SÅ NÆRE: Varg møter Vålerenga i cupen i ukas episode, og kampen skal avgjøres på straffe. Foto: NRK
SÅ NÆRE: Varg møter Vålerenga i cupen i ukas episode, og kampen skal avgjøres på straffe. Foto: NRKVis mer

Heimebane episode 8

Recap: Når Heimebane først kommenterer hudfarge, gjøres det på en ålreit måte

Ukas episode handler om å knytte bånd.

Episode åtte i en serie på ti er ofte en rolig affære, der det mest av alt handler om å legge ballen til rette for klimakset som kommer i de to avsluttende episodene.

Så også i «Heimebane», selv om det er mange små spenningstopper i «Straffeskyttarane». Det er en fortellerteknisk annerledesepisode, elegant sammensatt av fem små novellehistorier som til sammen utgjør et viktig kapittel i den store fortellingen. Her får vi løsningen på et av seriens store mysterier, en mindre handlingstråd når sitt klimaks, og vi blir langt bedre kjent med flere av spillerne på laget (samt en sportslig leder) - ikke så dumt, etter at han som var favoritten til mange meldte overgang til erkefienden i forrige episode.

Dette er også den første episoden som lar karakterene kommentere hverandres etniske opphav. Noe av det jeg har likt så godt med serien, er at den har minoritetsskuespillere i flere roller, uten å gjøre noe nummer ut av det. De har ikke fått «minoritetsroller», for historiens del kunne rollene like gjerne vært besatt av hvite skuespillere. Til nå, iallfall. Men når det først skal kommenteres, gjøres det på intelligent og ålreit vis, etter hva jeg kan bedømme.

Men det er ikke dét som er ukas overordnede tema (for det finnes et slikt, her og, selv om det ikke er helt oppe i dagen). Gjengangeren i alle de fem, små historiene er at de alle handler om relasjoner: Om bånd som knyttes eller knyttes om på. Enten de er familiære eller vennskapelige, eller kanskje noe annet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

  • NB: Dette er en recap, det vil si et sammendrag og en analyse av ukas «Heimebane»-episode. Hvis du ennå ikke har sett den, og ikke vil vite hva som skjer, bør du stoppe å lese nå (men kom gjerne tilbake siden). Eventuelt kan du lese forrige ukes recap først:

Det er Erlend Loe som står for episodemanuset denne uka, og det er flere tilfeller av umiskjennelig loesk komikk underveis. Også i åpningsscenen, der en stressa supporter står og later vannet i sjøen, før han småløper inn på klubbhuset for å se resten av cupkampen mellom Varg og Vålerenga.

Det er en viktig kamp for et lag som neppe har turt å drømme om eliteseriegull. Men i cupen kan alt skje, og kanskje, kanskje er det her de får muligheten til å vise hva de er verdt, etter en ikke helt overbevisende sesong så langt.

Og det går jo bra! De spiller uavgjort mot selveste Vålerenga, og nå skal alt avgjøres på straffe. Fem skudd, fem spillere, fem små fortellinger der de har hovedrollen etter tur. Slik de også har i straffekonkurransen. Hvem har vel ikke lurt på hva som foregår i hodet til en fotballspiller i en så ekstremt pressa situasjon? Her får vi et slags svar, eller i alle fall en bakgrunn for den psyiske tilstanden til hver av de fem.

Først ut er lagets ferskeste, og mens han legger ballen klar, hopper vi tre uker tilbake.

TISSEPAUSE: Fort deg, fort deg! Foto: NRK
TISSEPAUSE: Fort deg, fort deg! Foto: NRK Vis mer

Mario: Et nytt vennskap

Det kan ikke være lett å møte opp på sin første trening, som mannen som presset ut lagets mest populære spiller: Eivind måtte gå for at Mario skulle komme til Ulsteinvik. Det vet alle som skuler på ham bak ryggen hans, mens han bytter ut navneskiltet på skapet i garderoben. Han merker det nok, selv om han kanskje ikke vet årsaken til den anspente stemningen. Scenen viser også at Mario, mutt som han er, er en helt annen person enn mannen han erstatter.

Vi hopper straks til klubbkontoret, der Mons kommer inn for å prate med Espen. Mons har vært seriens comic relief, og det er han her også, da han åpner med replikken «du, hvis dette gjelder de garderobedusj-greiene, så måkke du høre på Otto, ikke sant, det er han som har et hygieneproblem, ikke jeg...», med henvisning til en diskusjon som har pågått over flere episoder.

Men det Espen vil, er å spørre om han kan ta seg litt av Mario, som trenger hjelp med å finne seg til rette. Ensom er vel ordet han ikke bruker. Mons sier nølende ja, men ser skeptisk ut.

Stillhet.

- Er det noen grunn til at du spør meg om dette, Espen?

- Nei, jeg tenkte kanskje at du og Mario går godt sammen?

- Ja...

Stillhet.

- Du veit at jeg er fra Mysen, ikke sant?

- Ja..?

- Jeg feirer jul... Og 17. mai...

- Jeg spør ikke deg fordi jeg tenker at du kommer fra... fra... (fniser). Ja...

- Ja, hvor er det jeg er fra, Espen? Vet du, du er helt ute, du, sier Mons, og benytter sjansen til å be ham slette «pepsigjelda» si som kompensasjon.

Det er en morsom replikkveksling fordi Espen blir så ukomfortabel, slik mange av oss automatisk vil bli dersom vi blir mistenkt for å ha fordommer mot minoritetsgrupper. Espen spurte nok Mons på grunn av personligheten hans - han ble tidlig presentert som en übersosial og inkluderende partyfyr - ikke fordi han tenkte at Mons og Mario deler en form for annerledeshet. Men at Mons umiddelbart tolker spørsmålet slik, tyder på at han er var på sånne ting. Kanskje på grunn av tidligere kjipe opplevelser.

Likevel inntar han akkurat den rollen han selv kritiserte, da han prøver å småprate med Mario over en Solo («Norway's national drink!») senere:

- Where are you from?

- Spain.

- Yeah, I mean, more originally?

- Senegal.

Samtalen mellom Mons og Mario er anstrengt og litt ukomfortabel, for dem begge, virker det som, for Mario bryter ganske raskt inn og sier at Mons ikke trenger å være vennen hans, selv om Espen har bedt ham om det (han har skjønt såpass). Espen tok feil da han mente at de ville gå godt sammen, men årsaken er nok at de er to ganske forskjellige personlighetstyper, heller enn at den ene er fra Mysen og den andre fra Spania / Senegal.

Mario mener han ikke trenger venner, han er så vant til å flytte og bytte klubb at han ikke ser noe poeng i å skaffe seg det. Men Espen tok neppe feil i at han føler seg ensom. Det er ikke først og fremst bildene av Mario gående alene i regnet, sittende på en benk foran kiosken, liggende i senga, stirrende i taket, som forteller det. Men hvordan han oppfører seg etter å ha klaget til Espen over durelyden fra sikringsskapet i leiligheten: Det bærer ut på en komisk omfattende leilighetsjakt, for ingen av bostedene oppfyller kravene hans - et sted knirker gulvet for mye, en annen leilighet ligger i fjerde etasje... Det ender med at han flytter inn på det trange, overfylte gjesterommet til Espen på ubestemt tid - til tross for at det gamle kjøleskapet i huset durer langt verre enn sikringsskapet som startet runddansen. Kanskje var problemet egentlig at han ikke hadde lyst til å bo alene i en upersonlig, tom leilighet. Hos Espen føler han seg hjemme, og det er ganske rørende hvordan de to enstøingene bonder, på benken foran huset, med utsikt over fjorden. Og kanskje kan Espens sterke tilhørighet til stedet - han bor i huset han arvet av faren og jobber i fotballklubben han spilte i som ung - hjelpe Mario å finne feste der også.

SOMMERNATT VED FJORDEN: Espen og Mario bonder. Foto: NRK
SOMMERNATT VED FJORDEN: Espen og Mario bonder. Foto: NRK Vis mer

Otto: Pappas gutt

Mario scorer på den første straffen, men det gjør Vålerenga også. Nå er det Ottos tur. Han er sønnen til gamletreneren som falt om med hjerneslag i første episode. Han fikk en litt dårlig start med Helena også, etter at Michael offentliggjorde rapporten hun hadde laget til Espen og styret, der hun skrev at han var på laget på grunn av pappaen sin. Nå går det imidlertid bedre, og han har fått en ny og viktigere rolle på laget etter at Eivind dro. Kanskje har han også hatt godt av å klare seg på egenhånd en stund, uten den meningssterke og dominerende faren hengende over seg? De to har både bodd og jobbet sammen, og det kan ikke ha vært helt lett for Otto å bli voksen og selvstendig på den måten.

Når faren endelig kommer hjem fra sykehuset, blir det fort klart at Otto ikke har fortalt så mye om hva som har skjedd på jobben de siste ukene. Kanskje han ikke har turt? For faren er klar til å komme tilbake på jobb, til tross for hjerneslaget som har plassert ham i rullestol og gitt ham problemer med å prate ordentlig. Han tropper opp på trening dagen etter hjemkomsten, og gir Helena beskjed om at «du kan gå nå, jeg tar det herfra». Han skjønner ikke hva hun driver med, hva Otto gjør på midten, og hvor det er blitt av Eivind. Otto vil unngå en flau scene, og kommer opp med en hvit løgn om at NFF kan trekke dem i poeng dersom han begynner å jobbe som trener uten gyldig kontrakt. Kanskje Helena skal få overta notatene hans, mens de venter på at Espen gjør ferdig papirarbeidet? Helena og Espen tar poenget raskt og spiller med, og Helena gjør noe som tyder på at hun har lært noen triks om hvordan man kan håndtere morske menn: Hun skryter hemningsløst av både opplegget og evnene hans som trener, og han blir sjarmert. Det minner om måten hun tok Michael med på råd i forrige episode, men står i ganske sterk kontrast til den mislykkede samtalen med Tangsrud like før.

Dette løser situasjonen der og da, men utsetter bare problemet for Otto. Noen er nødt til å ta en skikkelig prat med faren og forklare ham at han er ferdig som trener. Det enkleste hadde kanskje vært å la Espen, arbeidsgiveren, gjøre det, men det er Otto som står ham nærmest, og han bestemmer seg åpenbart for at det er hans ansvar. Eller kanskje for at det er på tide at han tar ansvar, nå som styrkeforholdet har skiftet hjemme hos dem. Framover er det faren som vil trenge hjelp av ham, ikke motsatt. Så han sier det rett ut: Han løy for å få ham bort fra treninga, han skal aldri trene laget mer. «Du lå på gresset i fire min med en propp i hjernen. Du har en hjerneskade.»

«Ti stille med dæ!» sier faren, og ser bort. Otto tar på seg jakke og øretelefoner, men blir stoppet: «Hvor skal du?» «Nei, jeg skal bare... Jeg skal ingen steder», sier han, og det er så vi hører ham sukke, inni seg: Ikke på lenge.

SØNNEN TIL TRENEREN: Å få pappa hjem fra sykehuset, byr på noen utfordringer for Otto. Foto: NRK
SØNNEN TIL TRENEREN: Å få pappa hjem fra sykehuset, byr på noen utfordringer for Otto. Foto: NRK Vis mer

Det er en form for løsrivelse i det å gi en så vanskelig beskjed til faren sin, når faren er en type som konsekvent avbryter og avfeier ham, hver gang han søker anerkjennelse hos ham. Men de siste ordene tyder også på at han vet at han har fått et ansvar han ikke kan løpe fra, selv om rollene har skiftet. Det blir nok ikke lett å bo sammen med en trenerfar som ikke er trener lenger, som nettopp har blitt rykket opp med rota og fratatt sitt viktigste holdepunkt i livet. Men båndet mellom dem er ikke borte, det er bare knyttet på en litt annen måte.

Og Otto scorer trygt, han også.

Mons: Et avbrekk i alt alvoret

Det gjør også Vålerenga, og nå er det Mons som skal til pers. Hans historie er nesten bare én enkelt sitcom-scene i en butikk, en fortsettelse av en bisetning han kom med i Marios historie, da han sa at han skulle kjøpe toastjern. Det er en morsom scene, og den funker bra som avbrekk mellom de to mest alvorlige fortellingene i episoden. Men jeg er litt skuffa over at Mons heller ikke denne gangen fikk sjansen til å være litt mer enn et toastelskende muntrasjonsråd.

Vi kan i det minste håpe at scenen får en fortsettelse senere, for han får definitivt god kjemi med ekspeditøren som skal hjelpe ham med det defekte toastjernet han kommer med. De knytter et slags bånd, de også, over felles entusiasme for toast: Når osten smelter, og brødet karamelliserer seg.

Mons får ikke bare et nytt toastjern, men et langt dyrere og bedre ett, og jammen scorer han, han også.

TOASTENS VENNER: Mons bonder med ekspeditøren over et toastjern. Foto: NRK
TOASTENS VENNER: Mons bonder med ekspeditøren over et toastjern. Foto: NRK Vis mer

Adrian: Fortsatt pappas gutt

Så er det Adrians tur. Det vil si - han var egentlig ikke blant de fem Helena plukket ut, antakelig fordi hun ikke stolte på at han var sterk nok psykisk. Men han skritter fram, foran han som egentlig skulle ta den neste straffen, og ingen tør å stoppe ham, selv om Helena roper fra sidelinja.

At Helena tvilte på psyken hans, er ikke så rart. Ennå vet vi ikke alt om hva som skjedde i Ajax, og som førte til at han la fotballen på hylla, inntil hun fikk overtalt ham til å begynne igjen. Men at han sliter med prestasjonsangst, er åpenbart, særlig etter monologene i forrige episode.

Vi får et glimt av faren hans på tribunen, like før vi hopper tilbake i tid, til scenen i garderoben til Ajax, som vi har sett deler av før. Adrian skal snart innpå, han står foran speilet, puster tungt, begynner å klø. Først i nakken, så overalt på overkroppen, han har tårer i øya. Så hopper vi fram i tid igjen, til Ulsteinvik, der han bader i sjøen og møter Camilla på stranda. De skal ha tv-kveld hjemme hos ham, men han er ukonsentrert, tenker på den kommende cupkampen, og til slutt forteller han at det er faren hans som gjør ham stressa. Han jobber for Vålerenga og kommer til å være der, antakelig vil han sende masse meldinger, oppsøke ham på hotellet, og bli sur for at Adrian ikke har svart ham. Han kommer til å «lage masse styr» og fortelle ham at han kaster bort tida i Ulsteinvik, at han kunne vært i England eller Tyskland og spilt proffotball istedet.

- Men hvis han dukker opp og du ikke vil møte ham, kan du bare gjøre som du har lært deg, ta på headsettet og springe? foreslår Camilla.

Men da vi hopper noen dager fram, til Oslo og dagen før kampen, forstår vi at det ikke er så enkelt. For kanskje var det han sa til Camilla mer ønsketenkning enn frykt. Faren ringer ikke, han sender ikke meldinger og dukker ikke opp på hotellet. Til slutt er det Adrian selv som oppsøker ham, på et treningsfelt på Valle Hovin på kampdagen (etter først å ha jogget gjennom Frognerparken - hvis han jogget hele veien derfra og opp til Helsfyr, er jeg ganske imponert, men kanskje han satte seg på t-banen). Faren møter ham med et avmålt «Javel?», og Adrian spør om han er sur på ham, siden han ikke har latt høre fra seg på lenge.

Men faren mener det er Adrian som er sur på ham, at Adrian har lagt skylda på ham for at de dro til Ajax, og at det gikk som det gikk. Og, kommer det fram, faren klandrer seg selv. Han hadde for høye forventninger til Adrian, det var derfor det gikk galt.

Det er altså ikke helt som Adrian sa til Camilla, det er ikke faren, men han selv som sier at han vil «fortsette i Europa». «Du tok ikke feil, du bare fucka opp. Jeg er god nok!» Men faren forklarer at det ikke er evnene det står på, men psyken. «Da du stod der og det virkelig gjaldt, så klarte du det ikke. Du har det ikke.»

Og så får vi endelig se slutten på Ajax-historien, der Adrian kommer inn i garderoben og konfronterer faren med at laget byttet ham ut. Som vi har hørt før, gjorde de det fordi faren ba dem om det, selv om Adrian spilte bra. Men faren har forstått at han ikke har det bra. Han ber ham ta av seg drakta, og da sønnen nekter, river han den av med makt. Ryggen er full av tapede, men blodige sår. Vi hopper til scenen foran speilet før kampstart, ser ham klø febrilsk på et eller annet under drakta, da blikket hans faller på en bit av speilet. Den er løs, og blodig i kanten. Vi hører ham knekke den løs og forstår at det ikke er første gang han gjør det, mens bildet skifter tilbake til Vålerenga-kampen. Og nå forstår vi hvorfor Adrian trosset Helena og tok straffen: Han er lei av å få høre at han ikke er sterk nok, han vil vise at han har det, også i hodet. Og han scorer. Faren rister på hodet på tribunen, forstår hva han prøver å bevise. Tilbake i Ajax ser vi at han klemmer sønnen, den dårlige samvittigheten lyser lang vei. Og jeg tenker at denne lille historien handler om bånd som fortsatt er ganske sterke, tross alt. Selv om faren ikke helt vet hva hand skal gjøre med det.

PAPPA OG ADRIAN: Endelig fikk vi vite hva som skjedde da Adrian skulle prøve seg i Ajax. Foto: NRK
PAPPA OG ADRIAN: Endelig fikk vi vite hva som skjedde da Adrian skulle prøve seg i Ajax. Foto: NRK Vis mer

Michael: Et brudd og et nytt bånd

Vålerenga treffer med alle sine fem skudd, og aller sist ut fra Varg er Michael. Han er tilbake igjen etter kneskaden, men de siste ukene har ikke vært enkle. Det starter med familiehygge hjemme i sofaen, men Michael sitter talende nok for seg selv, mens kona og ungene ler av «Zombie-Lars» på barne-tv (knallbra serie, for øvrig). Han får en melding, Marianne snapper opp telefonen, går ut og kaster den fra verandaen, uten å si et ord. Ingen av dem vil lage en scene foran barna, men de møtes utenfor, idet han finner telefonen sin ødelagt på bakken. Det viser seg at hun har funnet meldingsloggen hans på pc'en, etter at han har forsøkt å slette den (Tips til alle utro: Husk å skru av automatisk backup). Kanskje ble hun skeptisk til framstillingen hans, etter at hun forsøkte å prate med Sissel Renate. Nå røper han seg raskt, men prøver å legge skylda på henne: «Det skjedde bare én gang, fordi du og Hedda satt der inne og snakka drit om meg! (...) Du sitter der inne med jentene dine og ler av meg, og alt er mitt ansvar (...) Og vi har faen meg aldri sex heller!» «Du får den ikke opp.» «Jeg fikk den opp med henne!» (Bra svar, Michael, kjempebra.).

Hun går inn, låser alle dørene, og kaster bilnøklene ned til ham som står på plenen i slåbrok. De neste minuttene er en oppvisning i økende desperasjon og synkende selvbilde. Han har ingen penger, ingen klær, ikke noe sted å dra, og det regner. Han forsøker å ta inn på hotell, men resepsjonisten er mer interessert i 400 meter hekk enn i fotball, og nekter å gi ham rom uten penger og gyldig id, samme hvem han er og hvor godt han påstår at han kjenner Petter Stordalen. Som en siste utvei oppsøker Michael Sissel Renate, og trygler om å få overnatte hos henne, selv om han har latt være å svare på meldingene hennes de siste fem ukene. Men hun har fått nok og avviser ham, hun også.

Til slutt ender han i garderoben ved stadion, der han leter gjennom skapene etter gjenglemte klær. Der finner Helena ham. Hun krever ingen forklaring, men tar ham med hjem, der han sover på sofaen og møter en lettere sjokkert Camilla ved frokostbordet dagen etter. Helenas måte å lette stemningen på er å fortelle datteren en av antihumor-vitsene som bare de to ler av (Steffen har kritisert dem for det før), en sånn vits der du tror de skal si noe ekstremt drøyt og upassende, men som ender i et poeng som er så lite morsomt at det er gøy: «Hva sa den franske nynazisten da han traff en mørkhuda tysker i sørafrika?» Pause, Michael vrir seg i stolen av det som kan høres ut som starten på en rasistisk vits. Er det et tegn på at hun er sur på ham, fordi han har motarbeidet henne etter at hun fikk trenerjobben?

Men «vitsen» fortsetter slik: «Har du sett 'Breaking Bad'? Det er sykt bra, men du må se alle sesongene!»

De ler godt, og Michael ler med, lettet, og på merkelig vis også inkludert i den interne humoren og familiefrokosten. Slik fører bruddet med kona til at han knytter tettere bånd med Helena.

Men det løser jo ikke problemene på hjemmebane. Han bommer på straffen og sender laget ut av cupen, men får en støttende klem av Helena på vei ut.