VAKKERT: Serien lar ofte grusomme scener kontrasteres av visuelt vakre bilder. I solnedgang virker livet i kolonien nesten idyllisk. Men bare på avstand. Foto: HBO NORDIC
VAKKERT: Serien lar ofte grusomme scener kontrasteres av visuelt vakre bilder. I solnedgang virker livet i kolonien nesten idyllisk. Men bare på avstand. Foto: HBO NORDICVis mer

Recap: Feministisk sex, en katolsk bønn, og andre viktige detaljer i andre episode av «The Handmaid's Tale»

Vi forsøker å finne mening i alt sammen.

Hvorfor ba June en katolsk bønn for de døde journalistene i Boston Globe? Hva betød den svette og langvarige sexscenen oppetter veggene i avishuset? Hva mener tante Lydia med at «Gilead er inni deg», og hva er interneringsleirene et bilde på?

Andre episode i den nye sesongen av «The Handmaid's Tale» bader i heftig symbolikk, og vi skal forsøke å plukke den fra hverandre og finne ut hva alt sammen betyr. Hint: I denne episoden har det mye med religion å gjøre.

  • NB: Dette er en recap, altså et sammendrag og analyse, proppfull av spoilere. Har du ennå ikke sett episoden, som ble tilgjengelig samtidig med episode én forrige torsdag, bør du stoppe å lese nå. Eller heller lese recappen av den første episoden, som du finner her:

Er Gilead inni June?

Andre episode starter omtrent som den første, med Offred i lasterommet på en bil, på vei til et ukjent sted. Men denne gangen er det på vei til frihet, ikke avstraffelse, og hun ligger flatt på et lasteplan, på flukt fra Gilead. «Er det slik frihet ser ut?» tenker hun, og fortsetter på en sarkastisk monolog av typen både første sesong av serien og det litterære utgangspunktet, Margaret Atwoods roman, var fulle av: «Bare dette gjør meg svimmel. Som en heis uten vegger. I øvre del av atmosfæren vil du fordampe, for det er ikke noe trykk som kan holde deg sammen. Det kan være så behagelig med vegger. Det tar ikke en gang så lang tid. Bare bær den røde kjolen, vingene, hold munnen lukket, vær snill pike, legg deg ned og spre beina, ja, frue, 'may the Lord open'».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sarkasmen framstår som en forsvarsmekanisme for June, en måte å protestere lydløst, peke på dobbeltmoralen til regimet, og bevise overfor seg selv at hun legger merke til den. Slik unngår hun å bli den lydige undersåtten de forsøker å gjøre henne til, den sjelløse nikkedokka hun beskriver i monologen, og som det hadde vært så behagelig å gi etter for. For enda så fælt det er å være tjenerinne, er det enda tøffere å bryte ut.

Hun er ikke sikker på om hun vil klare det. «Gilead har ingen grenser, sa tante Lydia. Gilead er inni deg, som guds hellige ånd. Eller ... kommandørens kuk. Eller kreft.»

På et vis er Gilead inni henne rent bokstavelig nå, for hun er fem uker på vei med det som skulle være kommandørens barn, frukten av Gileads månedlige voldtektsseremonier. Men barnet er antakelig ikke kommandørens, men Nicks, og en av grunnene til at hun rømmer er trolig at hun vil redde ungen fra å vokse opp i Gilead.

De stumme protestene hennes er bare ett av flere eksempler på ting hun gjør for ikke å bli hjernevasket, for å unngå at Gilead slår rot inni henne, rent metaforisk og slik tante Lydia trolig mente det. Mot slutten av episoden gjør hun noe enda viktigere og enda mer symbolsk, mer om det siden. Men hun viser også noen tegn på indoktrinering, som da hun tar farvel med sjåføren med de fromme Gilead-ordene «under his eye». «After a while, crocodile», svarer han uærbødig - han jobber jo for motstandsbevegelsen, han blåser i frasene deres.

Kanskje pleide han å kjøre aviser før, for det er redaksjonslokalene til Boston Globe han har tatt henne med til. De har stått tomme siden før krigen, forteller han, men lokalene betyr åpenbart mye for ham, for han er innom én gang i uka for å sjekke musefellene og passe på at taket ikke lekker for mye. Har han vært ansatt i en avis, er det kanskje ikke så rart at han har sluttet seg til motstandsbevegelsen, for da har han trolig hatt bedre oversikt over statskuppet, hvordan det foregikk og hva det innebar, enn den jevne borger. Ikke bare på grunn av tilgangen på nyhetssaker, men også fordi skiftet fra demokrati til militærdiktatur betyr tøffe tider for den fjerde statsmakt. Det er det utallige triste eksempler på i dagens virkelighet, og det blir også særdeles klart senere i denne episoden.

I skjærsilden

Så skifter vi scene, til det som ser ut som flere hundre år bakover i tid. Knusktørt landskap, menn til hest, kvinner i lange, grå kjortler og skaut som harver i jorda og stønner av utmattelse. Og brunkledde kvinner i gassmasker og med el-sjokkstaver i hendene. Nåtid, altså. Og vi kjenner igjen et av ansiktene, det er Emily. Eller Ofglen, som hun het da June ble kjent med henne. Så det var hit hun ble sendt etter å ha kjørt ned og drept en vokter utenfor grønnsaksmarkedet i forrige sesong. Hun spar i jorda, hun også, det ryker av den - vi har jo hørt at jorda i koloniene, der straffanger og andre utstøtte kvinner driver med tvangsarbeid, er radioaktiv og forgiftet - men ingen av arbeiderne har beskyttelsesutstyr. De er sendt dit for å dø, så hva er poenget med slikt?

ARBEIDSLEIR: Kvinnene i koloniene har bare én vei til frihet: De spar radioaktiv jord til de stuper. Foto: HBO NORDIC
ARBEIDSLEIR: Kvinnene i koloniene har bare én vei til frihet: De spar radioaktiv jord til de stuper. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Klokka ringer for bønn, og alle kvinnene kneler, messer en bønn de kan utenat, en takk til gud, som er stor og nådig, og som velsigner horer og syndere (det er vel slik de er opplært til å se seg selv). Emily strever med å si ordene.

Så et tilbakeblikk, og for første gang får vi se henne slik hun var før revolusjonen. I denne scenen har hun ingen problemer med å snakke, hun står foran tavla i en college-sal og foreleser om cellebiologi. Med store briller, preppy genser og skjortekrage, som ei lita jente som har kledd seg ut som en smart akademikerdame. Men blås i det. Hun er åpenbart smart. Og måten hun effektivt slår ned på mansplainingen til en gutt som forsøker å latterliggjøre en kvinnelig medstudent, forteller mye om motivasjonen hennes. Hun oppsøker jenta etterpå og forsøker å peppe henne opp, be henne overse menn som ham. For hun kommer til å møte på flere av dem, i løpet av studiene. Slik hun selv har gjort, får vi tro.

Telefonen ringer, det er en Sylvia, og på skjermen er det bilde av henne, en annen kvinne og en liten gutt. Sønnen hennes, forteller hun, og jenta kommenterer hvor søt han er. Et helt hverdagslig øyeblikk, virker det som, men det får konsekvenser. For senere drikker hun kaffe med en fyr som ser ut til å være den nærmeste lederen hennes. Han har gode nyheter, forteller han, men kroppsspråket og nølingen viser tydelig at han er ukomfortabel med å gi henne dem. Det viser seg at hun skal få mer tid til å forske neste år. Hun skal faktisk bare forske, ikke undervise, kommer det fram. «Så... gode nyheter», forsøker han. «Du bør tenke på det som en mulighet».

«I motsetning til hva det egentlig er?»

Han ser vaktsomt rundt seg, trekker henne bak en vegg, og forklarer hva det egentlig dreier seg om. Og det er da det kommer fram at han egentlig er på hennes side. Styret vil fjerne henne fra undervisningen fordi hun ikke gjør noe forsøk på å skjule at hun lever i et lesbisk forhold. Selv har han fjernet alle bildene av sin mannlige kjæreste fra kontoret sitt.

«Det handler om forsiktighet. Overdreven forsiktighet, er jeg sikker på», sier han om årsaken til styrets avgjørelse. Men han unnskylder dem også, mener det er nødvendig å ta forholdsregler.

«Ting er ustabile nå. Etter DC er folk redde. Jeg tror at hvis vi ligger lavt en stund, som institutt, kan ting løse seg.» Han forteller at han har kranglet med kjæresten, som kaller ham en kollaboratør. Han virker fortvilet over anklagen, som om det er det siste han vil være.

«Jeg trodde min generasjon var den siste som måtte forholde oss til denne dritten. Jeg tenkte at alle dere andre var så bortskjemte»

EMILY FØR HUN BLE OFGLEN: Et par store briller, og vips er hun professor. Foto: HBO
EMILY FØR HUN BLE OFGLEN: Et par store briller, og vips er hun professor. Foto: HBO Vis mer

Men er det noe «The Handmaid's Tale» har forsøkt å fortelle oss hele veien, er det at frihet og menneskerettigheter er verdier vi må hegne om og kjempe for. Verden er ikke et dataspill med lagringsfunksjon. Vi kan når som helst ramle ned et nivå eller ti, dersom vi ikke passer på.

Passer Dan på, eller lukker han øynene for det som er i ferd med å skje, fordi det er mer behagelig slik, i en heis med vegger, for å bruke Junes metafor? Det er vanskelig å si. Emily sier hun vil kjempe, men hvor har det ført henne?

Tilbakeblikket er over, og vi er i kolonien igjen. Det er kveld, og Emily går fra seng til seng med et lite medisinskrin, fylt med ting hun har karret og byttet til seg. Biologen fungerer visst som lege i interneringsleiren, og det ser ut til å være et rørende samhold mellom kvinnene uten framtid. Men så kommer en ny fange til leiren, en kvinne kledd i blått. Hustruenes farge. Hun får ingen rørende velkomst, men blir spyttet i fjeset da hun forsøker seg med et «velsigne deg» til kvinnen som gir henne sengetøy. Da hun endelig finner en ledig seng, kneler hun og takker gud for hans velsignelser, som om hun ikke vet hvilket helvete hun har kommet til. Eller kanskje hun gjør det.

Arbeidsleiren er jo så fæl at den gir religiøse assosiasjoner, ikke bare til helvete, men vel så mye til katolikkenes skjærsild: Stedet mennesker kommer til når de dør, for å gjøre bot for og bli renset for sine synder før de kan oppnå evig frelse. Mye av det den blåkledte kvinnen sier tyder på at det er slik hun ser arbeidsleiren. Og kanskje er det slik Gilead-styret rettferdiggjør ordningen overfor seg selv: I koloniene får de falne en mulighet til å gjøre bot for sine synder ved å jobbe for fellesskapet - de renser den forurensede jorda og renser samtidig seg selv - før de dør av skader og utmattelse.

SE: Et oppriktig troende barn av Gilead. Foto: HBO NORDIC
SE: Et oppriktig troende barn av Gilead. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Symbolsk sex i slakteriet

Imens går June på oppdagelsesferd i avisa. Her har tida stått stille. Rotete skrivebord fulle av personlige eiendeler - kaffekopper som røper fritidsinteresser, Red Socks-supportereffekter, familiebilder og barnetegninger - tyder på at redaksjonen har blitt forlatt plutselig, for her er ingenting pakket bort og tatt med hjem. På gulvet ligger mer urovekkende spor: Mistede papirer, ei veske ligger slengt i en trapp, med innholdet flytende utover, en enkelt høyhælt sko under et skrivebord. Noen har hatt det travelt.

June tar med seg lommelykt og går ned trappene til trykkeriet. Avisene ligger ferdige i pressa. Hun skrur på lyset, og stivner. Må se vekk et øyeblikk, puster tungt, og så ser vi det også. En rekke med renneløkker. Og bak dem en vegg full av kulehull og blodflekker. På gulvet ligger den andre skoen. Den tilhørte noen som hadde et bilde med påskriften «I love mom» på skrivebordsveggen. Det er plutselig veldig tydelig hva som skjedde med journalistene i Boston Globe.

June synker sammen på gulvet og gråter, men hører plutselig lyden av en dør som går opp. Hun gjemmer seg, inntil hun hører en kjent stemme rope navnet sitt. Nick. Han klemmer henne, spør om det går bra, men det gjør det ikke. Hun vil vekk, nå med en gang, spør om han vet at de er i et slakteri?

Han sier at hun ikke kan dra noe sted, ikke ennå, han vet ikke når, har aldri gjort noe sånt som dette før, og «de» forteller ham ingenting. Så er han altså ikke med i Mayday-bevegelsen likevel. Kanskje er det første gang han samarbeider med dem, kanskje er det bare for hennes skyld. Eller kanskje det bunner i en tvil som har bygget seg opp over tid - han kjente også den forrige tjenerinnen til Waterford-paret, hun som skrev «nolites te bastardes carborundorum» på veggen i garderobeskapet og hengte seg i taket på rommet sitt.

June blir sint, anklager ham for å ville leke helt, og han blir sint tilbake, mener det er delvis hennes skyld at hun måtte rømme: «Hvem var det som gjorde opprør under steiningen, som en faens tjenerinne-kommandør? Det var ditt valg.» «Det var ikke noe valg!» svarer hun.

Men det var det jo. Hun valgte samvittigheten framfor heisen med vegger, og med det holdt hun Janine i live litt lenger. Men hun satte seg selv i fare. Og babyen i magen, og kanskje et par andre: Nick, og Hannah, datteren hun har fra før, som Mrs Waterford har truet med å bruke som pressmiddel overfor henne. Nå vil June at de skal finne Hannah, og deretter sette kursen nordover. Nick mener det ikke er mulig, men hun klarer å overtale ham til å gi henne bilnøklene. Og en pistol. Hun raser ut, kommer så langt som til å vri om tenningen på bilen, men ombestemmer seg idet hun ser Nick stå igjen på lasterampa. Antakelig forstår hun at hun ikke har noe valg. Hun må bli der og stole på at han klarer å hjelpe henne ut av landet etter hvert.

Men ved å gi henne bilnøklene da hun krevde det, viste han at hun ikke er fange lenger, hun er ferdig med underkastelsen og har rett til å bestemme over egen skjebne. Kanskje har hun også makt over ham, og benytter hun seg av den, i en langvarig, svett og ganske rå sexscene. Fra det øyeblikket han forsøker å kysse henne, tar hun kontrollen, ganske hardhendt også, leder ham fra den ene stillingen til den andre, til de ender i en sofa oppe i redaksjonslokalet, og han peser at han ikke klarer mer. Da smiler hun og bøyer seg over ham: «Prøv!»

MAKTDEMONSTRASJON: June og Nick. Foto: HBO NORDIC
MAKTDEMONSTRASJON: June og Nick. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Det er kanskje den mest feministiske sexscenen på en nordisk strømmetjeneste siden oralsexscenen i «Game of Thrones» i fjor. Men den handler ikke bare om makt og underkastelse. For June er det trolig også en måte å fri seg fra Gilead på, så radikalt annerledes enn de stive månedlige seremoniene der hun måtte ligge stille på ryggen i senga, mens Mrs Waterford holdt henne fast. Sexscenen blir på et vis et ledd i Junes renselsesprosess, en egen form for skjærsild som startet da hun satte fyr på klærne sine, klippet håret og skar av seg øremerket i forrige episode.

Ting som ikke kan tilgis

Det er i alle fall en bedre form for skjærsild enn den hustruen i kolonien går gjennom. Hun sliter seg gjennom dagen, mens brunkledte tanter og sine medfanger kappes om å plage henne. Emily følger henne med triste øyne, og om kvelden begynner hun å hjelpe henne. Hun gir henne råd om hvordan hun bør ta vare på hendene sine for ikke å få sår, gir henne en flaske sprit til å rense blemmene med. Kvinnen lurer på om hun er lege, og da Emily svarer collegeprofessor, spør hun om det var derfor hun ble sendt til kolonien. Emily svarer ikke, men hun fortsetter å fortelle hun at hun var svært imot «utrenskningene» på universitetene (hva nå det dreier seg om). Selv hadde hun en grad i interiørdesign før lovene ble endret. «Var det derfor de sendte deg hit?» spør Emily lakonisk. Sarkasmen er så subtil at det virker som om kvinnen ikke oppfatter den. Hun forteller at hun begikk en «kjødelig synd», altså utroskap. Hun forelsket seg i en annen mann, mens ektemannen hennes var «opptatt med tjenerinnen».

Kanskje er det her hun trår feil, ved å fortelle at hun hadde en tjenerinne. Eller kanskje Emily har planlagt det hun skal gjøre hele tida, og hjelpsomheten bare er en måte å lure kvinnen på. Eller så er det kvinnens siste spørsmål som gjør utslaget: Hun begynner å spørre henne om hun tror det betyr noe at de var forelsket? Om det at det var kjærlighet vil gjøre at gud tilgir henne og frelser henne fra dette stedet?

Hun vet jo ikke at det er kjærlighet som har sendt Emily dit også. En type kjærlighet regimet har bestemt at er synd, og som ikke ser ut til å frelse henne på noe som helst vis. Hadde hun visst det, hadde hun kanskje ikke turt å ta imot pilleboksen Emily gir henne, og som hun sier er antibiotika. «Jeg hadde en «mistress» som var snill mot meg en gang», sier Emily, da hun spør hvorfor hun hjelper henne. Kvinnen tror nok at hun mener en annen blåkledt kvinne, og det virker sannsynlig. Men «mistress» på engelsk kan også bety elskerinne, og Emily har hatt minst to slike. Gilead har tatt begge fra henne. Både marthaen hun hadde et forhold til, og som ble hengt da det ble oppdaget, og kona som rømte til Canada sammen med den lille sønnen deres.

I neste tilbakeblikk møter vi dem. Det vil si, først en opprivende scene med Emily som finner sjefen sin, Dan, dinglende fra ei glassbru på instituttet, med ordet «faggot» tagget på bakken under. Han som forsøkte å være pragmatisk og ligge lavt. Det hjalp ham lite. Emily ser skremt rundt seg, og i neste scene er hun på flyplassen med kona og sønnen, i ferd med å flykte til Montreal. I likhet med en hel haug med andre stressede mennesker, virker det som. Kona er kanadisk, og de har fått beskjed om at de vil gå bra hvis de reiser sammen, selv om grensene åpenbart er langt mindre åpne enn før.

IKKE ET LAND FOR OSS: Øyeblikket Emily forstår at hun må rømme. Foto: HBO NORDIC
IKKE ET LAND FOR OSS: Øyeblikket Emily forstår at hun må rømme. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Men resten av flyplassbesøket ligner en kafkaprosess. I den første skranken møter de en nokså vennlig kvinne og politimann, men Emily får vite at hun trenger et kanadisk visum fra ambassaden i New York. Beskjeden de har fått gjelder familier. Hun protesterer og sier at de er gift, hun har med vigselsattesten. Det var veldig lurt, sier mannen, nå skal det gå greit, hun trenger bare et stempel. De får boardingpassene sine, og blir vist videre til et avlukke. Men der møter de en langt mindre vennlig politimann. Han vil vite om sønnen stammer fra Emilys eget egg, eller et implantert embryo. Hun forstår ikke hvorfor, og vi kan bare gjette: Kanskje er det lettere for dem å hevde at han ikke er hennes på ordentlig, dersom egget var fra en annen kvinne? For ekteskapspapirene deres er ikke lenger gyldige, slik er loven. Hvilken lov, lurer de på. «LOVEN», sier han. «Du kommer ikke til å reise til Montreal, Miss», sier han, med ekstra trykk på siste ord, som for å understreke hvordan han ser på ekteskapet deres.

Avskjedsscenen er hjerteskjærende, og med ett er det veldig lett å forstå raseriet hun har båret på gjennom hele første sesong, og som materialiserer seg enda en gang nå, i kolonien, overfor den fremmede kvinnen i blått. Det er natt, og kvinnen henger over et toalett og spyr. Emily går rolig mot henne, svarer «jeg vet» når kvinnen klager over hvor vondt det er og hvor syk hun er. Men det tar tid før hun forstår hvorfor. «Hva har du gjort? Gud vil redde meg. Du vil brenne i smerte i all evighet!» stønner hun til Emily, som er helt rolig. «Hver måned holdt du en kvinne nede mens mannen din voldtok henne. Noen ting kan ikke tilgis. Dette vil ta noen få timer til», sier hun. Kvinnen banner og raser, men så er det som hun kommer på at hun har én sjanse igjen til å blidgjøre guden sin. Hun vil frelse synderen og ber Emily be sammen med henne. «Du burde dø alene», svarer Emily og går.

Morgenen etter henger kvinnen livløs på et kors utenfor sovesalen. En av de brunkledte kommer løpende og skriker at dette vil få konsekvenser, men enda så mange det var som så hva Emily gjorde, er det ingen som angir henne. Hun er trygg blant dem, i motsetning til kvinnen som ba gud om tilgivelse for alt annet enn det viktigste.

Plutselig kommer en ny buss, med nye fanger til leiren. Sist ut er et kjent ansikt: Janine. Så snakket tante Lydia sant da hun sa at Janine ville ende sine dager i koloniene.

Bønn for de lidende

Den aller siste scenen er den kanskje viktigste og mest symboltunge i episoden. Her samles alle trådene som handler om bønn og frelse og frihet, idet June lager sin egen lille seremoni for de falne i Boston Globe. Hun minnes ofrene for Gilead på en mye mildere og mindre hevngjerrig måte enn Emily, men så har hun også mye mer håp for framtida.

Hennes metode er å samle alt hun kan finne av personlige effekter i redaksjonslokalene i en pappeske, som hun tar med ned i trykkeriet. På veggen med blod og kulehull klistrer hun opp private bilder, førerkort, passbilder og pride-postkort, og på gulvet lager hun et alter av stearinlys, personlige kaffekopper, en bamse, de to høyhælte skoene, pokaler og tørre blomster. Til slutt tenner hun lysene og ber en bønn for de drepte avisfolkene: «O God, by whose mercy the faithful departed find rest. Send your holy spirit to this place, through Jesus Christ our Lord, amen.»

IMPROVISERT ALTER: June hedrer de døde avisfolkene med sin egen seremoni. Foto: HBO NORDIC
IMPROVISERT ALTER: June hedrer de døde avisfolkene med sin egen seremoni. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Da jeg anmeldte den nye sesongen av «The Handmaid's Tale», skrev jeg om hvordan Junes seremoni fungerer som et motsvar til Gileads seremonier. Der Gilead bruker seremoniene blant annet til å viske ut tjenerinnenes egenverdi, ved å gjøre dem til en stor flokk med likt kledde kvinner, som beveger seg likt og snakker i faste fraser, en haug med navnløse fødemaskiner uten egne meninger og kjennetegn, så løfter June fram enkeltindividene. Hun finner fram til de tingene som viser hvem de var, hva de likte, hva de betød for andre mennesker. Effekten blir litt av den samme som da hun åpnet bunken med brev fra andre tjenerinner i forrige sesong: Brevene ble et kor av individuelle stemmer som tryglet om ikke å bli glemt. Mayday-bevegelsen visste nok at dersom de kunne få smuglet brevene ut av Gilead og offentliggjort dem, ville det gjøre det vanskeligere for folk utenfor å la være å hjelpe dem.

Men det er også mye religiøs symbolikk i dette. Det kan virke som et paradoks at June hedrer ofrene for et kristenfundamentalistisk regime ved å be en kristen bønn. Men det er ikke hvilken som helst bønn. Det er en kjent katolsk bønn (Boston har svært mange katolikker), som ofte brukes i november måned (det kan stemme med været i serien), da katolikkene har tradisjon for å be bønner for sine døde. Det er viktig å vise at de ikke har glemt dem (jamfør brevbunken), og det viktigste målet med det hele er, så vidt jeg har forstått, å hjelpe dem ut av skjærsilden og over i evig frelse.

Jeg tror ikke at June tror avisfolkene sitter fast i skjærsilden. Kanskje bruker hun bønnen bare fordi den er vanlig i en slik sammenheng. Men kanskje ber hun like mye for de «levende døde» - tjenerinnene og andre ofre for Gilead, som puster, men ikke egentlig lever, og som lider for synder andre mener de har begått. Frelse for dem er ikke den typen frelse tantene og kommandørene messer om, det de drømmer om er frihet.

Det er forresten enda mer symbolikk i episoden, etter at rulleteksten begynner. Istedet for en avslutningslåt, spilles et lydopptak fra da Boston Red Socks vant World Series i baseball. En himmelsk opplevelse for Red Socks-fansen i avisa, utvilsomt, og kanskje et tegn på at Junes bønn funket som den skulle.