Recap, Game of Thrones, sesong 8, episode 5

Recap: Hvem er det største monsteret i Westeros?

Ukas episode bød på gjensyn med mange av seriens mest grufulle scener.

NB! SPOILERE: Nest siste episode av «Game of Thrones» ga oss overraskelser, dramatikk og bjeller. Tronetid-panelet gir deg alt du trenger å vite fra «The Bells». Med: Marie L. Kleve Inger Merete Hobbelstad Marie Røssland Vis mer

Nest siste episode i «Game of Thrones»-sesongene pleier å være heftige saker, og dette kunne jo ikke bli noe unntak. En høydramatisk og mektig episode, proppfull av detaljer, referanser, profetier som gikk i oppfyllelse (og som ikke gjorde det), og som ikke minst presenterte oss for det aller største monsteret i Westeros - for ikke å si hele George RR Martins fantasyunivers.

  • NB: Dette er en recap, den blir laaaaang og stappfull av spoilers, så ikke les videre hvis du ennå ikke har sett ukas episode (og har ambisjoner om å leve i det uvisse en stund til).
SJARMERENDE MORDER: Daenerys ble «The Mad Queen» for alvor denne uka. Foto: HBO NORDIC
SJARMERENDE MORDER: Daenerys ble «The Mad Queen» for alvor denne uka. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Det har vært delte meninger blant fansen om kvaliteten på den aller siste «Game of Thrones»-sesongen, og mange av handlingstrådene kunne fortjent en grundigere, langsommere og mer realistisk behandling.

Men la oss nå legge til side all klagingen på merkelige tidshopp og korttenkte avgjørelser fra bikarakterer (kunne du ikke bare vært litt mer diskret, Varys?), og si oss enige om dette: Å se en av de største fanfavorittene utvikle seg fra skjør, liten blomst til fullblods monster gjennom åtte sesonger, har vært en mektig opplevelse.

BLIND: Tyrion har ikke vært så observant i det siste. Foto: HBO NORDIC
BLIND: Tyrion har ikke vært så observant i det siste. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Vi har trykket de krigerske sitatene hennes på t-skjorter og løftet henne fram som feministisk forbilde, så opptatt av å heie henne fram at det ble vanskelig å se faresignalene. Men kom an - hvis du trodde dette skulle få en lykkelig slutt, så har du ikke fulgt med i timen, for å sitere en annen, litt tydeligere «Game of Thrones»-skurk.

Jaime + Cersei

I denne serien går det en hårfin grense mellom helt og skurk, bare se på Jaime Lannister. Måten både George RR Martin og serieskaperne har fått oss til å gå fra å hate ham til å elske ham, er noe av det som gjør serien så bra, etter min mening. At så mange fans klaget på scenen i forrige episode, der han forlater en gråtende Brienne til fordel for onde Cersei, understreker bare hvor gode serieskaperne har vært til å styre sympatien vår.

Jaime hadde jo ikke «blitt snill», like lite som han var «blitt slem igjen» da han dro tilbake til Cersei. Han var en rollefigur som har utviklet seg masse gjennom åtte sesonger, men som fortsatt bar med seg alt han hadde gjort og opplevd, og aldri, aldri klarte å komme over sin aller største kjærlighet. «Ingenting annet teller», som han sa til henne til slutt.

  • Meld deg inn i Facebookgruppa til Dagbladets eget «Game of Thrones»-program, «Tronetid»:
 
Tronetid - Dagbladets «Game of Thrones»-program
Offentlig gruppe · 295 medlemmer
Bli medlem av gruppen
Endelig kommer avslutningen på en av tidenes største tv-suksesser. Følg avslutningen av «Game of Thrones» med oss i Dagbladet. Vi lover analyser, for...
 

At han og Cersei, som ble født sammen, også gikk ut av livet sammen, ble en god avslutning på seriens mest tragiske kjærlighetshistorie. Så får det heller være at vi ikke fikk oppfylt profetien vi har diskutert så mye, den om at Cersei skulle bli drept av lillebroren sin. Den profetien finnes jo bare i bøkene, ikke i tv-serien, og kanskje får hun en litt annen avslutning der.

Men Jaimes ugjerninger blir bare barnemat sammenlignet med de vi ble vitne til i ukas episode. Her ble det klart at det ikke var Nattkongen og zombiehæren hans som var den største trusselen mot menneskeheten når det kom til stykket. Ei heller dragene til Daenerys, for de har vist seg å være sårbare som bare det. Iallfall uten en dragerytter på ryggen. Cersei var heller ikke den verste, enda så slu og nådeløs som hun er og har vært gjennom stort sett hele serien.

Da helten ble skurk

Det største monsteret er hun vi lenge trodde var den største helten. Og hun valgte selv å bli det, i et avgjørende øyeblikk midtveis i episoden. Eller kanskje tok hun valget enda litt før, etter et ikke hundre prosent gjengjeldt kyss på Dragonstone.

Men om vi ser litt bakover, har Daenerys beveget seg strake veien mot monster-status nesten helt fra begynnelsen av. Fra likegyldigheten hun utviste da broren hennes druknet i smeltet gull, via den grufulle hevnen hun tok over slaveherrene i Meereen, og måten hun lukket øynene for den risikoen dragene hennes representerte overfor uskyldige sivile. For ikke å snakke om måten hun grillet far og sønn Tarly i forrige sesong (et lite forvarsel om Varys' død, der?).

«De er ikke monstre, de er barna mine», sa hun til Jon kort tid etter at de møttes. For meg minnet det kraftig om måten Cersei så på sine barn, eller først og fremst på Joffrey. Men han burde kanskje skjønt at den som er mor til monstre, muligens kan være et monster selv.

Skjønt, Daenerys ble ikke født som monster, derimot viser «Game of Thrones» hvordan hun gradvis blir til et. Det er ikke som Varys sier i starten av ukas episode, at «hver gang et Targaryen-barn blir født, kastes mynten i været og verden holder pusten». Joda, incestuøse forhold, som hos foreldrene til Daenerys og mange Targaryen-par før dem, kan gi uheldige utfall. Men heller ikke pappa Aerys ble født gal, slik han blir beskrevet i bøkene til George RR Martin. Tvert imot var han en lovende prins og ung konge, det var først de senere åra at paranoiaen tok ham.

INGEN KJÆRE MOR LENGER: Daenerys på Dragonstone like før det store slaget. Foto: HBO NORDIC
INGEN KJÆRE MOR LENGER: Daenerys på Dragonstone like før det store slaget. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Daenerys' vei fra redd, ung jente i første episode, til fullblods fantasyskurk i nest siste, er godt dokumentert gjennom hele serien. Den som måtte mene noe annet er trolig like forblindet som Tyrion og Jon har vært, av hennes rolle som «utvalgt helt». Men kanskje hun har forblindet seg selv også: Da hun overlevde bålbrenningen og klarte noe så utrolig som å klekke tre forsteinede drageegg i første sesong, tok hun det som et tegn på at hun var eslet til noe helt spesielt. Å bli dronning av Westeros var ikke bare hennes rett, det var en gudegitt skjebne (og skjebner skal vi være forsiktige med å feste lit til, mer om det lenger ned). Og da hun satte slavene fri og ble tilbedt som «mhysa» - mor - ble selvbildet ytterligere befestet. Så snudde alt da hun kom til Westeros, dit hun trodde var hjem, og ble møtt med skepsis framfor tilbedelse, for deretter å miste den ene etter den andre av støttespillerne sine.

Det er mange likhetstrekk mellom Daenerys og Cersei, og et av de viktigste er troen på profetier. Det kan være farlig å styre livet sitt etter slikt, det har serien vist gjentatte ganger. Daenerys har ikke gjort det i samme grad som for eksempel Cersei, Stannis og Melisandre. Men en av profetiene er nok ment å ligge bak paranoiaen som tok henne da hun skjønte hvem Jon var. Hun har nemlig blitt fortalt at hun skulle bli sveket tre ganger: Én gang for penger, én gang for blod, og én gang for kjærlighet. Hun ble bedratt for både penger og blod før hun kom til Westeros, og det var bare kjærlighet som gjenstod: Altså gjettet hun straks på Jon da Tyrion i ukas episode kom for å fortelle at hun var blitt bedratt.

Mennesker mot mennesker

Hvis vi skal være ærlige, så er jo stormannsgalskapen hennes et mye mer logisk resultat av alt det voldsomme hun har opplevd enn den «utvalgt helt redder verden og alle blir lykkelige»-avslutningen som kjennetegner tradisjonelle eventyrfortellinger. «Game of Thrones» har aldri vært en slik historie.

Etter at «Battle of Winterfell»-episoden gjorde slutt på det mange trodde var seriens største skurk, bare midtveis i sesongen, var det et tydelig signal om at dette ikke handler om kampen mellom det gode og det onde, slik mange andre mer tradisjonelle fantasyfortellinger gjør. Her handler det om maktspill menneskene imellom, for mennesker kan være mye farligere for hverandre enn selv den mektigste dødsdemon. Det bekreftet Daenerys i ukas episode.

Jeg trodde lenge at Daenerys' motvilje mot å se dragene som monstre, ville føre til at hun mistet kontrollen over dem. Så var det det motsatte som skjedde. I denne episoden hadde hun full kontroll over Drogon, fra han dukket fram fra mørket for å grille Varys i starten, til han fløy på kryss og tvers over King's Landing og satte hele byen i brann. Han var masseødeleggelsesvåpenet, men hun trykket på atomknappen.

Jon og Tyrion burde sett det før - eventuelt hørt bjellene ringe. Det er nok episodetittelen - «The Bells» - et hint om. Rent bokstavelig viser tittelen til bjellene som ringer fra The Red Keep og varsler om overgivelse. Daenerys hadde lovet Tyrion å avblåse angrepet om så skulle skje, og hele byen så ut til å tro at de var trygge. Tyrion hadde sågar satset livet sitt på at hun også var opptatt av å spare så mange liv som mulig, og at hun derfor ville se mellom fingrene på at han satte Jaime fri - nettopp for å få Cersei til å overgi seg og ringe med bjellene. Men Daenerys valgte blodbad likevel.

Referansetung episode

Det store slaget om King's Landing har gjenklang i et annet, mindre slag i Westeros' historie, som også foregikk mens bjellene ringte. Og som, i overført betydning, fikk bjellene til å ringe hos han som den gang satt på Jerntronen: «Battle of the Bells», blir det kalt, slaget mellom lojalister og rebeller i byen Stoney Sept, helt i starten av opprøret til Robert Baratheon. Robert gjemte seg i byen etter å ha blitt såret i et tidligere slag, og kong Aerys' representant Jon Connington, var i ferd med å gjennomsøke den på jakt etter ham, da Ned Stark kom Robert til unnsetning med sine styrker. Klokkene ringte for å varsle sivilbefolkningen, slik at de kunne komme seg i skjul, og i bøkene til George RR Martin beskriver Connington hvordan kirkeklokker for alltid vil minne ham om den skjebnesvangre dagen. Rebellene vant slaget, og i bøkene blir det omtalt som den hendelsen som fikk kong Aerys til å ta Robert Baratheon på alvor for første gang.

Dette er én av flere referanser til tidligere hendelser i ukas episode, som til sammen er med på å gi kampen den monumentale storslagenheten som vi strengt tatt forventer av et slikt avsluttende slag. Her fikk vi gjensyn med en hel rekke grufulle scener tidligere episoder og sesonger:

HVA VENTER DERE PÅ? Åja, nettopp... Foto: HBO NORDIC
HVA VENTER DERE PÅ? Åja, nettopp... Foto: HBO NORDIC Vis mer

- Battle of Blackwater: Sist var det kong Aerys' wildfire som fikk flåten til kong Stannis til å gå opp i røyk. Denne gangen var det drageild.

- David mot Goliat: Sist var det Arya som ble løftet i været av Nattkongen, og likevel klarte å drepe ham med en kniv i brystet (en scene som igjen var en reprise av kampen mellom Lyanna Mormont og kjempen tidligere i samme episode). Denne gangen forsøkte Sandor Clegane å gjøre det samme mot broren, men uten effekt - «what's dead can never die».

- To fingre i øynene: Sist var det Oberyn Martell som fikk øynene trøkt inn og hodet sprengt. Denne gangen forsøkte Gregor Clegane å gjenta bedriften på broren Sandor, men rakk ikke å gjennomføre det, heldigvis.

- «Rains of Castamere»: Den triste sangen ble laget til minne om massakren på Reyne-familien, en adelsfamilie som ble utryddet av Tywin Lannister etter å ha gjort opprør mot Lannister-familien. Låta ble siden spilt i «The Red Wedding», like før Walder Frey, etter avtale med Tywin Lannister, massakrerte Robb Stark, hans gravide kone, mor, og øvrige følge. I ukas episode akkompagnerte den dødsfallene til Tywins barn, gravide Cersei og Jaime, som døde i hverandres armer, i en scene ikke helt ulik slik det opprinnelige Castamere-massakren blir beskrevet: Reyne-familien druknet, innesperret i kjelleren på sitt eget slott, der Tywin lot vannet sildre inn.

- «Burn them all!»: Det var et øyeblikk der jeg trodde at enten Cersei eller Daenerys eller begge to i kor skulle skrike de berømte ordene til gale kong Aerys. Ordene som ble det ultimate beviset på at han var blitt ravende gal, og som han ytret like før Jaime bestemte seg for å ta livet av ham. Etter å ha lest den delen av bakgrunnshistorien til «Game of Thrones», har vel enhver fanteoretiker med respekt for seg selv ventet på at en lignende hendelse skulle skje på nåtidsplanet. Så viste det seg at vi skulle få ikke bare én, men to gale dronninger som gjerne lot folket brenne for seg. Cersei fordi hun nektet å overgi seg, selv da alt håp var ute. Daenerys fordi hun nektet å stoppe, selv etter at fienden hadde overgitt seg.

Hun ble Westeros' galeste dronning og aller største monster denne uka, det har vært en varslet katastrofe, og likevel har vi altså heiet henne fram.

Hvem skal stoppe Daenerys?

Ja, hvem kan stoppe en ravende gal despot med fingeren på atomknappen? Kanskje serien vil slutte omtrent der den begynte, med nok en uegnet Targaryen på tronen, og et folk som forsøker å bli kvitt henne. Hjulet fortsetter å rulle.

Men vi fikk også et slags håp i ukas episde, i form av Arya som brøt ut av sirkelen sin. Det viktigste Sandor Clegane gjorde i sin siste episode, var ikke å drepe broren sin (og seg selv) for godt, men å overtale Arya til å droppe de siste navnene på lista si, og heller snu og forsøke å komme seg i sikkerhet. Det var så mange skjebner som gikk i oppfyllelse denne uka (Jaime og Cersei døde i hverandres armer. Qyburn ble drept av monsteret sitt. Sandor og Gregor døde også sammen, i flammene, som Sandor har vært redd for hele livet.) at en sånn snuoperasjon ble desto mer tydelig. Gjennom alle åtte sesongene har hun hatt som endelig mål å drepe Cersei. Nå var det med ett ikke det viktigste lenger.

Vil Arya toppe lista si med Daenerys i siste episode, eller vil hun snu ryggen til hele tronspillet og ri inn i solnedgangen?

Det kan også bli Jons oppgave å stoppe henne. Han som er så opptatt av å gjøre det rette at han er helt ute av stand til å lyve - selv ikke for å roe ned den gale dronningen så hun ikke brenner ned byen. Det rette nå er å stoppe henne. Noen fans, blant annet på Tronetid-gruppa på Facebook, har påpekt at han fortsatt kan oppfylle Azor Ahai-profetien hvis han stikker sverdet i henne (men har vi ikke lyttet nok til profetier nå?). Dessuten tør jeg vedde ganske mye på at Varys rakk å sende brev til noen viktige personer før han ble brent levende av Drogon. Kanskje Jon får noen uventede støttespillere i siste øyeblikk.

Men Jons skjebne er neppe å havne på Jerntronen, slik serien har utviklet seg. Han er riktignok seriens andre helt, og den eneste av de to hovedpersonene som ikke har utviklet seg til gal skurk. Men han er heller ingen åpenbar verdensredder. Til det er han altfor naiv, og nå også rimelig desillusjonert. Han ville ikke ha tronen før, og han vil neppe ha den nå. Kanskje rekker også Daenerys å kvitte seg med ham før han rekker å tenke på å kvitte seg med henne.

Kan det bli Tyrion som griper inn til slutt? Han lever også farlig nå, ettersom Daenerys ga klar beskjed om at «neste gang du svikter meg, vil bli den siste». Å slippe fri Jaime, er nok å regne som et temmelig stort svik i hennes bok.

Det kan virke merkelig at Tyrion, som særlig i starten av serien var så kjent for sine smarte replikker, ikke klarte å se hvem Daenerys var i ferd med å bli. Som kollega Inger Merete Hobbelstad har påpekt i «Tronetid», har han blitt mer romantisk anlagt i løpet av de siste sesongene - han ville så gjerne at Daenerys skulle være den rette, at hun skulle gjøre verden til et bedre sted, slik han stadig gjentok.

Men dette ønsket om å tro på det beste i folk går egentlig igjen hos ham gjennom hele serien, og den har skapt problemer for ham en rekke ganger: Aller først i en hendelse fra fortida, da han giftet seg med ei jente han reddet fra røvere, men som siden viste seg å være en prostituert, kjøpt og betalt av broren hans. Senere i forholdet til Shae, som sviktet ham grundig. Og mange ganger i forholdet til sin egen far. Han møtte Daenerys like etter at han hadde drept sistnevnte, på et tidspunkt da han var dypt desillusjonert, i ferd med å drikke seg i hjel, og mer enn noe annet lette etter noe nytt å tro på og holde fast i. Med det perspektivet blir det kanskje ikke så rart at han ble blendet av henne.

Slik har Tyrion på mange måter vært en representant for tv-seeren, som også ønsker å tro på skjebnebestemt kjærlighet og utvalgte helter.

Likevel, eller kanskje nettopp derfor, hadde det vært stas å se ham sette seg på Jerntronen. Gjerne sammen med Sansa, som har blitt kjørt fram som den smarteste realpolitikeren i serien i løpet av de siste episodene.

Men mitt heteste tips er fortsatt at det ikke blir noen Jerntrone igjen å sitte på til slutt.