KNEKT ELLER KAMPKLAR? Hvordan står det egentlig til med Junes sinnstilstand? I ukas episode får vi svar. Foto: HBO
KNEKT ELLER KAMPKLAR? Hvordan står det egentlig til med Junes sinnstilstand? I ukas episode får vi svar. Foto: HBOVis mer

Recap: Når damene får en flik av makt, så tramper de på hverandre

Håp og pessimisme om hverandre i ukas «The Handmaid's Tale».

Hvordan blir forholdet mellom de svakeste i et undertrykkende samfunn? I «The Handmaid's Tale» er svaret nokså nedslående, særlig i denne sesongen. Riktignok viser serien at de som lider mest, gjør det i fellesskap. De utvikler et samhold og støtter hverandre som best de kan, selv når samholdet utgjør en risiko for dem. Men gi dem en sjanse til opprykk eller en flik av makt, og de tramper på hverandre for å komme seg opp stigen.

«Kvinner er kvinner verst» ulmer i bakhodet i mange av scenene denne sesongen, og selv om «The Handmaid's Tale» er en klart feministisk serie, er det ikke noe entydig positivt bilde av kvinner og negativt bilde av menn som tegnes. Godt er det, kanskje, noe annet hadde vel ikke vært helt troverdig. Men noen av handlingstrådene er ganske så pessimistiske i sitt menneskesyn.

Skjønt, i ukas episode er det også mye håp. Og etter å ha vært innom skam, skyld, hekseri og skjærsild, er det et noe lysere, men vel så religiøst tema som står i fokus denne uka. Gjennom ulike scener som tydelig kommenterer hverandre, stiller serien et evig aktuelt spørsmål: Hva er kjærlighet? Eller kanskje heller - hva er det ikke?

  • Men først den obligatoriske advarselen: Ikke les videre dersom du ennå ikke har sett ukas episode. Dette er en recap, der vi analyserer og kommenterer det aller meste som skjer i episoden, så den er med andre ord proppfull av spoilere. Les heller forrige ukes recap her (hvis du har sett den episoden, da):

Kvinnemakt i Gilead

I starten av episoden er tante Lydia på besøk for å sjekke hvordan det går med babymagen til June. Hun er visst ikke bare torturist, men jordmor også. Serena overvåker det hele, overivrig etter å være inkludert, og bryter inn for å svare for June på absurde steder, som på spørsmål om når hun bæsjet sist. Men da tante Lydia begynner å notere ned svarene, ser hun bestyrtet ut. Kvinner i Gilead får jo ikke lov til å skrive eller lese! Derfor finnes det knapt skriftspråk i offentligheten i dette landet - til og med butikkskiltene består av symboler og tegninger istedet for ord.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Spesiell dispensasjon for tanter. Det er først og fremst en byrde, egentlig», sukker tante Lydia. Stakkars, så slitsomt hun har det.

Alt ser strålende fint ut, og Serena går for å fikse te til tante Lydia, selv om stemningen er så anstrengt at de ser ut til å ha mer lyst til å klore ut øynene på hverandre enn å småprate over porselenskoppene.

Lydia sier at hun er glad for at det går så bra med babyen, og Serena svarer spisst at det kunne jo legen fortalt henne. Men Lydia forklarer at det er flere ting som påvirker et svangerskap enn det legene måler. Det kan sikkert dagens norske jordmødre også underskrive på, men det spørs om de ville bifallt petimetermålingene til Lydia. Hun ramser opp: Ventilasjon på rommet, hvor fast madrassen er, og - her kommer det - stemningen i husholdningen.

Det siste er et ganske utilslørt stikk til Serena. Men Lydia tror ting i ferd med å bedre seg, hun påpeker at humøret til June virker mye bedre (June har jo gått fra å være i glefsende opposisjon, til å bli en føyelig zombie). Serena kommenterer at June ikke ser ut til å være seg selv. Men Lydia mener at forandringen er et positivt resultat av alt arbeidet de har gjort for å få henne til å adlyde dem. «Babyen trenger å vite at den er i et harmonisk, gudfryktig hjem», fortsetter hun - et nytt stikk til Serena.

Lydia jo ikke bare har makt over tjenerinnene, men også over konene. Med privilegiene deres følger strenge krav, og det er tantene som avgjør om de oppfyller dem: Om de er et «passende» hjem for den babyen som systemet tillater dem å få.

Som for å banke inn hvor viktig hun er, kommer Lydia på at hun ikke har tid til å drikke te likevel, hun har så mange andre hus hun skal innom. Stemningen er lystigere da hun møter Fred på vei ut. Hun forteller at hun tror babyen hans er en gutt, og at han er på størrelse med en papaya nå - det vil si at June er bortimot fem måneder på vei. Men Fred virker merkelig ukomfortabel med opplysningen.

Se, hun skriver. Foto: HBO
Se, hun skriver. Foto: HBO Vis mer

Kanskje det ikke er selve opplysningen som gjør ham anspent, men at hun sa «babyen din». Han har antakelig en mistanke om at babyen ikke er hans, like lite som den er Serenas. Kanskje har han skjønt at Serena har arrangert hemmelige møter mellom June og Nick, som akkurat da er i ferd med å laste Lydias koffert inn i bilen, og hører alt som blir sagt. Tenk om Lydia fikk vite om det opplegget?

Tantene er maktpersoner i Gilead: De har privilegier ingen andre kvinner og mange menn ikke har, og de har mulighet til å gjøre livet surt for svært mange. Men der ligger også nøkkelen til makten deres - den er bygget på frykt og undertrykking.

«The Handmaid's Tale» har fått kritikk for å være mer opptatt av å vise hvordan kvinnene bidrar til å opprettholde patriarkalske strukturer, enn av å vise hvordan menn misbruker makten sin. Det er tante Lydia som er den største sadisten i serien, og på skurkelista står flere tanter og koner. De mest uselviske hjelperne er menn, eksemplifisert ved Mayday-sjåførene. Som vi så i episode tre, var kona til sjåføren mindre interessert i å hjelpe June. Hun viste ikke engang sympati med situasjonen til June, men kritiserte henne for den, som om det var hennes eget valg. Selv ville hun «heller dødd».

Men hun fortalte også at tjenerinne-livet var en overhengende trussel for de fertile økonomikonene - de fikk stadig høre at det var der de ville ende hvis de ikke fulgte reglene (og slik endte det også for henne, fikk vi vite i forrige episode). Hun hadde ikke mye, men det lille hun hadde, ville hun tviholde på, og der har vi seriens forklaring på kvinnenes usolidariske oppførsel overfor hverandre (så får vi være enige eller uenige): Det er kanskje sant at mye vil ha mer, men lite vil iallfall ikke ha mindre. De som derimot ikke har noe som helst å tape, som tjenerinnene, har også lettere for å hjelpe hverandre.

Kvinnelist som maktmiddel

Denne episoden kan det se ut som om Serena gjør en skikkelig innsats for å bedre forholdet til June. Eller for å skape et «harmonisk hjem», slik Lydia krever. Trolig handler det ikke egentlig om et ønske om å bli venner med tjenerinnen, men mer om frykten for tante Lydia og hva hun kan gjøre hvis de ikke oppfyller kravene. Serena har begynt med daglige spaserturer sammen med June, der hun prater i vei «for at babyen skal bli vant til stemmen min», mens June svarer med «Ja, Mrs Waterford» og «Nei, Mrs Waterford». Kanskje ikke så rart, for småpraten går oftere enn ikke ut på å sladre om andre kvinner - om den stygge nesa til en annen tjenerinne, eller om hvor mye venninna Naomi Putnam, klager over babyen sin.

Forholdet konene imellom er også anstrengt. Serena og June møter Naomi Putman og en annen kvinne i parken, og det som kan høres ut som en høflig venninneprat, er krydret med små stikk. «For en vakker babyshower du hadde», sier for eksempel fru Putman, og legger til: «Jeg skulle ønske min var så intim. Martaene ryddet etter den i dagevis.» Underforstått: Den festen din var ikke mye å skryte av.

Da de er hjemme igjen, møter de Nick på kjøkkenet, og Serena sender June rett opp på rommet. Hun vet jo at det er Nick som er den egentlige faren til babyen. Trolig føler hun seg truet av den nære kontakten mellom June og Nick, og det blir ikke bedre av at Nick konfronterer henne på kjøkkenet og sier at han er bekymret for June.

Nick tar en sjanse. Foto: HBO
Nick tar en sjanse. Foto: HBO Vis mer

Er Serena redd for at June og Nick skal konspirere mot dem? Eller er hun sjalu på June, som har noen som er opptatt av hvordan hun har det? Selv fortsetter hun inn i spisestua til mannen sin, som hilser uten å se opp fra laptopen. Serena forteller liksom tilfeldig om Nick som ventet på dem «for å forsikre seg om at vi kom trygt tilbake fra turen vår», og om hvor søtt det er at han bryr seg så mye om June. Fred svarer bare «mhm» og røper ingenting, men Serena vet jo at han har truffet June bak ryggen hennes. Satser hun på at han blir sjalu?

Det kan virke som om det funker, for senere ser vi Fred på jobb, i samtale md Andrew Pryce, lederen for sikkerhetspolitiet. Han er høyere på strå enn Fred, virker det som, for Fred har noen ideer for et kommende statsbesøk som Pryce sier han skal se nærmere på (også i forrige episode var Fred veldig opptatt av å bli mer involvert i utenrikssaker). Men da han skal til å gå, har Fred en ekstra ting han vil ta opp: Han anbefaler forfremmelse for Nick. En forfremmelse som innebærer at han vil flytte til Washington. «Jeg er redd evnene hans er bortkastet her», sier Fred. Pryce sier han skal se på det også, men råder Fred til å holde på ham, hvis han er så bra som han sier (her kan det forresten hende at Pryce har en egeninteresse han ikke forteller om - Nick jobber jo også for ham, blant annet med å spionere på kommandører. Kanskje han er Pryces spion i Waterford-huset?).

Hva er kjærlighet?

Waterford får en annen idé, som vi får vite om senere i episoden. Men først må vi innom kolonien, der det handler om slutten på livet og ikke begynnelsen. Fangene synger «Morning has broken» med host og stønn over sengene sine, før noen av dem kommer inn med en kjerre og lesser to kropper oppå. Det er kvinner som har dødd i løpet av natta. Janine forteller Emily at hun har fått vite av den ene av kvinnene med kjerra pleide å være rabbi, det er derfor hun har tatt på seg å frakte likene, for da får hun mulighet til å si en bønn for dem.

Mens de stiller seg i frokostkø, ser vi to kvinner foran dem. Begge med sår og furer som tyder på at de har vært i leiren en stund. Den ene kysser den andre på kinnet. Etterpå, da kvinnene er ute og på vei mot jordene, s nubler den ene og må stables på beina igjen av den andre. Emily rusher bort med medisinskrinet og spør om hun vil ha smertestillende, men hun mener det er bortkastet på henne. Janine observerer alt, og spør Emily om kvinnen er døende. «Vi kommer hit, vi jobber, vi dør», svarer Emily. Slik er det bare.

Romantikk i kolonien. Foto: HBO
Romantikk i kolonien. Foto: HBO Vis mer

Men Janine har vært kortere tid i leiren, og har ikke rukket å bli så kynisk. Eller resignert. Det blir tydelig senere, da den syke kvinnen, som heter Kit, blir enda dårligere. Senere på dagen faller hun sammen over spaden, og må hentes på båre. Hun har ikke lang tid igjen. Janine legger en plan.

Senere på kvelden blir det bryllup på sovesalen. Kit ligger i senga, kvinnen som kysset henne, Fiona, står bøyd over henne, mens rabbien leder seremonien, og de andre kvinnene står samlet rundt. Senga er pyntet med ugressblomster, og rabbien sier ikke stort mer enn én setning: «Fiona møtte Kit første gang da hun kom hit, og de har knapt vært fra hverandre siden.»

Scenen viser håp i det håpløse: Den ene av kvinnene ligger på dødsleiet, likevel gifter de seg - en seremoni som skal handle om framtid, men her finnes ikke noe slikt, og den ene lille setningen de får handler derfor om fortid. Men den er uendelig mye mer personlig og romantisk enn den lange, stive prekenen i episodens andre bryllupsscene, som blir vist like før. Det er en såkalt «prayvaganza», en seremoni som også omtales i romanen til Margaret Atwood, men for første gang i tv-serien: Et kollektivbryllup der unge Gilead-kvinner (eller jenter, noen av dem ser ikke ut til å være mer enn 13-14) blir giftet bort til voktere, som en slags påskjønnelse for trofast tjeneste. Det ser ikke ut til at noen av dem har møtt hverandre før, og kvinnenes ansikter er fullstendig tilslørt inntil kommandør Pryce har erklært dem alle for rette ektefolk å være.

En av vokterne er Nick, som kaster fortvilte blikk opp mot June på galleriet før han sier «ja». Serena sitter sammen med andre kommandør-koner og ser svært fornøyd ut. Hun har fått det som hun ville - med Nick gift er sjansen for at han og June vil prøve å stikke av sammen langt mindre.

Arrangerte eksteskap er den nye normen i Gilead, som i mange andre sterkt religiøse samfunn. Plikten overfor fellesskapet kommer i første rekke, kjærlighet er ikke viktig. Men det går an å argumentere for at den bakenforliggende årsaken i Gilead ikke egentlig er religion, men det totalitære samfunnet: Religionen, og alt fokus på synd og ærbarhet som følger med, er et verktøy som brukes til å kontrollere befolkningen. Den kvinnelige rabbien i kolonien blir en motsats til Gileads religionsutøvelse denne episoden: Hun leser bønner over de døde og holder vielser, uten å bry seg om hvorvidt brudeparet eller de andre tilhørerne er jødiske. For henne handler ikke religion om regler, og reglene i Gilead, forstår vi, handler ikke egentlig om religion.

Gilead-romantikk. Foto: HBO
Gilead-romantikk. Foto: HBO Vis mer

For selv om de stadig framhever hvor viktig familie og familieverdier er, er det først og fremst i form av en institusjon som skal løse et av statens fremste problemer: Få opp fødselstallene. Det er tydelig senere på kvelden, da Fred og Nick drikker whisky sammen i peisestua, og førstnevnte hinter kraftig til at Nicks oppgave nå er å produsere unger, og hvis han klarer det, vanker det ytterligere belønning.

Mann til mann-praten kommer etter en liten seremoni der Nick leser et bibelvers for alle i husstanden. Og med tanke på kjærlighetens kår i Gilead, kan det virke absurd at han velger å lese deler av Paulus' brev til Korinterne, selv om dent er blant de mest vanlige skriftstedene å sitere fra i brylluper: «Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. // Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. // Den gleder seg ikke over urett,men har sin glede i sannheten. // Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. // Kjærligheten tar aldri slutt.»

Kanskje har han ikke valgt bibelverset selv. Eller kanskje har han nettopp det - for da han sier «kjærligheten utholder alt», er det med et blikk på June. Og da han leser om alt kjærligheten ikke er, står Fred urolig og fikler med nøklene sine. Føler han seg truffet av ordene om sannhet og uselviskhet, og at kjærligheten tåler alt? Hans eget ekteskap er vel knapt beviset på det, og måten han og kona har reagert på forholdet mellom Nick og June, oser ikke akkurat uselviskhet.

Men er kjærlighetsløse ekteskap bra for Gilead, egentlig? Serena ser ikke ut til å mene det. Da hun og June gjorde seg klare til å gå til Prayvaganzaen, røpet hun at hun syntes seremonien var blant kommandørenes dårligere ideer. Og da hun prater med bruden oppe på rommet til Nick senere, skinner misnøyen med Gileads instrumentelle syn på kjærlighet enda mer igjennom. Hun spør den purunge jenta om moren har forberedt henne på hva bryllupsnatta innebærer. Deretter siterer hun sitt eget bibelvers, fra Salomos høysang denne gangen: «For din kjærlighet er bedre enn vin». Jenta forstår ikke hva hun mener, og da Serena forklarer at det å ligge sammen kan være «vidunderlig» for dem begge, virker hun enda mer forvirret: «Men lyst er synd?»

«Ikke mellom mann og kone», svarer Serena. «Det kan bringe dere nærmere sammen. Det burde det, iallfall», legger hun til, nærmest til seg selv.

Overlevelsesstrategier

Serena ønsker seg et felleskap med mannen sin, men det er vanskelig i et samfunn der de har så radikalt forskjellige muligheter og vilkår. Det samme gjelder forholdet hennes til kvinner i andre samfunnsklasser. Og blant kvinnene i hennes egen klasse er knivingen så sterk at den hindrer ordentlig nærhet. Blant de virkelig undertrykte kvinnene er situasjonen annerledes. Tjenerinnene har én form for samhold, men blant de som har det aller verst, kvinnene i koloniene, framstår samhold og kjærlighet som en overlevelsesstrategi. Det er det eneste de har igjen, i all håpløsheten.

Ukas episode viser imidlertid litt ulike måter å takle håpløsheten på. Emilys kynisme er en av dem. Selv om hun viser mye medlidenhet overfor de andre arbeiderne, og fungerer som feltlege på brakka, har hun på et vis resignert. Hun har ikke lenger noe håp om at ting skal bli bedre, det handler bare om å holde seg i live. Og da Janine arrangerer bryllup for Fiona og Kit, kjefter Emily på henne for at hun utsetter dem for fare: Hvis de ble oppdaget, kunne tantene i leiren straffe dem ved å nekte dem mat, for eksempel.

Dessuten ser hun ikke poenget med blomster og seremonier der de er: «Gilead tok øyet ditt. De tok klitorisen min. Vi er kuer på slakterhuset, og du pynter det for dem!»

Janine påpeker lett at «kuer gifter seg ikke». For henne har blomstene en viktig funksjon. De viser at det er mulig å finne lommer av lykke på slakterhuset også: «Kit kommer til å dø lykkelig». Det eneste de kan gjøre mens de venter på å dø, er å gjøre ventetiden litt bedre. Men det er ikke ingenting. Og det ser ut til at Emily forstår det til sist. For i neste scene, der Kit skal begraves, passer Emily på å legge brudebuketten på plass på brystet hennes, mens hun ser på Janine.

Janine var den første tjenerinnen i serien som ble «temmet» av Lydia. Det er ikke måte på hva hun har gjennomgått, hun har fått øyet skåret ut som straff, blitt fortalt at gruppevoldtekten hun ble utsatt for som tenåring var hennes egen skyld. Og etter å ha blitt sviktet av kommandøren som lovte at han ville rømme med henne og barnet deres, forsøkte hun å ta livet av seg. Hun overlevde både selvmordsforsøket og henrettelsesseremonien tante Lydia arrangerte som straff, etter at de andre tjenerinnene nektet å steine henne. Nå sier hun til Emily at hun tror det er bevis på at gud passer på henne. Gileads gud. Hun holder fast ved ham og tante Lydias lære. Kanskje fordi det er det eneste hun har å holde fast ved. Men bryllupet hun arrangerer i denne episoden viser at hun ennå har evnen til å motsette seg Gileads regler og religiøse retningslinjer. Hun er ikke helt knekt.

Vi kan se Janines historie som en parallell til Junes, og lese hennes sinnstilstand som et hint om hvordan vi kan tolke Junes. I forrige ukes recap skrev jeg at jeg ikke trodde June var helt knekt ennå, selv om hun virket skrellet for egenvilje og messet Gilead-fraser. Denne episoden åpner riktignok urovekkende, med at hun brenner Mayday-brevene hun skulle passe på i vasken på kjøkkenet. En ekstremt risikabel handling, men det er midt på natta. Likevel kommer Nick inn og lurer på hva hun driver med, prøver å ta hånda hennes, men hun trekker seg unna og mumler «Får ikke lov til å ha disse. Ikke meningen at jeg skal være ute av rommet mitt på natta.» Hun går, og Nick slukker ilden og plukker opp brevene. Så får vi se om han klarer å distribuere dem videre.

Hun oppfører seg som en from zombie resten av dagen. Er dette hennes nye overlevelsesstrategi, å forsøke å innordne seg og bli den perfekte tjenerinnen? Er det en måte å «pynte slakterhuset» på, å gjøre det beste ut av situasjonen sin og slutte å kjempe imot? Kanskje, men det kan være forgjeves, for under et dobesøk finner hun blod i trusa. Noe kan være galt med babyen.

June bader i blod. Foto: HBO
June bader i blod. Foto: HBO Vis mer

Hun burde varsle Waterfordene, dra til legen og bli undersøkt, men kanskje frykter hun at det allerede er for sent. Og hun vet at det er det levende fosteret som har hindret henne fra å bli henrettet eller sendt til koloniene som straff for alt hun har gjort. Det er nok derfor hun ikke sier noe, selv om blødningene øker på. Kvelden etter prayvaganzaen blør hun så mye at det er umulig å skjule lenger, og hun synker sammen i vinduskarmen. I neste scene finner Nick henne svimeslått i hagen nedenfor vinduet. Forsøkte hun å ta livet av seg ved å hoppe ut av vinduet? Akkurat hva som har skjedd får vi ikke vite, men hun våkner på sykehuset med Serena halvsovende i en stol ved siden av seg. Serena spretter opp, sier «takk gud» og klemmer hånda hennes, før hun løper etter legen. Ingen skyldebøtte for at hun har utsatt babyen for fare. Kanskje skylder Serena på seg selv, men antakelig er hun bare lettet for at babyen fortsatt er i live, for på magen til June er et apparat som måler hjertelyd.

«Du er tøff, er du ikke», sier June til magen under sengeteppet. Og: «Hør på meg, jeg skal ikke la deg vokse opp på dette stedet! De eier deg ikke. De eier ikke det du vil bli. Hører du? Jeg skal få deg ut herfra. Jeg skal få oss ut herfra. Jeg lover deg. Jeg lover.»

Så er altså håpet og kamplysten tilbake.

Tidligere recapper fra denne sesongen

NY SESONG: «The Handmaid's Tale» bygger på Margarets Atwoods dystopi fra 1985. Video: Hulu Vis mer