IKKE SLIK: Vargs supertalent, 18-årige Adrian (Axel Bøyum), blir sviktet av flere i ukas episode av fotballdramaserien. Foto: NRK
IKKE SLIK: Vargs supertalent, 18-årige Adrian (Axel Bøyum), blir sviktet av flere i ukas episode av fotballdramaserien. Foto: NRKVis mer

«Heimebane» episode ni

Recap: «Heimebane»-episoden både trenere og fotballpappaer bør ta lærdom av

Og dessuten: Ikke kødd med dama vår!

Episode ni i en tiepisoders dramafortelling er ofte noe helt spesielt. Bare se på de mest minneverdige øyeblikkene i «Game of Thrones»: «The Red Wedding», «The Battle of Bastards», «Battle of the Blackwater», «Battle of Castle Black», og ikke minst halshoggingen av en viss person i sesong én. Verdens største tv-serie har en tydelig hang til å legge skjebnetunge slag til nest siste episode.

«Heimebane»-skaper Johan Fasting, som selv har stått for manus denne uka, har åpenbart lært av dem. For i «Over streken» handler det om en real skjebnekamp for Helena og gutta hennes.

En kamp som kan avgjøre framtida for flere av dem. Mange blir presset opp i et hjørne denne uka, og ikke alle takler det like bra. Episoden er full av grove svik og brutte løfter, men noen overrasker positivt - enkelte såpass mye at jeg begynner å grine hver gang jeg ser scenen.

  • NB: Dette er en recap, altså en gjennomgang og analyse av ukas episode. Har du ennå ikke sett den, bør du gjøre det først og komme tilbake etterpå, ellers risikerer vi å ødelegge mye av moroa for deg. Men les gjerne forrige ukes recap, som du finner her:

Riktige forventninger

Episodetittelen «Over streken» kan spille på flere ting: Noen som går over streken rent metaforisk, eller fysisk, som i en offsidesituasjon. Eller det kan handle om streken skiller nedrykk fra de «trygge» plassene på eliteserietabellen. Det er der vi er når episoden starter: Hele sesongen har målet til Helena og Varg vært å holde dem over den streken. Nå, etter et surt tap mot Tromsø på Alfheim stadion, ligger de under.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kanskje gikk kampen dårligere enn den hadde trengt fordi Helena sendte sin beste spiller i dusjen i pausen. Adrian bommet på en åpenbar målsjanse i første omgang, da han valgte å skyte selv, framfor å sentre til Mario, som hadde åpent mål.

- Vi har visse prinsipper vi spiller etter (...) Ved å gi samtykke til den typen oppførsel, taper vi i lengden, sier Helena i tv-intervjuet etter kampen.

Men det er flere som har prinsipper. Sponsor Tangsrud flagger sine på et styremøte i klubben noen dager seinere. Han krever høyere ambisjoner for Varg enn det Helena kan vise til. Og med den plasseringen de har på tabellen nå, øyner han en mulighet til å bli kvitt henne.

- Skal vi vente til pressa ringer, eller skal vi snu skuta nå mens vi har tid? Nå har vi kontroll på storyen. Nå kan vi kontrollere kaoset fra pk-politiet, som tror hun skal sparkes fordi hun er dame, sier han.

- For det er ikke det vi driver med?, sier Espen, som alltid på Helenas side.

- Nei, Espen, ikke i det hele tatt.

Tangsrud, godt og usympatisk spilt av Bjarte Hjelmeland gone sunnmøring, har fått rollen som seriens antagonist: En klamp om foten på Helena, alltid beredt til å fortelle henne hva hun ikke duger til. Men han er ikke endimensjonal. Det kunne vært enkelt å avfeie ham som klassisk mannssjåvinist, en som misliker Helena ene og alene fordi hun er kvinne. Men hun har jo gitt ham mange andre grunner, ved å opptre, som han selv har påpekt, «frekt, selvopptatt og arrogant». Ikke minst i episode sju, da hun ba ham om en betydelig pengesum og avsluttet med å kalle det for lommepenger. Totalt ignorant overfor nedgangstidene i industrien og den økonomiske krisa verftet hans - og med det svært mange av Ulsteinviks innbyggere - står overfor.

Min personlige tolkning er at han misliker Helena fordi hun er knallhard, minst like hard som ham. Slik bryter hun med forventningene hans til hvordan folk skal oppføre seg mot ham, den lokale industrimagnaten. Ekstra mye fordi hun er kvinne (og kvinner skal smile pent og kle seg i slike trange, røde kjoler som hun hadde på seg da hun traff ham første gangen).

STYREMØTE: Tangsrud vil bli kvitt Helena, og får en gyllen mulighet på ukas styremøte i fotballklubben. Foto: NRK
STYREMØTE: Tangsrud vil bli kvitt Helena, og får en gyllen mulighet på ukas styremøte i fotballklubben. Foto: NRK Vis mer

I denne episoden er Tangsrud ekstra ufyselig, i den grad at han kunne vært historiens utroverdige akilleshæl. En usannsynlig slem fyr hvis eneste funksjon er å være en hindring for de andre karakterene. Men krisa på verftet gir god bakgrunn for oppførselen hans. Han står også i en ekstremt pressa situasjon, trolig ringer lokalpressa rett som det er allerede, og hvorfor skal han spare en - i hans øyne - udugelig og usympatisk fotballtrener for oppsigelse, når det går mot et tresifret antall oppsigelser nede på anlegget?

Det hjelper ikke at Helena kommer inn på møtet og forsøker å forklare strategien for kampene framover. Neste helg skal de møte Rosenborg, og da skal det bli uavgjort. Mer tør hun ikke håpe på der.

- Å sette riktige forventninger, er en ekstremt sentral del av jobben, sier hun, og det må også sies å være et sentralt sitat for episoden.

For lave forventninger skaper sjelden gode resultater, men for høye forventninger kan slå enda verre ut. Såpass lærte vi av Adrians Ajax-opphold, og denne uka får vi en ny påminnelse.

Men Tangsrud er alt annet enn fornøyd med middels ambisjoner, og han klarer også denne gangen å provosere Helena til å si noe hun ikke burde. Hun avgir et skjebnesvangert løfte: Varg skal vinne mot Rosenborg, og hvis de gjør det, skal han gi henne kontrakt for neste sesong og la henne og Espen legge strategien i fred. Men hvis de ikke vinner, skal hun selv si opp jobben og dra, slik han vil.

- Jeg tror vi har en avtale, smiler Tangsrud.

Arbeidshesten

Espen liker ikke avtalen i det hele tatt: «Dette er ikke fem skudd i tverrliggeren», sier han til Helena etterpå, med henvisning til oppvisningen hennes på trening i starten av sesongen. Men Helena mener det er håp:

- Vi kan ta dem. Sist klarte vi det nesten, da hadde vi ikke Mario, og Adrian var helt fersk. Hvis vi får ham til å forstå hvem han er på det laget her, da kan vi ta dem.

Det står og faller på Adrian, altså. Men han har egne ting å tenke på. Forrige episode, da laget møtte Vålerenga i Oslo, traff han faren igjen. Og denne uka dukker faren opp i Ulsteinvik. Han skjønte at Adrians straffespark i cupen var en melding til ham, et forsøk på å bevise at han var kvitt angsten og kunne takle presset. Spørsmålet er om det er riktig at en sønn skal føle behov for å bevise noe slikt overfor faren sin, mannen som burde vært hans nærmeste støttespiller. Men faren til Adrian tenker ikke i de baner.

PAPPA PÅ BANEN: Adrians pappa øyner en ny mulighet til å gjøre ordentlig proffspiller av sønnen. Foto: NRK
PAPPA PÅ BANEN: Adrians pappa øyner en ny mulighet til å gjøre ordentlig proffspiller av sønnen. Foto: NRK Vis mer

Nå vil han ha med seg sønnen vekk fra Ulsteinvik, og han vet hvilke knapper han skal trykke på:

- Her har hun en ung Del Piero, som kanskje kunne fått lov til å utfolde seg foran mål, der han er best. Neei, han skal slå støttepasninger, han. Jobbe hjemover. Det er greit å være lojal, Adrian. Men hva gjør du når hun får sparken? (...) Hun gjør deg til arbeidshest på et nedrykkslag. Du hører ikke til her, det veit du godt, sier han, med henvisning til Tromsø-kampen, da Helena straffet ham for egoistisk spill.

Og så kommer det, løftet:

- La oss gjøre det riktig denne gangen. Ditt tempo, du og jeg. Del Piero.

Kollega og fotballkommentator Esten O. Sæther skriver godt om den ambisiøse pappatypen denne fyren er et eksempel på, og hvilke konsekvenser det kan få for de talentfulle spillerne som må bære vekten av fedrenes drømmer og ambisjoner. Du kan lese kommentaren hans her.

Selv kan jeg bare konstatere at Adrians pappa sviktet ham forrige gang de forsøkte å satse. Og han vet det selv, han ba om unnskyldning forrige uke. Men ikke uten å legge litt skyld på Adrian også. «Da du sto der og det virkelig gjaldt, så klarte du det ikke. Du har det ikke», sa han til sønnen. Ikke et ord om at det er greit, det er ok være nervøs, jeg skulle ha støttet deg, vi skulle ha taklet det sammen. Det skinner igjennom at Adrian ikke bare knuste sine egne drømmer, men også farens, og det er det sistnevnte er mest opptatt av.

Alliansebygging

Mens Adrian tenker hardt på framtida, forsøker flere andre å posisjonere seg før helgens skjebneoppgjør. Tangsrud først, han møter en forsoffen utgave av Michael på supporterpuben. Michael har ennå ikke fått lov til å flytte hjem igjen, etter at kona kastet ham ut, og det passer perfekt inn i Tangsruds planer.

- Vi skal ordne opp i det her. Alt sammen. Det er vår tur nå. Men da må jeg vite at du er med, sier han, og forklarer ståa. Michaels rolle blir ikke uttalt, men den er tydelig nok: Han må sørge for at Varg ikke vinner mot Rosenborg.

Espen jakter også på støttespillere, og forklarer situasjonen for lederen for supporterklubben. I motsetning til Tangsrud, har supporterne fått mer respekt for Helena de siste ukene. Men er det nok? De har vært dårlige til å møte opp på bortekampene den siste tida, synes Espen.

- Ja, det... det er det mange grunner til. Og ikke alle er sportslige, er svaret.

- Verftet?

Han nikker.

- Vi vet bare at... ja, det spiller jo inn på prioriteringene til folk. Entusiasmen.

Men Espen vet at laget trenger all støtten de kan få mot Rosenborg.

- Vi trenger dere i ryggen hvis vi skal få det til. Kan du gi meg det?

Vi får ikke høre svaret her heller.

TØFFE TIDER: Espen forsøker å mobilisere supporterne, men de har mye annet å tenke på for tida. Foto: NRK
TØFFE TIDER: Espen forsøker å mobilisere supporterne, men de har mye annet å tenke på for tida. Foto: NRK Vis mer

På treningsfeltet forsøker Helena å forberede laget. De kan ikke lenger basere seg på uavgjort mot Rosenborg, de er nødt til å score. Og for å få til det, må de terpe på frispark. Det er der de har muligheten, mener hun, for Rosenborg er harde i taklingene når de blir utfordret.

Frisparkene skal Adrian ta. Han blir kjørt hardt på trening de neste dagene, for nå må alt sitte.

Spinkle løfter

Imens kjemper Michael sin egen kamp på hjemmebane. Han trygler Marianne om å få komme hjem. Han har skjerpet seg, mener han. Men når han skal forklare hvorfor, handler det ikke om henne og barna, men om ham og fotballen.

- Jeg er fin i kneet, jeg føler meg bra, og nå ser det ut som jeg får trenerjobben likevel. Da får vi en stabilitet vi kan bygge på. (...) Jeg savner deg, sier han med skjelvende stemme.

Det er et tydelig løfte her og, men hun er ikke overbevist. Han har brutt for mange løfter som det er, og hun har savnet ham, den han var før, i flere år allerede.

- Jeg ser en fin dress, hører store løfter, men jeg tror ikke du står på betong. Og hvis du gjør det, må du bevise det for deg selv først, før du kan bevise det for oss.

Det høres ut som en hard ting å si til en fyr som sliter, men så har fyren nylig vært utro med en 17-åring, og forsøkt å unnskylde seg ved å legge skylda på trenerjobben han ikke fikk. Jeg ville også tatt løftene hans med en klype salt.

Det samme ville jeg gjort med løftene til Adrians pappa, men Adrian lar seg friste. Han jogger fra trening til hotellet, der han møter faren og diskuterer mulighetene. De er uendelige, virker det som.

- Vålerenga gir oss frie tøyler. Det innebærer det du vil det skal innebære, lover faren, og foreslår at Adrian kan flytte inn hos ham. Så skal han også lære ham å lage ordentlig chili con carne (vi husker jo hvordan det gikk sist han prøvde).

På trening dagen etter fortsetter terpinga på dødballer, men Helena gjør det hun kan for å motivere: «Jeg hadde ikke latt deg stå her hvis jeg ikke visste at du kunne klare det.» Og han klarer det. Så langt alt godt.

Camilla har hun mindre tid til, det er tydelig når hun kommer hjem etter trening og kommenterer at kjøleskapet er tomt for pålegg, uten å legge merke til at det kanskje er en grunn til at dattera har latt være å handle (at hun ville glemme å handle mat var nettopp en av spådommene til Adrian, da han snakket, halvt alvorlig, om prestasjonsangst og sammenbrudd for to episoder siden).

- Kanskje vi to skal finne på noe en dag? Jeg må bare få unnagjort den kampen her først, så roer det seg litt, sier hun, med klassisk bøte på dårlig samvittighet med et løst løfte-stemme, men uten å se på Camilla, som ser dyster ut i stolen bak.

IKKE HELT HJEMME: Både Helena og Camilla har sitt å stri med. Foto: NRK
IKKE HELT HJEMME: Både Helena og Camilla har sitt å stri med. Foto: NRK Vis mer

Camilla har ikke bare sluttet på restauranten, jobben som betydde så mye for henne. Hun har også havnet i en skvis mellom de to eneste vennene hun har på stedet, Adrian og Nils, som begge ser ut til å være forelska i henne. Nils har hun vært lite sammen med etter at hun skjelte ham ut for to uker siden, og Adrian har hatt fokus et annet sted. Men nå tar hun mot til seg og ringer ham, og det ender i en kinoavtale.

Sviktet to ganger

På kontoret til Espen og Helena er det tid for en liten hyllest til Nils Arne Eggen og Rosenborg-laget som slo AC Milan for 22 år siden. Det er dem Espen viser til, da Helena begynner å miste troa på at Varg kan slå nettopp Rosenborg. For Rosenborg viste ingen respekt for AC Milan da de kom til Italia.

- Nå må du bli litt mer sunnmøring. Du vet, vi sunnmøringer, vi har ikke respekt for trøndere.

Men kanskje bør de ha litt mer respekt for psyken til de viktigste spillerne på laget. Helena vet at Adrian sliter, men akkurat nå, når det gjelder som mest, klarer hun ikke å passe på ham. Og det er ingen andre som gjør det, faren aller minst. Han har kommet til Ulsteinvik med ett mål for øye, å få sønnen til å signere med Vålerenga. Det blir klart da Adrian møter faren og to representanter for klubben hans på hotellet samme dag. De legger fram en omfattende kontrakt.

- Når har dere hatt tid til å snakke om dette, egentlig? Dere kan ikke bruke så mye penger på meg! sier Adrian, tydelig stressa, og bedre blir det ikke av at alle tre har tenkt å komme på Rosenborg-kampen dagen etter, for å se ham i aksjon.

Faren ber ham bare gjøre som han pleier, «så går det kjempefint». Han forstår ikke hvilket press han legger på sønnen, og har nok aldri egentlig gjort det. Eller ønsket å gjøre det.

Det hjelper heller ikke at Helena kommer innom ham etterpå, etter å ha fått telefon fra Vålerenga og lagt sammen to og to. Hun vil nok egentlig hjelpe ham, sikre at han er ved godt mot før kampen, men ender med å gjøre det motsatte. For da han ber om å få slippe å spille, begynner å si at han ikke tror han klarer det, avbryter hun og forklarer at han må. For hvis de taper, får hun sparken.

Kanskje tenker hun at det alltid er smart å være ærlig, at han fortjener en forklaring på hvorfor hun har kjørt ham så hardt. Men det er i så fall en egoistisk tanke, en måte å kjøpe seg god samvittighet på, overfor seg selv. Hun burde ha forstått at det Adrian trenger aller minst akkurat nå, er enda mer prestasjonsangst.

Både faren og Helena svikter ham. Begge lovte at det skulle bli annerledes denne gangen, at han skulle ha det gøy, styre det selv, slippe prestasjonspresset (ok, det siste var det kanskje bare Helena som lovte). Men når det virkelig gjelder, er de begge mest opptatt av sine egne mål og drømmer, og for Adrian gjentar historien seg, uten at noen griper inn og stopper det.

KVELDEN FØR DAGEN: Adrian kjenner presset. Foto: NRK
KVELDEN FØR DAGEN: Adrian kjenner presset. Foto: NRK Vis mer

Han går løs på en nærmest manisk treningsøkt foran det gamle fotballmålet i hagen. Glemmer kinodaten, selvsagt, og bryter avtalen med Camilla. Slik svikter han henne også, og enda mer da hun dukker opp hjemme hos ham, og han røper at han kanskje skal flytte til Oslo. Samt at moren hennes vil miste jobben hvis de ikke vinner morgendagens kamp. Da hun til slutt går, skyter han et par skudd til, før det tipper over, og han sparker foten i målstanga til den brekker (tåa altså, ikke stanga).

Flere løfter, og endelig noen som holder sine

På kampdagen forsøker Helena å overbevise laget om at de kan vinne kampen, da Otto tar ordet. De har alle hørt ryktene. Er det noe de bør vite?

- For noen måneder siden sa jeg at jeg ikke kunne be dere spille for meg. Men i dag, hvis dere føler for det, kunne jeg trengt at dere gir litt ekstra, sier hun.

Men ingen rekker å svare, for akkurat da kommer Adrian haltende inn. Etter at hun har lagt alt ansvaret på ham, drillet ham i frispark på trening, mens de andre har stått foran mål og tatt imot, er det omtrent det verste som kan skje. Helena klandrer seg selv, hun skjønner at hun er delvis skyld i det. Men det gjør visst ikke faren til Adrian. Han reagerer med å skjelle ham ut, i en hjerteskjærende scene utenfor stadion:

- Faen ta deg. Her setter jeg alt i bevegelse for din skyld. Det var den ene sjansen vi fikk, skjønner du det? Jeg hadde gitt dem mitt ord: «Nå er han voksen, nå er han klar nok.» Også står du her og kaster det vekk? Igjen?

Tårene renner hos Adrian, mens han mumler at det var et uhell.

- Skal du stå og grine også? Jeg skjønner ikke hvorfor jeg kaster bort tida på deg, sier faren og går.

Håper han setter seg på første fly til Oslo, og aldri kommer tilbake.

Inne på stadion starter kampen katastrofalt, med mål til Rosenborg etter bare noen sekunder. Ved pause er stillinga fortsatt 0-1, men Varg trenger to mål. Minst. Michael ber om å få sjansen, han mener han kan snu spillet.

- Du vet jeg ikke kan spille deg, du vinner hvis vi taper, sier Helena, men han klarer å overbevise henne ved å peke på at ungene hans sitter på tribunen. Han kommer ikke til å ødelegge for dem, iallfall ikke mens de ser på.

Og det viser seg at han har rett, han er ikke i lomma på Tangsrud, som på sin side virket så trygg på akkurat det at ha gliste da Michael kom innpå. Men Michael følger Helenas plan, han tar ballen umiddelbart, går rett mot mål, fikser frispark, og Otto, som måtte steppe inn for Adrian, tar det, tydelig nervøs. Begge søker blikket til Helena, som for å lete etter bekreftelse fra sjefen, og det sier i grunn alt. Strategien hennes funker, Ottos frispark treffer Mario, som scorer.

Så er de på overtid, 1-1, og Michael går helt tydelig for seier, selv om det vil bety at trenerjobben forblir Helenas. Han får ballen fra Mario, finter seg forbi keeper og setter den i mål. Full jubel på laget og på tribunen, men så flagger assistentdommeren. Offside, mener han, og målet blir annullert, like før dommeren blåser og kampen er over. Det samme er Varg-karrieren til Helena, virker det som. «Dette skjer, Espen, få det gjort», sier Tangsrud på tribunen. Selv om halve stadion vil det annerledes.

Varg har spilt uavgjort mot Rosenborg, og Helena holdt løftet hun ga aller først, det som Tangsrud mente var uambisiøst. Men supporterne synes visst ikke det, de reiser seg og klapper. Michael klemmer skuldra til Helena, er frustrert, mener assistentdommeren tok feil, de skulle ha vunnet. «Jeg vet», sier hun, og klemmer skuldra hans tilbake, vet at han gjorde alt han kunne for henne, til tross for alt han hadde å vinne på det motsatte.

Og så skjer det som har fått meg til å grine flere ganger allerede: Supporterne vet også at uavgjort ikke var nok for å få beholde Helena, det har Espen fortalt dem. For noen uker siden ville de kanskje jublet, de har motarbeidet henne kraftig, tagget ned bilen og huset hennes og demonstrert mot dårlige resultater på kamp. Men det var før. Nå svikter de ikke, nå vil de faktisk kjempe for å beholde henne. Hele tribunen stemmer i en ny sang, med én tekstlinje: «Ikke kødd med dama vår!».

HYLLEST: Ok, så lå det i korta gjennom hele serien at de kom til å hylle henne på tribunen på slutten av sesongen. Men dette er vakkert. Foto: NRK
HYLLEST: Ok, så lå det i korta gjennom hele serien at de kom til å hylle henne på tribunen på slutten av sesongen. Men dette er vakkert. Foto: NRK Vis mer

Helena gjør det hun pleier å gjøre når hun blir nervøs, men nå er hun nok heller rørt: Hun trekker trøya opp mot nesa. Og da gjør supporterne det samme, som en unison hyllest. Camilla, Nils, barna og svigerfaren til Michael, og etter hvert alle spillerne på laget gjør det, mens de nynner Varg-melodien. Michael legger armen rundt Helena, som hikster.

Det er så fint!

Men Tangsrud viker ikke en tomme, og Helena er ferdig med å bryte løfter. Hun lover Espen å levere oppsigelsen på mandag.

Først hjemme på kjøkkenet gråter hun ordentlig, for første gang i løpet av serien, mens Camilla sitter stille ved siden av og holder henne i hånda. For av og til er det barnas tur til å være der for foreldrene.

Av og til, altså. Ikke når barnet er en tenåring syk av angst, og forelderen bare en selvopptatt drittsekk. Det, om ikke annet, bør alle ha lært av denne episoden.