TILBAKEBLIKK: Vi får flere og lengre tilbakeblikk i ukas episode av «The Handmaid's Tale». Foto: HBO
TILBAKEBLIKK: Vi får flere og lengre tilbakeblikk i ukas episode av «The Handmaid's Tale». Foto: HBOVis mer

Recap: Skiltet som dukker opp i ukas The Handmaid's Tale har en helt spesiell historie

En episode som hyller tidligere tiders brysomme kvinner, og viser hvorfor bedre ikke betyr bedre for alle.

Ukas episode av «The Handmaid's Tale» ser både lenger bakover og lenger framover enn serien har gjort tidligere. For første gang møter vi en person som har hatt en sentral rolle i Junes liv, og som er mye omtalt i romanen til Margaret Atwood, som serien bygger på.

Disse scenene er blitt en fin liten gest til 70-tallsfeministene, som forfatteren selv ikke umiddelbart omfavnet da hun kom med boka på midten av 80-tallet.

Derimot har hun snakket mye om en annen historisk person, som får et subtilt nikk i en scene i ukas episode. Mer om det under.

Flukt og flyktninger er også et viktig tema denne uka. Vi får et innblikk i hvordan livet, eller forsøket på liv, arter seg for de som har klart å rømme fra et undertrykkende diktatur. Det er skildringer som føles ubehagelig nære og relevante, og minner om at en dystopisk sci fi-fortelling kan være vel så realistisk som noe annet, hvis du ser forbi de ytre omstendighetene.

Men først, den obligatoriske påminnelsen: Dette er en recap, altså en gjennomgang og analyse av ukas episode av «The Handmaid's Tale». Hvis du ikke har sett den ennå, bør du klikke deg ut herfra med en gang, og gå og gjøre det (det er en klar anbefaling). Eventuelt kan du lese recappen av forrige episode her:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Faren ved å tilpasse seg

«Kvinner er så tilpasningsdyktige, pleide moren min å si. Det er virkelig utrolig hva vi kan venne oss til», tenker June i åpningsscenen til ukas episode. Som så mange andre i serien, er det et sitat med mye undertekst. I denne scenen kommer det etter at June har gjennomført det som ser ut til å ha blitt en rutine for henne etter to måneder i skjul i avishuset til Boston Globe: Hun jogger gjennom huset, opp og ned trapper, og ender foran det improviserte minnestedet hun har laget i trykkeriet, med stearinlys, forlagte gjenstander og bilder av henrettede avisansatte. Hun har visst tilpasset seg, på et vis, mens hun venter på å bli hentet og hjulpet videre ut av landet.

Men sitatet er ikke bare ment positivt. Snarere tvert imot, når vi senere i episoden blir kjent med mammaen til June, forstår vi at hun må ha vært sarkastisk. Tilpasningsdyktighet kan være en farlig egenskap, hvis den får oss til å glemme å stille krav eller kjempe for noe bedre.

Vi får et sceneskifte, fra June i avishuset, til hennes like tilpasningsdyktige venninne Moira, også på joggetur, men utendørs i Canada. Det er første gang vi ser henne denne sesongen, og hun har tydeligvis falt litt til ro etter flukten. Hun deler leilighet med Junes ektemann Luke og en annen amerikansk kvinne. Og i motsetning til Luke, virker hun lite villig til å engasjere seg i nyhetsmeldinger om en forestående britisk-kanadisk militæraksjon mot Gilead. Kanskje det er hennes måte å takle situasjonen på. I motsetning til han, som rømte så tidlig at han ikke har fått kjenne regimets grusomheter på kroppen, vil hun ikke håpe for mye.

Men nyhetsmeldingene gir en sømløs overgang tilbake til June, som nå står i et møterom og klipper i aviser. Hun har laget en slags etterforskningsvegg av utklippene, og leter etter alle sporene og tegnene hun ikke la merke til før. Tegn på at Gilead var nær.

- Du var der hele tida, men ingen la merke til deg, sier hun (det er kanskje et litt urovekkende tegn på isolasjon, dette at hun tiltaler diktaturet som en person, men la gå).

- Ok, ikke ingen, legger hun til, og så får vi et tilbakeblikk, av henne selv som lita jente, sammen med mora, på vei til et feministarrangement midt på natta.

FEMINISTISK OPPDRAGELSE: Lille June og mora, og gjengen hennes. Foto: HBO NORDIC
FEMINISTISK OPPDRAGELSE: Lille June og mora, og gjengen hennes. Foto: HBO NORDIC Vis mer

Det er en stor gruppe kvinner som jubler og ler mens de kaster papirlapper på bålet. Enda så lita hun var, fikk June vite hva som stod på dem: Navnene til voldtektsmennene deres. June tenkte at de var så mange, bitene så ut som snø.

Men selv om det gjorde inntrykk på henne, og selv om hun «elsket å se mamma slik», og åpenbart ble oppdratt av en blodfeminist, ble hun ikke værende i miljøet selv. Det blir klart i det neste tilbakeblikket, som kommer litt senere i episoden, men som jeg like godt tar for meg her, i samme slengen:

Nå er hun voksen og på besøk hos mora, som har huset fullt av eldre kvinner, fulle av blåmerker og småskrammer. De har jobbet «som eskorte» på en abortklinikk, og blitt angrepet av demonstranter. Selv er June bare innom for å hente en stavmikser, hun og Luke skal lage middag til Moira på kvelden, «Luke har fått en ny kokebok», sier hun overbærende, det første av flere små kollisjoner mellom hippie-damene og middelklasselivet hennes. Det neste kommer da en av damene kommenterer de fine klærne hennes, som gir henne et påskudd til å skryte av jobben sin. Hun har nettopp blitt forfremmet til assisterende redaktør i et lite akademisk forlag, forteller hun. Damenes «aah»er høflig, og mora smiler lett overbærende, før hun skynder seg å legge til at Moira holder på å designe nettsiden til et lesbisk kollektiv. Langt mer innafor her, åpenbart. «Å, det er bra, vi trenger flere slike!» utbryter en.

Senere er mora på besøk hos June, og klager på moderlig vis over alle veivalgene datteren har tatt, som hun ikke ville tatt selv: De treffes aldri lenger. Den forlagsjobben, som høres ut som en god jobb, er ikke bra nok for denne mora: Vil hun «virkelig bruke dagen på å lese andres ord og lete etter skrivefeil?». Og så kommer det, sitatet fra åpningen, sagt med andre ord: «Jeg ofret mye for deg, og det provoserer meg at du bare slår deg til ro.»

Innordner deg, kunne hun sagt. Oppfører deg slik samfunnet vil at du skal, istedet for å stå på barrikadene og kjempe for alt som er viktig.

June skal snart gifte seg med Luke, men denne mora gleder seg ikke. Hun forstår ikke hvorfor datteren, som er så ung fortsatt, vil «gi all energien og lidenskapen til én mann. Luke er grei, men kom an, dette landet er på vei til å gå ad undas. Vi må ut i gatene og kjempe, ikke leke mor, far og barn!»

KVINNER I KAMP: Mora til June og venninnene hjalp til med å eskortere leger som jobbet på en abortklinikk. En risikabel oppgave, viser det seg. Foto: HBO
KVINNER I KAMP: Mora til June og venninnene hjalp til med å eskortere leger som jobbet på en abortklinikk. En risikabel oppgave, viser det seg. Foto: HBO Vis mer

June kjemper for å beholde roen, og det er på sett og vis en klassisk mor/datter-konflikt. Mora har tankesettet sitt fra en annen tid, iallfall er det nok slik June resonnerer i tilbakeblikkene. Nå som likestillingen har kommet så langt, er det fortsatt nødvendig å lage så mye styr? Er det ikke på tide å si oss fornøyde? Er ikke disse gamle feministdamene ganske tåpelige, egentlig?

De framstod i stor grad slik i romanen til Atwood, sinnafeministene June husket fra barndommen og ungdomstida. Selv om det helt klart er en feministisk roman, har den et ambivalent forhold til mange sider ved kvinnekampen - det er kommer godt fram i denne artikkelen, for eksempel. Selv har Atwood vært opptatt av å få fram at kvinner ikke nødvendigvis er bedre ledere enn menn - både i romanen og i serien er det mange eksempler på at kvinner er kvinner verst. Tante Lydia er for eksempel seriens klart mest sadistiske figur.

Likevel mener jeg serien gir gammelfeministene oppreisning i denne episoden, der June får et nytt syn på moras kamp. Det starter med den lille bemerkningen da hun ser på avisutklippene og tenker at det var noen som så dette komme. Noen som advarte henne mot å bli for føyelig, for tilfreds, for blind for alle faresignalene. Og det fortsetter senere i episoden.

Bedre betyr aldri bedre for alle

Men tilbake til avishuset: Nick kommer bort til henne, ber henne ikke bli for opphengt i avisutklippene (kanskje han har sett noen krimserier med psykisk ustabile heltinner og lignende etterforskningsvegger). Han har åpenbart overnattet, det har tydeligvis blitt en vane, som med joggingen. Men ikke så mye lenger, varsler han. For nå har «de» tatt kontakt igjen, og det betyr at de bør gjøre seg klare til å dra. «Hannah?» spør June lett, og han svarer, som han nok også har gjort en del ganger før: «Jeg prøver...»

«Fuck! Jeg kan ikke dra», sier hun, bøyd over avisutklippene, og det kan nesten se ut som om det er de som gjør at hun kvier seg. «Å få deg trygt ut er det beste for alle», sier Nick. «Bedre betyr aldri bedre for alle», svarer hun, som et ekko av kommandør Waterford, da han forsvarte handlingene sine i første sesong. Noen må lide for at andre skal få det flott. Han mente tjenerinnene, hun er redd det vil bety Hannah denne gangen.

Så hopper vi til Moira igjen, og en scene som også passer inn i Waterfords aforisme. Moira har visst begynt å jobbe på det kanadiske flyktningmottaket. Hun tar imot en nyankommen fyr, som virker mer enn bortkommen. Historien renner ut av ham: «Jeg var i militæret. Etter alt som skjedde, så gjorde de oss bare om til voktere. Etter én uke jobbet enheten min med å henge lik på muren. Kjønnsforrædere. En av dem var en fyr jeg datet på college.»

Han var en av dem som fikk det «bra» i Gilead, slik styresmaktene så det. Men han så på nært hold hvordan det gikk med de andre, og at han like gjerne kunne vært i deres sted. Kanskje han forsøkte å tilpasse seg en stund, før han ga opp. Kanskje det får ham til å føle seg som en forræder nå. Moira sender ham til traumepsykologen i tredje etasje, og lover at det vil bli bedre etter hvert. Men om hun mener det, er uklart.

I en senere scene ser vi Moira sitte alene på bar med en drink. Det er bare kvinner der, et sjekkested, ser det ut til, antakelig er det derfor hun er der, selv om hun ser bister ut. En kvinne smiler til henne fra andre siden av baren, og de har sex på toalettet. Moira får kvinnen til å komme, men dytter henne vekk da hun vil gjengjelde det. Og da den andre spør hva hun heter, svarer hun Ruby - navnet hun bar da hun jobbet som prostituert på den illegale Gilead-klubben Jezebel's. Det kan se ut til at hun også har traumer som ikke forsvinner så lett, selv om hun virker ok på overflaten.

IKKE HELT OK: Moira, eller Ruby, på bar i Canada. Foto: HBO
IKKE HELT OK: Moira, eller Ruby, på bar i Canada. Foto: HBO Vis mer

Da hun kommer hjem til Luke og den andre dama, kommer det imidlertid et lite lyspunkt. Dama som hittil ikke har sagt et ord, og virker å tilbringe dagene i senga, sitter ved kjøkkenbordet og spiser frokostblanding. Hun ser opp, peker på esken, sier «blessed be the Fruit loops», og ler. En intern Gilead-vits, bløt som fy, men den tyder på at hun er i ferd med å få alt på avstand og bli bedre.

Det er første gang flyktningrollen tematiseres i serien, og enda så få og små scenene er, sier de mye om hvor sammensatte og vanskelige erfaringer folk kan bære på.

Heksene i Salem

Flukt er også et større tema i episoden: Den gamle mannen med lastebilen kommer for å hente June igjen. Hun spør etter Nick, men han vet ikke hvem det er, og det virker som hun tviler et øyeblikk - tenker hun på avisutklippene, eller på at hun burde få lagt igjen en beskjed? Men så setter hun seg i bilen, og de kjører til et lagerlokale, der hun blir bedt om å vente på skyss videre. Nå skjer det, nå skal hun endelig ut av Gilead.

Lageret er fullt av gamle veiskilt, kanskje fjernet fordi Gilead har fjernet det de henviste til, eller gitt stedene nye navn. Hun blir stående lenge foran et stort byskilt. «Salem», står det. Og har du lest noen intervjuer med Margaret Atwood, ringer det kanskje en bjelle. Salem har en lite ærefull historie. Ifølge Wikipedia ble over 150 mennesker arrestert, og 29 personer dømt til døden for hekseri i ulike rettsaker i Massachusetts i 1692-93, og prosessene ble kjent som «hekseprosessene i Salem», etter landsbyen der den største og mest kjente rettsaken fant sted. Dette var selvsagt ikke noe som skjedde helt ut av det blå, på samme måten som Gilead-revolusjonen i romanen til Atwood ikke fant sted uten forvarsler. På 1600-tallet var området rundt Salem befolket av dypt religiøse kristne puritanere, og kirken stod bak flere mindre hekse-rettsaker i årene før de største prosessene tok til. Én av dem var mot en kvinne ved navn Mary Webster, som ble forsøkt hengt for hekseri, men overlevde, utrolig nok.

SUBTIL REFERANSE: Salems historie inspirerte Margaret Atwood da hun skrev romanen serien bygger på. Foto: HBO
SUBTIL REFERANSE: Salems historie inspirerte Margaret Atwood da hun skrev romanen serien bygger på. Foto: HBO Vis mer

Margaret Atwood har fortalt i flere intervjuer at hun trolig er i slekt med Webster, og hun har både skrevet et dikt om henne («Half-hanged Mary») og dedikert romanen «The Handmaid's Tale» til henne. Atwood har også oppgitt hekseprosessene i New England og det puritanske miljøet som noen av inspirasjonskildene til romanen. Puritanerne fordi hun tror at et totalitært styre i USA ville vært kristenfundamentalistisk, og hekseprosessene fordi de er et eksempel på hvordan kvinner opp gjennom historien har blitt undertrykt og anklaget for ting de ikke har gjort.

Referansen i serien er svært subtil, men den blir tydeliggjort av mannen som kommer for å hente June, og som hilser med ordene «er du en god eller slem heks?». «Det kommer an på hvem som spør, antar jeg», svarer June. Og slik var det vel også.

Økonomi-familien

Mannen sier han skal frakte henne til et «vennlig hus», der hun skal bli over natta, for så å bli kjørt ut til en flystripe, der hun skal få haik med et småfly som frakter svartebørsvarer fra Canada. Hun lurer på hvem folkene i huset er, og han svarer at de er enten modige eller dumme, eller begge deler. «Det er mye av begge deler.» Selv er han altså bare sjåfør, den minst farlige delen av Mayday-maskineriet, får vi tro. Men det endrer seg da de kommer ut av lageret, og han får en tekstmelding (jepp, noen her bruker fortsatt mobiltelefoner), og banner. Han ber henne gå inn igjen, beklager flere ganger, men «det trygge huset er ikke trygt lenger». Ikke så vanskelig å skjønne hva det betyr. Han forsøker å sette seg i bilen for å kjøre, men June stiller seg foran panseret og trygler. Hun forstår nok at hun neppe blir hentet igjen hvis han drar nå, da det neste leddet i fluktruta hennes er eliminert.

Til slutt gir han etter, banner og slår i rattet, men tar henne med hjem til seg selv. Han tilhører en såkalt «økonomi-familie», som er tilnavnet på familiene nederst på rangstigen i Gilead. De som ikke er høytstående nok til å ha sjåfører, marthaer - og tjenerinner. De lever nesten som arbeiderklassen gjorde før, bare med litt kjipere klær (i boka bar økonomi-konene stripete kjoler istedetfor kommandør-hustruenes blå. Her går de i ulike nyanser av grått) og mye strengere rammer.

«Så det er slik jeg ville bodd hvis jeg ikke var en ekteskapsbryter, hvis jeg gikk i kirken, hvis jeg spilte kortene mine riktig», tenker June på vei opp trappa i leilighetskomplekset. For det er jo derfor hun endte som tjenerinne. Fordi Luke var skilt, eller rettere sagt var gift da de begynte å treffe hverandre, ble ikke ekteskapet deres godkjent av Gilead. Slik også Emilys ekteskap med Sylvia ble underkjent i forrige episode. Det hjalp nok heller ikke at de prøvde å rømme. Fruktbare kvinner som ikke følger reglene ender fort som tjenerinner. Det vet også kona til mannen som hjelper henne, så det er lett å forstå at hun ikke vil ha June i huset.

- Det er det de truer oss med, vi fruktbare: Den røde kjolen og vingene. Jeg fatter ikke hvordan du kan gi barnet ditt til andre, sier kvinnen, som selv har en liten sønn.

- Jeg prøver å ikke gjøre det, sier June.

- Jeg ville heller ha dødd, svarer hun.

Det virker som en utrolig kjip ting å si til en kvinne som har opplevd så mye fælt som June åpenbart har gjort. Men frykt og lidelse får ikke nødvendigvis fram det beste i folk. Og at denne familien likevel er vant til å hjelpe, kommer fram i leken til sønnen deres: Han har en kranbil med bjelle på, som ringer «for å advare folk så de kan komme og hjelpe».

Og da de går til messe dagen etter, for å «vise at vi er troende», som mannen sier, finner June en bok tullet inn i et teppe, gjemt under sengeplankene på soverommet deres. Det er Koranen og et bønneteppe, og det viser at familien har ofret mye for å overleve i Gilead, de også.

Prisen for å hjelpe

Og de skal trolig ofre mer. For da klokka er fem, er det tre timer etter at de sa de ville være tilbake, og June forstår at noe har skjedd. Kanskje har folkene i «det vennlige huset» tystet på de andre leddene. Eller kanskje noen så henne da de snek seg inn kvelden før. Hun sier til seg selv at hun har ventet før, og trodd at ting ville bli bedre (mens hun var tjenerinne hos Waterfords, kanskje? Da hun var på senteret, før hun kom til dem? Eller til og med før revolusjonen?). Og hun har sverget på å aldri gjøre det igjen. Nå låner hun grå klær av økonomi-kona, og går ut på gata, blender inn sammen med de andre økonomi-konene, det er mange av dem. Ved hvert kvartal står det en vokter med maskingevær, men hun kommer seg på toget, helt til endestasjonen, går av i en flokk med damer, og idet en av vokterne ser en annen vei, jumper hun inn i et skogholt. Noen ganger er det visst en fordel å være kledd nesten likt som alle andre, å mangle personlige kjennetegn. Det er ingen som legger merke til at du blir borte.

Inne i skogen får hun flashbacks fra flukten med datteren, da de kom bort fra Luke og hun måtte bære Hannah, som var for tung, og de ble innhentet av politiet. Hannah ble revet fra henne. Nå er minnet i ferd med å blekne også. Eller kanskje det er håpet om å få henne tilbake hun mener: «Kantene blir mørke. Kun et lite vindu er igjen. Et veldig lite vindu, som den gale enden av et teleskop. Hun forlot meg en gang. Nå må jeg forlate henne», tenker June, før hun reiser seg og fortsetter.

Mens hun løper gjennom en kornåker, ut på flystripa, mens hun gjemmer seg under et fly, og siden mens hun sitter i lasterommet på småflyet som skal ta henne med til Canada, tenker hun på sin egen mor. Mora som har endt opp som straffange i koloniene - vi vet hva det betyr, etter å ha sett scenene med Emily i forrige episode. June så henne i et videoklipp fra en av koloniene, som ble vist fram for «klassen» hennes da hun var på senteret og fikk opplæring som tjenerinne.

«Hun visste, Moira. Hun visste det hele tida», hvisker hun til venninna senere, som om hun plutselig ser moras kampsaker i et annet lys. Og så, mens hun venter på piloten, er tankene hennes nærmest skamfulle:

«Oppdra datteren din som feminist, også bruker hun all sin tid på å vente på å bli reddet av menn.»

KOMPLISERT FORHOLD: June og mora på biltur, da ting var enklere, men ikke mellom dem. Foto: HBO
KOMPLISERT FORHOLD: June og mora på biltur, da ting var enklere, men ikke mellom dem. Foto: HBO Vis mer

«Ingen mor er akkurat det et barn mener en mor bør være. Jeg antar det funker den andre veien også. Men tross alt gjorde vi det ikke så verst mot hverandre. Vi var like bra som de fleste. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle henne at jeg endelig har skjønt det. Så jeg kunne fortelle at jeg tilgir henne. Og så be Hannah tilgi meg», tenker hun mens hun sitter i flyet og gråter.

Hun har endelig skjønt hva mora ofret, og hvorfor hun gjorde det. Moras engasjement for sakene hun jobbet for bidro til å forsure forholdet til June. June sammenligner det med sin egen avgjørelse om å redde seg selv og den nye babyen, for det betyr også at hun må gi opp håpet om å redde Hannah.

Denne gangen blir det imidlertid ikke bedre for noen. For de kommer ikke lenger enn et lite stykke ut på rullebanen, før de første skuddene treffer flyet. En annen passasjer, en tidligere sjåfør som også er på rømmen, blir truffet i brystet. Piloten blir trukket ut og henrettet på stedet, før de åpner lasterommet og henter de to passasjerene. Mer får vi ikke se denne uka. Men June blir neppe skutt i hodet, hun er trygg, som tante Lydia sier, hun som bærer et barn (hvis vi kan kalle det trygghet, det hun kommer tilbake til). Alle de ulike menneskene som har hjulpet henne i rømningsforsøket, derimot - de har risikert og ofret mye for at hun skulle få det bedre, uten noe særlig håp om å få det bedre selv. For bedre betyr ikke nødvendigvis bedre for alle.