SLITSOMT:  Det har vært slitsomt å være Noora denne våren. Foto: NRK
SLITSOMT: Det har vært slitsomt å være Noora denne våren. Foto: NRKVis mer

Recap: Move over, Daenerys. Det er en ny khaleesi i bydel Frogner

«Skam» episode 10. Mennesker trenger mennesker.

ADVARSEL: SPOILER

I forrige episode: Williams psykobror lekte seg med Nooras fylleangst, og fiskekaker fikk ny symbolverdi.

LØRDAG 10:48
Det har vært slitsomt å være Noora denne våren. Det velkontrollerte, emosjonelle festningsverket hennes har fått hyppige skudd i fundamentet etter hvert som Nooras verden har blitt stadig utvidet av kompliserende og tilgrumsende faktorer som venner, beilere, følelser, kjærester og til slutt potensielle overgripere. Helvete er de andre, og løsningen er å ikke forholde seg til dem.

Så lørdag morgen har den lille teenage mutant Noora turtle'n vår trukket seg enda lenger inn i skallet sitt. Hun ligger i sengen sin og stirrer atter en gang ut i evigheten. Utsnittet er identisk med forrige ukes åpningsbilde, men denne gangen er det heldigvis ingen Nikolai som lurer i bakgrunnen, selv om angsten han har satt i henne fortsatt tynger henne ned. William maser, men hun unngår ham. Eskild er den eneste som klarer å få henne i tale, men selv til ham sier hun at hun bare er småsyk. Han skjønner selvsagt at det ligger noe mer bak, og gir henne to dager til å "bli frisk", før vi skjønner at han kommer til å ta grep. Du er for god for denne verden, Eskild.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MANDAG 17:50
To dager senere (det er 16. mai! Lille-17.!) prøver Noora å skrive på kronikken sin, uten å ha kommet lenger enn et worddokument fullt av ufullstendige setninger i ulik fontstørrelse. For er det ikke akkurat sånn det er å være skribent? Takk for at du ser meg, Skam.

Hun sender en Facebook-melding til Nikolai og ber om å få vite hva som skjedde forrige fredag. Svaret hans kommer uimddelbart: Noora! Det ble så stille fra deg! Møt meg, så tar vi en øl og snakker om det. jeg spanderer ;)

Aldri har en blunkesmiley fremstått mindre kosikos.

Men så er Eskilds rekonvalesensfrist over, og plutselig står William i døren og lurer på hvorfor hun ikke vil snakke med ham. Noora prøver halvhjertet å skylde på både sykdom og at han ikke må bruke de siste timene av russetiden på henne. Heldigvis har William intelligensnivå høyere enn en brødskalk, og kjøper ingenting av det hun sier. Han omfavner henne i stedet, mens Noora angster ut om hvordan hun ikke får sove, ikke klarer å tenke, ikke klarer å skrive kronikken som må leveres. "Jeg får ikke puste. Det kjennes ut som jeg kommer til å dø." Han klarer å roe henne ned med litt god gammaldags nærhet, og Noora sovner i armene hans.

William tar laptopen hennes og ser gjennom notatene. Det plinger fra Facebook. Flere ganger. Hele Norge holder kollektivt pusten i det en skuespiller i en ungdomsserie flytter en musepeker mot et desktop-ikon.

Du vet du har gjort noe riktig når du klarer å lage Hitchcock-spenning av et worddokument og lyden av en Facebook-melding.

Men William lukker nettleseren, og begynner å skrive. Respekt for andres privatliv ftw!

TIRSDAG 08:30
Noora våkner på 17. mai av at William blåser romantisk/irriterende/morraåndete (stryk det som ikke passer) på ansiktet hennes. Hun blir motvillig sendt avgårde på 17. maifrokost til jentene. Han har til og med funnet frem en kjole til henne. "Jeg kanke gå i den der, jeg brukte den på juleball i åttende lissom, den er jo dritstøgg."

Men så sitter hun i kjolen i bilen til William utenfor Evas hus, og William fester kjærlig en 17. mai-sløyfe på henne. «Ring hvis det skulle være noe.»

«Det er noe greier... som jeg må finne ut av...før jeg kan fortelle det til deg,» sier Noora.

De femten verste ordene en jente på vei til 17. mai-frokost kan si til en gutt med pannelugg og Porsche. Sånt kan redusere hvem som helst til en paranoid liten angstball.  Men til W-mans evige ære tar han det på strak arm og bare kysser henne, sier at hun kan fortelle det når hun er klar, og at han elsker henne. Vi har fått se en del av de dårlige trekkene ved Williams machoselvtillit hittil i sesongen. Det er fint å bli minnet på forsiden av medaljen også.

Frokosten går sin gang, uten at Noora klarer å være særlig til stede. Det er først når Eva reiser seg for høytlesing av Nooras kronikk (skyggeforfattet av William "Faulkner" Magnusson), og nasjonalsangen ikke direkte usubtilt sveller opp på lydsporet, at Noora sakte begynner å våkne. "Vi lever i samfunn fordi vi trenger hverandre. Mennesker trenger mennesker."

Episoden tar seg faktisk tid til å lese hele kronikken. I et vanligvis ekstremt utålmodig medium, og i en serie med en målgruppe som anklages for å ha oppmerksomhetsspenn på syv sekunder, er dette mildt sagt uvanlig. Og supereffektivt. Bravo. Tekstlesingen fungerer på mange plan: både innholdet og Evas gest vekker Noora fra apatien sin, og får henne til å tørre å tro at menneskene rundt henne vil henne vel. Ikke minst fordi teksten er skrevet både for og til akkurat henne, da hun var på sitt svakeste, mest sårbare, og lå og sov mens William våket over henne. Den snakker direkte fra William til Noora, både oppfordrer henne til å åpne seg og til å ta de vriene valgene fremfor å trekke seg unna, og viser dessuten at fuckboyen har hatt en aldri så liten utvikling siden han breialt fortalte henne for noen episoder siden at vold er det som driver verden fremover. "I et fredelig samfunn, med like rettigheter, må vi orke å høre på hverandre, og prøve å forstå hverandre."

På toppen av det hele fremstår den som en direkte appell til seriens unge kjernefans, en slags bevisstgjøring av både valgfriheten og det medfølgende ansvaret som venter dem: "Nå er det snart vi som skal overta dette landet. Det er opp til oss hvilke verdier som skal råde her i fremtiden." Dette kan bli stående nærmest som serieskapernes mission statement. Spesielt i lys av resten av episodens folkeopplysende agenda.

Eva får applaus, og Noora ser ned i bordet. Jentene skjønner omsider at noe er galt. Det tok dem lang nok tid. Noora sier at hun tror hun kanskje har blitt voldtatt, og forteller hele historien*. Det tok henne lang nok tid.

*Noora skal til å fortelle at hun og William er hemmelige kjærester, men Chris avbryter henne. "Alle vet om deg og William, Noora" sier hun,  med perfekt balansert dose av både kjærlighet, omsorg, bittersøt, ertende fornøyelse og sorg over at det er denne sammenhengen det kommer frem i. Det er en replikklevering av toppklasse, og minner oss om hvor mye Ina Svenningsdal klarer å få ut av sine relativt få replikker, til tross for at Chris har havnet litt i bakgrunnen av handlingen denne sesongen.

Resten av scenen er et lite crash-course i  hvordan-takle-en-mulig-festvoldtekt, både for offeret og for de nærmeste. Det ender med at de bestemmer seg for å gjøre det Noora skulle gjort med en gang: dra på voldtektsmottaket, til tross for at det er halvannen uke siden det skjedde.

De fem jentene marsjerer, i nok en variant av det som har blitt seriens signatur-bilde, på lang rekke i sakte film, inn på voldtektsmottaket. Alle venter med Noora. De er med henne inn til legen. I et tåblå som tatt ut av en moderne versjon av Christian Krohgs "Albertine i politilægens venteværelse" står to jenter i bunad, én i neonrosa partykjole, og én i oslodrakt med hijab, og hegner om en spinkel, hvitkledd syttenåring som endelig har våget å innrømme for seg selv at mennesker trenger mennesker.

TORSDAG 19:19
(Mellom tirsdags- og torsdagssekvensene ligger det en kort, men virkningsfull musikkmontasje som ikke er med i klippene som er sluppet i løpet av uken. Her har fotografen tydeligvis vært ute onsdag morgen og filmet alt festsøppelet — brukne flagg, tomme sjampisflasker og nasjonal verdighet — som ligger strødd i gatene.)

Noora sitter på det klassiske Frogner-vannhullet Forest & Brown og venter på Nikolai. Han er 19 minutter for sen, psykopatmanipulerende som han er, og han — dere har sett denne scenen sikkert hundre ganger allerede, har dere ikke? Jeg trenger ikke si hva som skjer her, gjør jeg? OK, kort fortalt. Det starter med at slangen Nikolai vekselsvis innsmigrer seg hos og truer Noora, men i det han i ganske utvetydige ordelag forteller at hun bør gjøre som han sier hvis han ikke skal publisere nakenbildene, har hun ham i saksa, og snur det metaforiske bordet. Bildene han har av henne er i praksis barneporno, han har skjenket en mindreårig og tatt nakenbilder av henne uten samtykke. Og hun har opptak av hele innrømmelsen. Nikolai er kastrert og redusert til en hvesende huskatt. Gåsehuden i det ganske land popper ut raskere enn vi greier å fistpumpe i takt med Nooras flathånd etter flathånd. Move over, Daenerys. Å stå opp mot patriarkatet er enkelt når man er immun mot ild og har tre fullvoksne drager. Når man er en skjør jente fra Mjøndalen krever det litt mer. Det er en ny khaleesi i bydel Frogner.

FREDAG 14:15
Men Skam hadde ikke vært Skam hvis enhver seier ikke var kortvarig, eller hvis folk faktisk klarte å snakke med hverandre, eller følge sine egne råd. Mens jentene sitter i vinduet og venter på en anledning til å høre med Mari hva som egentlig skjedde den fredagen, har Nikolai selvfølgelig fortalt William sin selektive versjon av hva som skjedde mellom ham og Noora, og William har glemt at han sa at man aldri bør høre på Nikolai, at han er løgnaktig og manipulerende. Så William går rett i strupen på Noora. "Si at du ikke har ligget med broren min." Han er ikke interessert i å høre noen nyanser eller forbehold. Han vil bare ha et kategorisk svar. Alt Noora klarer å si er sannheten: "Jeg veit ikke."

Han går i sinne over skolegården, med Noora bønnfalende etter ham. Hun prøver å stoppe ham med ord, med tårer, med makt, men til slutt blir hun liggende igjen alene, ydmyket, avkledd i skolegården, foran alle. Å komme ut av skallet sitt, å gjøre seg avhengig av mennesker har sin pris.

De som beveger verden
Men la oss prøve å legge hjertesmertefull cliffhanger til side et øyeblikk. For det er viktig at vi på ingen måte underdriver det som oppnås i denne episoden, spesielt i Forest & Brown-scenen. Og da tenker jeg ikke bare på Nooras mot og gjennomføringsevne, men på hva serien får til. Ja, scener som dette har et preg av feministisk ønsketenkning, og det finnes vel dessverre altfor mange tilsvarende, ulne overgrepssaker der ute hvor man ikke kan jusse seg til seier på samme måte, men det er heller ikke poenget. Poenget her er signaleffekten. Å vise hvordan man tar tilbake kontrollen, nekter overgriperen å styre samtalen, markerer at manipulasjon og hersketeknikker ikke fungerer, og tør å erkjenne at man ikke trenger å stå alene i stormen. Det som fort kunne blitt klam og moraliserende folkeopplysning blir i stedet en maktdemonstrasjon i hvordan formidle komplekse og viktige problemstillinger gjennom karakter og handling.

Og kanskje enda viktigere, så har Skam gjennom de siste episodene latt oss virkelig føle på kroppen hvordan det er å være i skoene til et potensielt overgrepsoffer. Og når denne serien treffer så bredt, både hos gutter og jenter, så betyr det at det forhåpentlig sitter en del hannkjønn der ute også, som omsider ikke bare "vet" — fordi det er blitt passivt prentet inn i dem — at sånt som dette er et problem, men nå også forstår det, fordi de opplever og føler det på kroppen.

Det er dét som er historiefortellings store styrke: den tar snarveien forbi hjernen og går rett inn i sjela vår, og får oss til å føle verden gjennom andres øyne. Godt drama er empati på blå resept, og med Skam har lisensen blitt en del av folkehelsen. Det er mer virkningsfullt enn tusenvis av opplysningskampanjer eller indignerte og polariserende kronikker. Det er sånn her man forandrer verden. En fjortisserie av gangen.