ombestemmer seg

Like etter sukker hun og vender blikket til det hun nettopp så på - opptaket av Michael som blir intervjuet etter Lillestrøm-kampen. Der han, som før, tar æren for hennes taktikk. Det er råttent, men han er ganske sikkert sur fordi hun åpenlyst viste at hun ikke brydde seg om hva han mente.

Før Lillestrøm-kampen forsøker han å spille sitt eget spill for å innflytelse, mens Helena må sitte i karantene på tribunen. Mot Helenas vilje foreslår han å la Otto spille fra start, og han forsøker å få med seg Eivind, ved peke på at den taktikken gir ham mer spillerom også. Han øyner en sjanse til å få Eivind over på sin side, i en situasjon der han vet at Eivinds tillit til Helena er tynnslitt. «Selv om jeg har kapteinsbindet, vet alle hvem som egentlig er kaptein», godsnakker han.

Da Eivind likevel velger holde på Helenas taktikk, og avviser ham foran alle de andre i garderoben, har ikke Michael noe annet valg enn å gjøre som hun ga beskjed om. De vinner 2-0.

PÅ LAG MED HELENA: Eivind og Adrian. Foto: NRK
PÅ LAG MED HELENA: Eivind og Adrian. Foto: NRK Vis mer

Helena ser kampen på en dataskjerm i spillerbussen, ettersom hun ikke fikk sitte i fred på tribunen - en gjeng tenåringsgutter plystret og kastet ting på henne. En bitte liten #metoo-episode der også, og litt overtydelig etter min mening, i en episode som knapt handler om annet. Men ok. Viktigere er det hvordan Michael snur det hele til sin fordel, og tar æren for seieren, både i tv-intervjuet og i lokalavisa etterpå. Det er farlig for henne, mener Espen, «posisjonen din blir svekket». Og til sist er det det som gjør at Helena velger å fortelle NFF om overgrepet. Ikke Espens forsøk på å spille på morsrollen hennes: «Tenk om det skjedde med Camilla?» Det avfeier hun med å vise til jobben igjen, at forholdet hun har bygget opp til spillerne kommer til å ta skade av en sånn sak (vi skal seinere se at hun har rett, iallfall delvis).

Men hun kan ikke sitte stille gjennom tre kamper til, og se på at Michael posisjonerer seg, ikke når det viser seg at den fjerde kampen er mot selveste Rosenborg.

Hvem sitter i dritten?

Møtet med NFF går omtrent som hun trodde det ville gå: Opptaket viser ingenting, og dressmennene tviler på historien. Men samtalen dem imellom etterpå er interessant. Den ene tolker situasjonen akkurat som Helena fryktet: Ikke bare lyver hun, men hun er svak i tillegg, hun lar seg utnytte og styre av en skamløs sportslig leder, som vil få anken igjennom for enhver pris. «Ja ja, gutter, her sitter vi. I dritten», sier en annen. Han mener de er i en catch 22-situasjon. Hvis Helena og Espen går offentlig med historien, og de ikke gjør noe, vil det se dårlig ut. Men hvis de skal la anken gå igjennom, må de også straffe Ålesund-treneren. Og de har ingen bevis.

- Kan vi ikke bare la loven ta seg av dette? Hvorfor må hun komme til oss med dette, klager den første, og eksemplifiserer med det den verste måten mange #metoo-saker har blitt møtt på: Med ansvarsfraskrivelse.

NFF velger å ta ansvar, og godtar anken til Helena. Karantenen oppheves, og historien hennes når media umiddelbart. Helena nekter å kommentere («Det er bedre at de er usikre på hva jeg kan finne på enn at de synes synd på meg». Med andre ord: Bedre at de synes jeg er tøff og utspekulert, enn svak.), og dermed får Ålesund-treneren fritt spillerom på forsidene. «Det er jeg som er offeret her», fastslår han (hørt det før?), og offentligheten er i villrede. Det samme er gutta i garderoben.

Hvor går grensa?

Michael peker på at hun har vist seg villig til å pushe grenser for å få det som hun vil tidligere (som da hun lurte ham trill rundt og sikret seg trenerjobben). Mons lurer på om hun kan finne på å anklage ham for noe også, for han har jo ikke vært så flink til å dekke seg til når hun kommer inn i garderoben. Han har villet vise at han ikke tenker på at hun er dame, men kanskje hun har tolket det feil?

Usikkerheten deres gjenspeiler mange menns reaksjoner på #metoo-kampanjen. «Er det ikke lov å gi en klem lenger?» Mange har åpenbart blitt usikre på hvor grensene går, om det de har tenkt på som helt vanlig oppførsel plutselig kan gi dem problemer. Dette er ganske sikkert noe av det Helena tenkte på, da hun sa at forholdet til gutta ville ta skade av saken. For henne er det best om de glemmer at hun er dame.

Det er fint at «Heimebane» tar opp denne siden av problematikken, for det er et perspektiv som også må møtes med forståelse, skal debatten ta et steg videre. Noen er bare sosialt klønete, og det kan slå uheldig ut. Ingen er tjent med at vi tolker hverandre i verste mening. Men det er forskjell på å være pragmatisk og på å godta trakassering og undertrykking. Og egentlig tror jeg de fleste, hvis de tenker seg om, klarer å se forskjellen på trakassering og vennligsinnet, «normal oppførsel». Bruker du makt? Enten fysisk makt, eller makt du har i kraft av alder eller posisjon? Da bør varsellampene blinke.

Hvem har makta?

«Heimebane» tar problemstillingen til enda et nivå, gjennom episodens andre bihistorie. Den handler om Michael og Sissel Renate, 17-åringen som har prøvd seg på ham over lengre tid, og endelig klarte å sjekke ham opp i episode 4. I forrige episode lurte hun seg inn i garderoben under kamp. Han prøvde å avvise henne, men lyktes ikke helt. Det verste for Michael var imidlertid at Eivind oppdaget dem. Så, for å sikre seg overfor kona i tilfelle Eivind sladrer, viser han henne et av bildene og klager over den forelskede 17-åringen som ikke vil la ham være i fred.

Hittil har historien deres minnet om en fortelling der hun er skurken. Hun er utspekulert og målbevisst, og gjør alt for å lure ham på kroken. Men da Michaels kone Marianne får se meldingen, snur det bitte litt. Hun har jo vært lærer for Sissel Renate. Det er jenta som trenger hjelp og sympati, mener Marianne. «Hun har et bekreftelsesbehov som ikke er sunt, og jeg tror ikke at hun har så mange å prate med.»

HVEM HAR MAKTA: Sissel Renate og Michael. Foto: NRK
HVEM HAR MAKTA: Sissel Renate og Michael. Foto: NRK Vis mer

Nå hører det med til historien at Mariannes forsøk på å snakke med Sissel Renate ikke går helt som hun hadde tenkt. Metoden hennes, forsøket på å vise sympati, er helt feilslått. Sissel Renate likner nok på Helena - hun hater å bli sett som svak. Men i forhold til Michael er hun jo det. Det er han som er den voksne, han som er byens største kjendis. Han som har makt over henne, ikke omvendt, selv om de begge ser ut til å tro noe annet. Det er han som har ansvaret, selv om hun er mest pågående. Ikke bare fordi han har kone og barn.

Maktperspektivet er også til stede i samtalen mellom Eivind og kona på trilletur. Han vet ikke om han kan tro på Helena, særlig ikke etter at hun lot være å fortelle ham at fødselen var i gang. Så kynisk som hun er, kan hun vel lyve om hva som helst, eller? Kjæresten ser det fra et annet perspektiv.

- Dette handler jo ikke bare om oss, men om hun her (babyen) og hva slags verden vi vil at hun skal vokse opp i. Jeg kan love deg at hun på et eller annet tidspunkt kommer til å komme i samme situasjon. (...) Og hvis hun i det hele tatt har guts nok til å si fra, kommer hun til å bli møtt av masse folk som ikke tror på henne. Jeg synes du skal backe henne på prinsipielt grunnlag!

Alltid best å si fra?

Som for å eksemplifisere utsagnet, skifter scenen til Camilla og Kalle på restauranten. Hun har hatt en ikke fullt så vellykket vakt som kokk, han har vært kort og avvisende, og på et tidspunkt ble det forsinkelser fordi han mente at hun gjorde en dårlig jobb med sausen. Etter stengetid sitter de andre i personalet rundt et bord og tar seg noen øl, og Kalle inviterer henne med, plutselig smørblid, stryker henne på ryggen og låret og kaller henne søt. Legg merke til hvordan han gjør det, forresten - ved å kommentere at hun ler, selv om hun umulig kan ha tatt referansen i vitsen til en av de andre. Hun ler jo fordi hun vil passe inn, hun føler seg utilpass og nervøs. Ved å kommentere det, forsterker han følelsen, og maktbalansen dem imellom blir enda mer forskjøvet. Det gjør det ikke bedre at han nettopp har fortalt henne at hun må tilbake til oppvasken dagen etter.

Da hun kommer hjem til Helena, kjefter hun på mora fordi hun ikke gjør noe for å forsvare seg mot alle som sier hun lyver. Men så virker det som hun ser en sammenheng mellom det de to er utsatt for, og bestemmer seg for å forsvare seg selv. Hun går tilbake til restauranten, ber om å få prate med Kalle på kjøkkenet, og konfronterer ham. Det funker dårlig.

Kalle hevder at han aldri har ment å prøve seg på henne. Det er ikke fordi hun avviste ham at de har hentet inn en ny vikar, det er fordi hun gjorde en dårlig jobb. Og når han tar henne på låret, er det fordi «jeg er veldig fysisk og glad i mennesker».

Det er en klein bortforklaring, men her er det han som har makta, som veilederen hennes på restauranten, og hun vet ikke hva hun skal tro. Kanskje han snakker sant. Kanskje hun «bare dreit seg ut» ved å kjefte på ham, som hun sier til Adrian da hun møter ham utenfor. Og det blir ikke lett å møte Kalle på jobb etter dette. Kanskje hun aldri skulle sagt noe.

Er det han som er offeret?

Makt er også stikkordet for neste scene, hjemme hos Helena. Det går i døra, og hun tror det er Camilla som kommer hjem, men det er Ålesund-treneren som strener inn. Hun ber ham gå flere ganger, tydelig nervøs (han er stor, og han er sinna), men han skjenker seg et glass vin og setter seg, som om han nyter makten han har over henne, der og da. Forteller en anekdote om prostitusjon og hvorfor det aldri vil bli legalisert: For da vil tilbudet bli større enn etterspørselen, og kvinnene vil miste makt. Det er nok ment som et bilde på hans egen situasjon: Kvinner har all makt i trakasseringssaker. De kan gjøre hva de vil, men bestemmer selv hvor langt mennene kan gå. De sitter på hele definisjonsmakta, mener han. «Det jeg gjorde var fullstendig ubetydelig, du tok faen ikke noe skade av det. Og nå skal jeg miste alt?» Han er fortvila, snakker både om kona og karrieren.

Hun ber ham gå igjen, og han snur seg, men bare for å dra ned buksa og foreslå at hun skal få gjøre gjengjeld, «så er vi skuls (...) Lepper eller kne, helt opp til deg». Det kan virke som slapstick, litt comic relief mot slutten, særlig da Camilla kommer hjem og han farer på dør med buksa rundt anklene. Men den viser også hvor lite han forstår av problematikken.

Han har riktignok rett i noe. Det ligger en form for makt i det å ha muligheten til å si fra, til å framlegge anklager som kan ødelegge karrierer. Men den makten blir ofte overvurdert, noe ukas episode er med på å vise. Ofte har offeret mer å tape på å stå fram enn gjerningsmannen. Virkeligheten er full av eksempler på det. Men tv-serier og andre fiksjonsfortellinger kan også gå lenger inn i materien, og vise fram de psykologiske omkostningene og personlige dilemmaene som kan oppstå. Der synes jeg «Heimebane» lykkes godt denne uka.

Aller siste scene er bittersøt. Helena hadde tatt opptak av samtalen med Ålesund-treneren, uten at han visste det. Endelig har hun håndfast bevis, og hun skal til å fortelle gutta i garderoben om det, da Eivind tar ordet og sier at de kan legge ballen død. For han vet at hun snakker sant, han så hva som skjedde. Vi vet at han lyver, og det vet hun også. Men nå blir hun endelig trodd av resten av laget.

Saken har imidlertid gjort noe med stemningen.

- Sorry hvis jeg har vært klein i det siste, altså, sier Mons til henne, før de går ut for å starte treninga, og med det viser han at saken har påvirket dem, slik hun fryktet.

Hun sparker til døra på vei ut.