Recap: Game of Thrones, sesong åtte, episode seks

Recap: Ironien som forsvant

«Game of Thrones» endte ikke helt som forventet. OBS: SPOILERS!

NB! SPOILERE: «Game of Thrones» er over, og Tronetid-panelet tar deg gjennom den storslåtte finale-episoden, «The Iron Throne». Her blir det tårer. Vis mer

Så var det over. Åtte sesonger med blod og gørr og plutselige dødsfall endte... kanskje ikke helt som alle hadde sett for seg.

  • NB: Dette er en recap, den aller siste fra «Game of Thrones», så hvis du ennå ikke har sett ferdig serien, MÅ du faktisk stoppe å lese nå. Ellers blir det ikke noe moro mer.
TYRANN, JEG? Foto: HBO NORDIC
TYRANN, JEG? Foto: HBO NORDIC Vis mer

Hva hadde vi ventet, egentlig? At Drogon skulle snu seg mot dronningen sin og brenne ned resten av byen og henne og alle heltene våre i én jafs, inntil skjermen gikk i svart? At Nattkongen ikke var død likevel, men kom marsjerende ned Kingsroad, for å ta knekken på de levende én gang for alle? Eller at alle bare skulle fortsette å kjempe mot hverandre, i en battle royale-aktig finale, inntil ingen sto igjen, kanskje utenom Sam, som overlevde for å fortelle historien videre?

Hadde du spurt meg for et par år siden, hadde jeg hatt større tro på alle disse, enn på den langt lysere avslutningen vi faktisk fikk. George RR Martin har lovet oss en bittersøt slutt, men siste episode ble mer søt enn bitter. Til og med «Ringenes herre», seriens åpenbare forbilde, sluttet surere enn dette (i bokform, i alle fall).

I denne siste episoden ble det ekstra tydelig hvor George RR Martin har hentet inspirasjonen fra (for jeg tar for gitt at de store linjene i denne avslutningen kommer fra forfatteren selv, og ikke bare fra serieskaperne).

I stedet for et sjangeropprør eller en original vri på originalen, slik vi kanskje kunne ventet fra en serie som har vært kjent for sin uærbødige omgang med konvensjonene, fikk vi en helhjertet omfavnelse av fantasysjangeren, med all sin patos og grandiositet og skjebnebestemte livshistorier. Til og med et par profetier gikk i oppfyllelse på slutten der, akkurat da vi trodde serien hadde gjort seg ferdig med slikt.

«Game of Thrones» kom ikke med en avslutning som snudde opp ned på fantasysjangeren. I stedet kunne den knapt sluttet mer ærbødig, med dype bukk til både «Ringenes herre» og fantasykonvensjoner generelt.

Det var en overraskelse, om ikke annet.

 
Tronetid - Dagbladets «Game of Thrones»-program
Offentlig gruppe · 295 medlemmer
Bli medlem av gruppen
Endelig kommer avslutningen på en av tidenes største tv-suksesser. Følg avslutningen av «Game of Thrones» med oss i Dagbladet. Vi lover analyser, for...
 

Jeg må ærlig innrømme at jeg heller ikke trodde «Game of Thrones» var en serie som ville få en vinner til slutt. Jeg trodde det var tittelens ironi - at dette skulle være et spill med bare tapere. Men selv om Jerntronen smeltet, var det jo én person som stakk av med hovedpremien. Og mange som fikk trøstepremier.

Når det kom til stykket, endte svært mange av våre venner som helter i sin egen historie, og med dét fikk ideen som har vært løftet fram som selve mantraet for flere av sesongens episoder - den om at krig ikke har noen vinnere, bare tapere - et lite skudd for baugen denne uka.

La oss ta en kikk på de ulike historiene:

Tyrion Lannister

BACK IN THE GAME: Tyrion var tilbake i gamle takter i aller siste episode. Foto: HBO NORDIC
BACK IN THE GAME: Tyrion var tilbake i gamle takter i aller siste episode. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Tyrion har vært min personlige favoritt gjennom hele serien, og siden han har havnet litt i skyggen av sin dronning de siste sesongene, var det deilig at han fikk en slags oppreisning denne siste uka.

Jeg er ikke helt enig med dem som mener han har blitt dummere. Tyrion er og har hele tida vært drevet av ønsket om å tro på det gode i alle mennesker. Han kan gjemme seg bak snappy replikker og et tilsynelatende kynisk verdensbilde, og det hadde ikke vært så rart om det var det som definerte ham, med tanke på den kjærlighetsløse oppveksten og alle gangene han har blitt sviktet av folk som står ham nær. Likevel har han aldri gitt opp jakten på bedre mennesker og en bedre verden.

Han trodde han endelig hadde funnet det i Daenerys, og i ukas episode innrømte han også overfor Jon at Daenerys var mer enn en dronning for ham. Derfor var det så vanskelig for ham å se hva hun var i ferd med å bli før det var for seint. Men da han så det - veldig på overtid - gjorde han alt han kunne for å få den ene personen som kunne stoppe henne, til å gjøre det. Og han visste akkurat hvilke knapper han skulle trykke på hos Jon.

For i likhet med Jon har Tyrion også hatt en annen drivkraft, nemlig ønsket om familie og tilhørighet. Scenen der han finner søsknene sine, de eneste gjenlevende familiemedlemmene, døde under en steinhaug, er derfor hjerteskjærende tragisk. Den blir også en slags bekreftelse på at profetien til Cersei gikk i oppfyllelse til slutt: Hun var alltid skråsikker på at han kom til å ødelegge familien deres, og enda så lenge han forsøkte å unngå skjebnen, så var det akkurat det han gjorde ved å støtte Daenerys.

Men så blir han utnevnt til kongens hånd - igjen - og ender nesten helt øverst i Westeros-hierarkiet. En straff, kalte Bran det. Men en helt ulykkelig slutt er det vel ikke.

Bran «the broken» Stark

Gutten som klatret til topps på borgmuren i Winterfell (og falt ned) i aller første episode, gikk altså helt til topps til slutt. En rollefigur helt etter fantasyboka: Han startet som en av de svakeste og går ut som den mektigste av dem alle.

Det vil si, hvor mektig han er når det kommer til stykket, kan kanskje diskuteres. Bran er ikke Bran lenger, som han selv har understreket så mange ganger. Etter at han ble den treøyde ravnen, har han tilsynelatende mistet all form for egenvilje, og det var trolig en viktig årsak til at det var så lett å få adelen til å enes om ham som ny konge. Han representerer ingen trussel for noen av dem.

Hele handlingstråden til den treøyde ravnen har fått litt stemoderlig behandling i tv-serien, sammenliknet med bøkene, og må nok tas med i beregningen når mange fans sier seg misfornøyde med de siste episodene. Var det ikke mer? Var dette alt han hadde å bidra med, både i kampen mot Nattkongen og mot Daenerys? Hvorfor måtte så mange mennesker ofre livet for ham? Og hvordan funker egentlig dette forsynet hans? Kan han warge inn i drager, var det han hintet om på slutten av det lille rådsmøtet der?

THE PACK SURVIVES: Arya, Bran og Sansa, sammen for siste gang? Foto: HBO NORDIC
THE PACK SURVIVES: Arya, Bran og Sansa, sammen for siste gang? Foto: HBO NORDIC Vis mer

For meg har han blitt mer symbol enn en hel rollefigur de siste sesongene. Kanskje er det mer interessant å se på framtida til Westeros med ham på tronen. Fra nå av skal konger og dronninger velges av de mektigste adelsfamiliene, ble det fastslått i ukas episode. Slik skal hjulet knuses, og Daenerys' opprinnelige og mer sympatiske målsetting oppnås. Det høres ut som en gjennomført lykkelig slutt for det herjede landet. Men der det egentlig det? George RR Martins tilleggsbøker om Game of Thrones-universet, «Fire and Blood» og «The World of Ice and Fire», røper at dette ikke er første gangen i Westeros-historien at kongetittelen har blitt tildelt etter valg, framfor å gå i arv. Minst tre ganger har et «Great Council» blitt samlet for å velge regent. Evig fred har det imidlertid ikke blitt. Et ordentlig demokrati, der «småfolket» også fikk være med på å velge, ville kanskje vært tryggere. Men da Sam foreslo dette, ble han møtt med latter og skuldertrekk. Helt sprøtt var forslaget imidlertid ikke, denne verdenen tatt i betraktning, for i landene på den andre siden av den smale sjøen er utallige former for styresett representert, også ting som minner om moderne demokrati.

Sansa Stark

Flere og flere har satt pengene sine på Sansa denne sesongen, og hun har definitivt blitt løftet fram som passende dronningemne. Men så skulle hun altså herske over bare ett rike, ikke seks eller sju.

Sansa har uansett hatt en formidabel karakterutvikling: Hun startet som liten (lerke)fugl i de første sesongene, ei lita jente som ble brukt som handelsvare, en måte å bygge allianser på, av opptil flere spillere. Men i de to siste sesongene har hun blitt en av de kyndigste spillerne selv. Kanskje den smarteste av dem alle, iallfall den beste politikeren, med blikk både for spillet på toppen og folket på bunnen. Og hun har autoritet nok både til å sette på plass ynkelige onkler og hevde sin rett overfor kongelige brødre.

Serieskaperne har fått pepper for spesielt én av hennes replikk denne sesongen: Da Sandor Clegane bemerket at hadde hun bare rømt med ham fra King's Landing helt i starten, så ville hun aldri blitt offer for verken Petyr Baelish eller Ramsay Bolton, svarte Sansa at uten alt det der, ville hun fortsatt vært «en liten fugl». Å hevde at voldtektene var noe hun trengte for å bli voksen, er en såpass hårreisende påstand at jeg velger å tolke den i en annen retning: Sansa kunne ikke blitt med Clegane fordi han ville fortsatt å behandle henne som ei lita jente som måtte beskyttes fra virkeligheten. Hun ville aldri fått lov til å bli noe på egen hånd. Dessuten er det vel ingen tvil om hvem som har vært hennes viktigste læremester. Littlefinger kunne spillet til fingerspissene, og hun har utvilsomt gjort nytte av alt han fortalte henne. Selv om hun bruker det på en langt mer sympatisk måte enn han gjorde.

Arya Stark

Det holdt med én skurk for Westeros' fremste snikmorder. Mange trodde hun skulle få oppgaven med å stoppe Daenerys, men alt hun bidro med, var å dytte Jon noen steg i riktig retning. Arya hadde en viktigere rolle i nest siste episode, der hun ble våre øyne på bakken og viste oss hva krig betyr for vanlige mennesker. Det kunne se ut som om grusomhetene hun ble vitne til, også dyttet henne i en annen retning enn den hun har fulgt gjennom serien for øvrig: Farvel til snikmorderrollen, hallo Arya oppdageren!

For hva annet kunne hun ta seg til nå, enn å dra for å se «hva som er vest for Westeros?» Det er ikke første gang hun har stilt det spørsmålet i serien, og mange fans har gjettet på at hun en gang ville dra for å finne det ut.

Ingen vet hva som ligger forbi havet mot vest. Enkelte modige oppdagere i Westeros-historien har forsøkt å finne det ut, lengst kom vel Elissa Farman, som ifølge «Fire and blood» stjal tre drageegg fra Targaryen-familien for å kunne kjøpe skipene hun trengte. Det var etter all sannsynlighet disse tre drageeggene som endte som bryllupsgave til Daenerys, men det er jo en annen historie. Farman fant tre nye øyer før hun måtte snu. Aryas forfader, kong Brandon Stark (en av mange), kom kanskje lenger, men det er vanskelig å si sikkert, for han kom aldri tilbake.

Aryas slutt er en skikkelig klassisk én: Helten som rir inn i solnedgangen, på vei til nye eventyr. Det er også en slutt som får Aryas historie til å likne den til en annen, kjent fantasyhelt, som heller ikke rager så høyt i terrenget: Frodo i «Ringenes herre» dro også ut på en sjøreise til fremmede land, etter å beseiret sin demoniske motstander på magisk vis.

Men der han var delvis ødelagt av alt han hadde opplevd, virker Arya langt friskere til sinns. Det er nok en annen rollefigur som i enda større grad slekter på helten til Tolkien.

Jon Snow, unnskyld, Aegon Targaryen

Allerede i 2015 røpet George RR Martin at han siktet seg inn på en «Ringenes herre»-aktig, «bittersøt slutt» på fantasyeposet sitt. Den gang virket tanken på selv en bittelitt søt slutt i mildeste laget for serien som hadde gitt oss halshoggingen av Ned Stark og The Red Wedding, og fansen tøyset med at dersom George RR Martin hadde skrevet «Ringenes herre», ville det endt med at Legolas drepte Aragorn og stjal tronen fra ham.

«Game of Thrones» og «Ringenes herre» kan jo se ut som to svært forskjellige fantasyepos, først og fremst med tanke på hvordan de framstiller forholdet mellom godt og ondt. Men Martin har alltid omtalt Tolkien med dyp respekt, og ukas avslutning beviser at han er mer enn bare litt inspirert.

Både Jon og Frodo er småvokste helter som får store oppgaver i fanget. De får med seg et stort antall hjelpere på veien, men til sjuende og sist står de alene når det gjelder (Jons oppgave var ikke å drepe Nattkongen, viste det seg, men Daenerys). Og de kommer ikke fra det uten skrammer. Frodo følte seg aldri hel igjen, seieren kom med en kraftig bismak, og fortellingen slutter med at han går om bord på et skip og seiler til alvenes rike. Jon har også mistet litt av seg selv idet han døde og gjenoppsto, det har vi fått hint om mange ganger i serien. Og hans historie slutter også med at han går om bord på et skip og sier farvel til alle han er glad i (ok, utenom Ghost og Tormund, da), for så å reise inn i det (forholdsvis) ukjente, nord for muren. Der alvene i Westeros bodde...

Det ble en svært bittersøt slutt for helten vår, men altså i høyeste grad i en klassisk fantasyslutt. Og jammen rakk han ikke å oppfylle enda en profeti i løpet av denne siste episoden: Da han stakk sverdet i Daenerys, drepte han kvinnen han elsket og gjorde slutt på mørket på en og samme tid. Akkurat slik Azor Ahai gjorde det for tusener av år siden. Så ble han altså den lovede prinsen til slutt, likevel. Men noen trone fikk han ikke.

Det var Tyrion som forhandlet fram løsningen om å sende ham tilbake til muren, og det var nok vel så mye en strategisk løsning som en diplomatisk én: Mennene på muren kan ikke gifte seg og få barn, så Targaryen-slekta vil dø ut med ham, og det samme vil deres krav på tronen. Ingen flere potensielle Blackfyre-opprør der, altså.

Daenerys Targaryen

Fantasyskurken Daenerys Targaryen slo ut i full blomst i denne siste episoden. Symbolikken var nesten tullete overtydelig: Fra oversiktsbildene av eneherskeren foran den oppstilte hæren sin, som etteraper bilder fra nazistenes massemønstringer i Nürnberg under krigen, til dragevingene som løfter seg bak henne og likner de svarte vingene til en dødsengel.

Det er velbrukt og nokså lettvint symbolikk, men effektivt er det. Det samme kan sies om den nesten-romantiske dødsscenen hennes, og judaskysset hun fikk av Jon før han stakk henne i hjertet.

Før de kom så langt, forsøkte han å prate henne til fornuft, men svarene hennes beviste at hun for lengst hadde forsvunnet inn i stormannsgalskapen. Hvordan hun ble slave av egne profetier og et grandiost, Messias-aktig selvbilde, har vi snakket mye om i «Tronetid» allerede. I den siste episoden ble det klart at hun ikke hadde tenkt å stoppe med Westeros, hun ville bli verdenshersker, i frihetens navn. Det var det naturlige neste steget, og hun er langt fra den første massemorderen som tror hun er i ferd med å redde verden. Ei heller den første som tror hun befrir folk ved å frata dem muligheten til å gjøre egne valg.

For meg er hun en uhyggelig, men ikke usannsynlig skurkeskikkelse, med en mye mer logisk og utbrodert bakgrunnshistorie enn den til «Star Wars»' Darth Vader, for å ta et nærliggende eksempel. Veien fra mhysa til morder har gått via mange mindre hendelser gjennom hele serien, som til sammen fikk henne til å tippe over til slutt.

Det er forresten en parallell mellom henne og «Ringenes herre» også. Joanna Robinson i Vanity Fair har skrevet en lang og god analyse av sammenhengen mellom de to fortellingene, og den slutter med hvem som er Daenerys' motsvar. Har du gjettet det alt?

Det er Gollum, så klart.

Jerntronen er ringen, og den smeltet til slutt, den også.

Brienne of Tarth

TIL TOPPS: Hun som trodde hun aldri kunne bli ridder, ble den fremste av alle. Foto: HBO NORDIC
TIL TOPPS: Hun som trodde hun aldri kunne bli ridder, ble den fremste av alle. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Jeg var sikker på at Brienne skulle dø i slaget ved Winterfell, og skal jeg være ærlig, så skulle jeg ønske at hun gjorde det. Scenen der hun ble slått til ridder av Jaime og fikk oppfylt sitt høyeste ønske var rørende i all sin enkelhet, kanskje særlig fordi det ønsket hennes ikke egentlig var så stort. Westeros er jo fult av riddere. Det virket bare så umulig for henne fordi hun er kvinne.

Ukas scene, der hun sitter og blar i kongsgarden-boka og det blir tydelig at hun er den nye kapteinen - den aller høyeste utmerkelsen en Westeros-ridder kan få - var også rørende, men den var jo i bunn og grunn en gjentakelse av den forrige. For meg slutter hennes handlingstråd på Winterfell, før slaget mot de døde. Deretter er hun mer som et instrument for Jaimes handlingstråd å regne. Deres lille affære ble en måte for serieskaperne å vise akkurat hvor sterk dragningen mellom Jaime og Cersei var: Han forlot Brienne til fordel for onde Cersei, og døde for henne. Deretter fikk vi scenen på kongsgarde-kontoret, der Brienne skrev ferdig avsnittet om ham i boka, og førte opp alle bragdene han hadde utført etter at han dro derfra. Slik sørget hun for at framtidige generasjoner vil huske ham som mer enn «the kingslayer». Og viste samtidig at hun ikke bærer nag. Men det trodde vi vel heller ikke.

Sam Tarly

Sam er nok en karakter som har vokst fra nesten ingenting til voldsomt mye - nesten for mye. Han ble riktignok født som eldste sønn i en adelsfamilie, men fikk aldri farens godkjennelse, og ble sendt til Nattevakten i skam. Siden har han drept White Walkers, funnet sannheten om Jon Snow, hjulpet mesteren ved Citadellet å finne på tittelen til «En sang om is og ild» (mange fans gjettet at det var han selv som skulle skrive boka, men de fikk bare halvveis rett), blitt Tarly-familiens overhode likevel, og til slutt erkemester i kongens råd (her er det minst tre roller som egentlig ikke lar seg kombinere med hverandre, men det er visst nye tider nå, så vi får godta det).

Akkurat den siste scenen i det lille rådet, der han og Davos og Bronn sitter og kjekler, var kanskje litt unødvendig fan service. At alle favorittene våre skulle bli løftet opp til prominente roller, var vel ikke akkurat det vi ventet oss fra denne serien, og jeg synes vi kunne klart oss uten. Men ok, så var det litt morsomt at leiesoldaten Bronn endte opp med flere pompøse titler enn noen andre i serien, og at smugleren Davos ble sjefsadmiral. Slik går det vel når du lager en fantasyserie der 10-20 rollefigurer (eller noe sånt) veksler på synsvinkelen, alle følger et klassisk heltemønster, og vil bli behandlet deretter. Det er nesten overraskende at ikke Gilly ble «master of whisperers», eller Tormund ny prins av Dorne.

Bonuskarakterer

Men takket være det store og det lille rådet, fikk vi vite hvordan det gikk med så godt som alle de gjenlevende figurene i serien, også de mer éndimensjonale. En liten oppsummering:

- Takk til serieskaperne for ukas humoristiske høydepunkt, da Edmure Tully - mannen som lå seg gjennom «The Red Wedding» - lanserte sitt kandidatur som ny konge.

- Grey Worm gikk fra kjedelig til kjip i løpet av de siste episodene, og «Tronetid»-panelet har derfor hatt mye moro med å se for oss hvordan han kommer til å ende sine dager med sommerfuglpest på Missandeis nydelige sydhavsøy Naath (de som er ekstra godt kjent med George RR Martins univers, vet at sommerfuglene på øya bærer på en ultrakjip form for smitte som gjør at alle ikke-innfødte som oppholder seg der stort mer enn én natt, dør en grufull død. Mye tyder på at Grey Worm ikke har hørt noe om dette.).

- Podrick har blitt medlem av Kongsgarden, hurra for ham! Og synd for alle Westeros' damer, som ikke får muligheten til å bli fru Podrick... Medlemmer av kongsgarden kan som kjent ikke gifte seg.

- Sweetrobin Arryn har blitt voksen!

- Ghost ble gjenforent med Jon til slutt, heldigvis.

Og Norge kan skryte av å ha med en skuespiller i den aller siste scenen i verdens største tv-serie. Han har vært i nærmest konstant livsfare helt siden han dukket opp i serien for første gang, men jammen overlevde Tormund Giantsbane også.