UBUDEN GJEST: Helena Mikkelsen får uventet besøk i siste episode av fotballserien. Foto: NRK
UBUDEN GJEST: Helena Mikkelsen får uventet besøk i siste episode av fotballserien. Foto: NRKVis mer

Heimebane episode 10

Recap: Slik la atlasmannen lista for siste Heimebane-episode

Og dette tror vi skjer neste sesong.

«Heimebane» har vært en fotballserie full av rørende øyeblikk både på og utenfor banen, og den siste tvisten var ikke noe unntak. Men for øvrig er «The Great Escape» en episode som samler trådene og runder av historielinjene .

Vi får gjensyn med en tidligere favoritt i et avgjørende øyeblikk, flere andre tar viktige valg for framtida, ooog: Helena sier unnskyld for det som må være første gang i serien!

Dessuten legges det greit til rette for flere nye utfordringer i neste sesong, som allerede er under innspilling. Nederst i recappen skal vi gjette litt på hva som skjer der.

  • Men først: Dette er altså en recap, det vil si et sammendrag og en analyse av siste «Heimebane»-episode. Har du ikke sett den ennå, så finn deg sporenstreks en tv-skjerm (eller bruk den du leser dette på), også kan du komme tilbake hit etterpå. Men les gjerne forrige ukes recap her:

Skrekkfilmscene med lignelse

Forrige episode sluttet mørkt for Helena og Varg-spillerne, da de spilte uavgjort mot Rosenborg. Ikke et resultat å kimse av, men hun måtte vinne for å beholde jobben, og slik gikk det ikke. Denne episoden åpner tilsvarende mørkt, rent værmessig iallfall: Det regner og tordner og blåser kraftig vestlandsvind mot rutene utafor huset til Helena, der steker grandis og hører på radioen at Dagbladets kommentator har skrevet «en kronikk», der hun kaller Helenas Varg-exit «et nederlag for likestillingen». Vi takker for oppmerksomheten, selvsagt, men må bare skyte inn at kronikker er noe eksterne skribenter driver med. Når Dagbladets kommentatorer skriver, heter det rett og slett kommentar. Så det.

Derfra er vi over i grøssersjangeren, plutselig: Det banker på døra, ingen der, Helena går lenger ut på trappa for å se, døra går i smekklås bak henne, hun går rundt huset for å komme inn igjen, og idet hun går gjennom gangen og vrenger av seg den våte genseren, ser vi en mørk skikkelse bak henne. Uæh! Hun ser ham ikke, men hører et brak fra stua, der en haug med bøker har falt ut av bokhylla. Så en bevegelse i gangen. Hun hyler til.

Det er en gammel mann, og han vil bare stille et spørsmål: «Synes du det er viktig å vite hvor du er hen i verden?»

Hvis du ikke skjønner hvem han er med en gang, så gjør du det når han trekker fram kofferten med «det du trenger»: Et digert verdensatlas i flere bind. Han er atlasmannen! Han fyren Adrian ba Camilla passe seg for da de gikk sammen hjem fra restauranten for lenge siden, og som i alle fall jeg tok for å være en lokal urban legend, eventuelt en historie han fortalte for å ha en unnskyldning til å følge henne.

Så finnes han altså! Den påfølgende dialogen bekrefter at serieskaper Johan Fasting har sansen for noen absurde øyeblikk innimellom alvoret (det har jo vært noen av dem før også). Men dette er også en åpning som hinter litt om hvordan vi kan tolke resten av episoden.

Helena vil ikke ha noe leksikon, så klart. Hun er både skremt og provosert over mannen som setter seg hjemmevant i en stol i stua hennes. Ikke så rart, med tanke på hvordan det gikk forrige gang en mann spaserte ubedt inn hos henne. Men leksikonmannen må bare fortelle en historie før han går: «Har du hørt om han Torgrim som gikk baklengs?» Det var en mann som gikk tur opp på fjellet hver morgen, men én dag kom han seg bare til foten av fjellet, og klarte ikke å gå videre. Da kom han på en lys idé: Han kunne gå baklengs. Det fortsatte han med resten av livet, og det var åpenbart en livsforandrende opplevelse av typen vi liker å skrive om i kjendisintervjuer her i blekka. «Med en gang han begynte med det, skjønte han hva han gikk vekk fra, og da forstod han også hva han var på vei til. Han hadde riktigere kurs i livet enn alle vi andre.»

INGEN MYTE: Atlasmannen - han finnes! Foto: NRK
INGEN MYTE: Atlasmannen - han finnes! Foto: NRK Vis mer

Mannen gir henne leksikonet i avskjedsgave, bruker navnet hennes (creepy!), gliser - og går baklengs ut døra.

Historien hans høres ut som en tullete lignelse, men jeg tror det er et budskap der. Myntet spesielt på henne, men også relevant for flere i serien. Det handler om at du må finne ut hva du har bak deg, eventuelt hva som har gått galt, før du kan finne riktig kurs framover. Eller: Det er bedre å møte problemene sine og forsøke å løse dem, enn å rømme fra dem.

Oppdatering: En oppmerksom leser påpeker at leksikonet heter «Gundersens verdensatlas». Vargs mest legendariske spiller fra forrige gang de var i Eliteserien het Lorry Gundersen. Det kan vel ikke være tilfeldig? Ifølge supporterne er Lorry Gundersen død og begravet, men kanskje det ikke stemmer likevel? Kan han være leksikonmannen? Eller er det en slektning av ham? Det får vi ikke vite mer om i denne episoden, men kanskje blir det et tema neste sesong.

Usikre framtider

Episoden fortsetter i mørket litt til, nå billedlig talt: Varg blir banket sønder og sammen av Bodø/Glimt, og også her dukker det opp en ubedt, småskummel gjest, nærmere bestemt Tangsrud, som raser inn i garderoben i pausa, for å skjelle ut Michael og laget. «Det er en skam! (...) Dette handler om vilje. Folk flirer av deg, Michael!» Otto klager over at det er begravelsesstille på tribunen, supporterne savner nok Helena, og Michael mener de har gjort seg for avhengige av Adrian, som fortsatt er ute med brukket tå. Stemninga er på bånn.

Samtidig, et annet sted: Helena spaserer langs en fotballbane med Freddy Dos Santos, som frister med en ny jobb. To av spillerne, 17 år gamle jenter, kommer løpende, og forteller at det hadde vært «sykt kult» om hun ville trene dem, og dessuten er de «mye bedre enn Varg, altså». «Jeg tviler ikke, svarer Helena», leende. Muligens på vei tilbake til damefotballen.

Og så, enda et annet sted: Michael tar farvel med kona utenfor huset, god stemning, men han har nok ikke blitt sluppet helt inn i varmen igjen: Han skal passe deres felles barn mens hun er bortreist på noe som kan virke som en pokerturnering (!) - vi har jo sett henne spille nettpoker tidligere i sesongen. «Sees på torsdag», sier hun, og lener seg fram som for å kysse ham, av gammel vane, antakelig, for hun stopper opp og tar seg i det, snur og setter seg i taxien. Så langt, men ikke lenger.

HIT, MEN IKKE LENGER: Når du plutselig glemmer at du har kastet ut mannen din fordi han var utro, og skal til å kysse ham farvel, for det er jo sånn dere pleier å si hadet. Foto: NRK
HIT, MEN IKKE LENGER: Når du plutselig glemmer at du har kastet ut mannen din fordi han var utro, og skal til å kysse ham farvel, for det er jo sånn dere pleier å si hadet. Foto: NRK Vis mer

Så er Helena hjemme igjen, og Nils hjelper henne med å pakke - han sliter spesielt med å løfte en fryktelig tung eske med atlas - da Camilla kommer inn. Hun og Nils har jo ikke sett mye til hverandre etter at hun skjelte ham ut for å ha for store forventninger til henne, men han later som ingenting og spør Helena om videre karriereplaner. Det er da hun forteller at hun kanskje skal trene jenter17-landslaget. Camilla reagerer nokså kraftig på at hun ikke har fortalt noe om at de kanskje skal flytte til Oslo, men hun forsvarer seg med at hun ikke er sikker på om det blir noe av. Det er jo jenter17, liksom...

- Hva er galt med jenter17? Er det så jævlig mye kulere å trene menn40, liksom? spør Camilla, plutselig mer positivt innstilt til hovedstadsflyttingen.

Kanskje hun nettopp kom på at Adrian også snakket om at han muligens skulle dit. Men Helena skjønner ingenting. «Så du vil til Oslo?» «Nei, jeg bare blir med deg, jeg. Trondheim, Oslo, Alta, you name it, jeg gleeeder meg!»

Helena svarer med sinne, på det som for henne er en uforståelig kranglevoren reaksjon. Hun er vant til at jobben hennes har hovedfokus hjemme hos dem, og at Camilla opptrer som trofast støttespiller. Jeg har likt den siden av karakteren - ikke at den er så sympatisk, men det er forfriskende med en tv-mamma som ikke er perfekt, uten at det framstilles som helt krise. Camilla er 17 år og klarer seg fint, det er ikke snakk om omsorgssvikt, Helena er langt unna Carrie i «Homeland», for å si det slik. Men selvopptatt er hun helt klart.

Vinden snur

Hva selvopptattheten angår, får hun sjansen til å rette opp inntrykket allerede i neste scene. Varg spiller hjemmekamp mot Sarpsborg, og det går elendig. Taper de neste kamp, rykker de ned. Helena er ikke på kampen, hun kommer ut av kontoret med en pappeske med tingene sine i, da hun treffer på Adrian, som antakelig ikke har orket å se mer. Hun lurer på hva planene hans er nå, og han forteller at han kommer til å være ute med skade i tre uker til, deretter blir det vel å spille videre for Michael, kanskje.

Helena sier unnskyld. Foto: NRK
Helena sier unnskyld. Foto: NRK Vis mer

- Jeg tror kanskje ikke du skal spille for noen? Du har alltid spilt for noen andre, kanskje du bare skal prøve å spille for din egen del, sier Helena.

Og så kommer det, unnskyldningen, som han mener han ikke trenger, men hun skylder ham den:

- Jeg håper jeg ikke har ødelagt for deg. Men forstår det hvis du har fått nok. Det var mitt ansvar. Jeg ga deg et løfte, og jeg brøt det. Beklager, sier hun, med henvisning til måten hun presset ham på før Rosenborg-kampen, selv om hun visste at han hadde bukket under for den typen press før.

Hun tenkte på seg selv og jobben sin først, dernest på laget, men lite på ham. Og at hun innrømmer det, og angrer, er en ganske stort steg for henne, med tanke på hvordan hun behandlet Eivind Brattskjær tidligere. På den andre siden: Forskjellen er kanskje at det å selge Brattskjær var det beste for laget. Å presse Adrian så hardt at han brøt sammen og mistet flere kamper, var definitivt ikke det.

Men det er også andre ting som snur nå. Vi får et hint da Michael og Espen møtes og veksler blikk i garderoben etter Sarpsborg-kampen. Det er tydelig hva begge tenker: Dette går ikke lenger.

Så er Helena hjemme og pakker igjen, hun løfter en tung kasse med bøker med en letthet som ville gjort Nils flau, men plutselig kommer Mons inn og tar den fra henne. Og så står de plutselig i gangen, hele laget.

- Du er nødt til å fortelle oss hvordan vi skal vinne på onsdag, sier Mons.

Hun forsøker å si at det ikke er hennes jobb lenger, dessuten kan hun ikke gå bak ryggen på Michael, og hun har ikke tid, hun er på vei til å dra hjem til Trondheim. Da lyder en kjent stemme fra gangen:

- Du skal ikke flytte du, vet du.

Det er Michael. Helena blir rørt, igjen, og det er vi vel flere om.

Deretter følger en liten scene med Camilla og Nils utenfor restauranten, der det blir klart at noe er reparert (de er venner igjen, han forteller at Sissel Renate kysset ham på Ålesund-kampen, hvilket antakelig betyr at han har kommet over Camilla, og det gjør alt mye greiere) og noe ikke (hun ser Kalle ved restauranten, og ombestemmer seg, vil ikke hente tingene hun har lagt igjen der likevel).

VENNER IGJEN: Camilla og Nils. Foto: NRK
VENNER IGJEN: Camilla og Nils. Foto: NRK Vis mer

Så er vi tilbake i stua til Helena, og i gang med å legge planer. Espen og Michael vil at hun skal skyggetrene Varg de neste ukene: Sette opp laget og legge taktikken før kampene, men uten at noen utenfor vet om det. Hun er skeptisk, naturlig nok. Skal hun gjøre jobben, mens Michael tar æren for det? Igjen?

Men Michael har forandret seg, virker det som. Han forteller at han tilbød seg å si opp, men Espen mener det bare vil gjøre det vanskeligere å få Helena tilbake, for da vil styret ansette noen andre med en gang. Og målet deres er å få henne tilbake, de må bare bearbeide Tangsrud &co litt først.

Hun lar seg overtale, men glemmer nok en gang å snakke med Camilla, som kommer hjem litt senere og finner hele flyttelasset pakket ut og tilbake i hyllene. Nyheten om at de skal bli i Ulsteinvik, i alle fall et par uker til, kanskje mer eller kanskje ikke, får henne til å begynne å gråte. Helena skjønner fortsatt ingenting, men denne gangen forsøker hun iallfall. «Vi kan godt flytte», sier hun, men for Camilla handler det nok ikke så mye om Trondheim eller Ulsteinvik. Hun vil bare få muligheten til å slå rot et sted, legge egne planer og få venner og nettverk. Det er nok ikke bare barn av fotballtrenerere som kan kjenne seg igjen i den følelsen.

Helena løser situasjonen midlertidig ved å love henne en lang juleferie til varmere strøk når sesongen er over. Plutselig fikk de bruk for atlaset også.

Alle mann til pumpene

Nå mobiliserer de alle sammen. Ikke bare laget, Espen og Helena, men også Eddie, som dropper gressklipping og skrur vanningsanlegget på fullt, før kampen mot et bortelag som er kjent for å slite på vått underlag («Sunnmøre, vet du, regner som faen», som Mons sier til en motspiller da de nærmest vader ut på banen før kampstart). Og Gunnar, supportersjefen, som pumper opp stemninga på tribunen. Michael, som bruker tv-intervjuet etter kampen til å skryte av Helena og forklare at de vant kampen fordi han skjønte at han måtte gå tilbake til hennes strategi. «Hun visste hva hun dreiv med, og det er synd vi mista henne». Også Michael igjen, da toppspilleren til Strømsgodset gjør overraskende comeback etter skade og legger strategien til Helena i grus. Hva skal de gjøre? Det viser seg at Michael har hatt en greie med dama hans, og han lar seg overtale (av Mons, så klart) til å bytte seg selv innpå, ene og alene for å provosere Strømsgodset-spilleren til å gjøre noe dumt innenfor 16-meteren.

HEMMELIG STRATEGIMØTE: I stua til Helena. Foto: NRK
HEMMELIG STRATEGIMØTE: I stua til Helena. Foto: NRK Vis mer

Det er skittent spill, men det funker, og det minner forresten litt om måten Helena psyket ut Ålesund-treneren i episode fem. Varg har tatt i bruk en del kreative metoder denne sesongen, og selv om jeg kanskje synes Michael kunne spart seg for å spørre en motspiller om TV2-kjæresten hans fortsatt «liker å ta den i toer'n», så skal vel alt sammen symbolisere at dette er en gjeng som lever opp til mottoet sitt: «Vi som vil det mest».

Det er dette som er kronargumentet til Espen på det viktige styremøtet, der han og Michael går sammen om å få Helena gjeninnsatt som trener. De er på god vei til å overbevise størsteparten av styret, da sjefen sjøl kommer inn, litt forsinket. Da blir det verre. Møtet utvikler seg til en rettsalsprosess, der Tangsrud og Espen fører prosedyrer etter hverandre. Argumentasjonen til førstnevnte bekrefter rollefigurens motivasjon: Han sliter med harde tider på verftet, og måler fotballklubbens verdi utfra hva den bidrar til i det samfunnet han ser seg selv som den naturlige lederen for:

- Det kan virke som et stort offer å la kanskje 40-50 gode mannfolk gå fordi jeg ønsker holde denne klubben flytende. Men min tanke alltid vært at vi som samfunn, vi klarer å stå han av, hvis vi bare har noe sånt som dette som holder oss sammen (...) At vi som klubb viser oss så ryggradsløse at vi gjør den klubben vi elsker om til et mediesirkus som handler mye mer om politikk enn om fotball, det tror ikke jeg er noe folk kan samle seg om.

Her er det han tar feil, så klart, for supporterne, hvorav svært mange jobber på verftet, har vist at de vil samle seg om Helena. Tangsrud hevder at det er lokalsamfunnet som er hans førsteprioritet, det er et selvforherligende bilde han har lagd seg av seg selv som Ulsteinviks store leder og beskytter, og kanskje hindrer det ham i å se når det er på tide å lytte til andre. Eller se bakover, som leksikonmannen ville sagt. Det er jo ikke Helena som har gjort Varg til et mediesirkus. Hun har aldri hatt noen politisk målsetting, aldri villet være noe feministisk forbilde.

Espen forsøker å forklare det, men Tangsrud er steil, og gjør det klart at han kommer til å trekke all pengestøtten dersom Helena kommer tilbake. Det sier litt om selvbildet hans at han gir så fullstendig blanke i hva alle andre rundt bordet, samt på banen og tribunen, mener.

Espen holder sin egen prosedyre før håndsopprekningen. Den er raus og full av patos - han forteller om den «fantastiske reisa» han og hovedsponsoren har gjort, da de bestemte seg for å løfte klubben fra et dårlig 3. divisjonslag til eliteserienivå - men inneholder også en klar målsetting for klubben. Den er bedre enn Tangsruds «vi skal samle lokalsamfunnet»-argumentasjon, for Espen forteller også hvordan de skal få det til:

- Sist vi var i eliteserien, var ikke det fordi vi hadde mye penger. Vi var der fordi vi ville det mest. (strategisk plassert bak ham henger klubbfanen med mottoet på) Og fordi klubben var fylt av lidenskap og spilleglede. Ikke bare på A-laget, men på jenter12, gutter16, hadde du lidenskap og spilleglede, var du velkommen hos oss. Det er derfor Helena Mikkelsen er en av oss.

Det er åpenbart at hun er det, Espens tale er jo et ekko av det hun sa i VGs tv-studio i første episode, da han stod i kulissene og hørte på og bestemte seg for å oppsøke henne etterpå. De deler ideen om at talent og resultater kommer av motivasjon og spilleglede, fra satsing på bredde og inkluderende holdninger, ikke ensidig fokus på de beste, slik Tangsrud har holdt på med, ved å øremerke pengene sine til A-laget.

Det er en radikalt annerledes fotballpolitikk enn den som for eksempel faren til Adrian, Vålerenga-treneren, er satt til å fronte i serien.

MORALEN ER: Ikke kom for seint på styremøte. Foto: NRK
MORALEN ER: Ikke kom for seint på styremøte. Foto: NRK Vis mer

Veien videre!

Talen gjorde susen, styret velger Helena tilbake, selv om det betyr at de mister Tangsrud og pengene hans. Pengeproblematikken blir nok en av hovedtemaene for neste sesong.

Et annet blir Michaels kamp på hjemmebane. Han sitter sammen med ungene og ser seg selv skryte av Helena i et tv-intervju, der han forteller at alle de siste seirene har vært hennes fortjeneste. Og da ungene spør hva han skal nå - nå som han ikke lenger skal bli trener, er det tydelig at han har fått et nytt mål å kjempe for: «Jeg skal passe på dere (...) jeg gir ikke slipp på dere så lett!» Kanskje han klarer å vinne tilbake kona, nå som han har lagt fra seg trenerambisjonene og bestemt seg for at noe annet er viktigere. Det er i alle fall helt i tråd med atlasmannens råd om å se seg tilbake før man går framover.

Men først gjenstår kampen som skal avgjøre om de får bli i Eliteserien - det store målet for både fotball- og tv-seriesesongen. Stemningen i garderoben er god, Adrian er tilbake etter skaden, og Helena forsøker å holde en kortkort peptalk om at de vet hva de har å gjøre. Men de er ikke fornøyde, de vil høre mer, og så sier hun det hun egentlig mener: De kommer til å vinne denne kampen overlegent, det er hun sikker på. For når de har kommet så langt, kan de klare alt:

- Vi har vært en klubb som hver uke har kjempa for holde seg flytende. Men her vi står i dag, er vi mer enn en klubb, vi er et lag. Og det er for faen ingen som kan senke oss.

Og så, ordene Eddie, utstyrsforvalteren, har villet høre henne si gjennom hele sesongen, og som viser at hun virkelig har blitt en av dem (beklager på forhånd hvis gjengivelsen ikke er hundre prosent korrekt sunnmørsk):

- Ok, steikje bra, gutta, no køyre me på!

Hun får rett, så klart, de vinner overlegent. Men det er jo ikke nok, skal de holde seg unna nedrykksplassen, må selveste erkefienden, Ålesund, spille minst uavgjort mot Bodø/Glimt i kampen som går samtidig. Det gjenstår to minutter av den da Varg er ferdig med sin, og speakeren legger radioen sin inntil høyttaleren. Det er dørgende stille på Tangsrud Arena da det meldes om straffe til Ålesund, og gjett hvem som skal ta den? Eivind Brattskjær, så klart, det er herlig sentimentalt å la den gamle Varg-favoritten få muligheten til å gjøre en siste innsats for klubben i sitt hjerte. Et klassisk dramaturgisk grep, men det funker som bare det når han klarer det.

EN SISTE TJENESTE: Fra Eivind Brattskjær til Varg. Foto: NRK
EN SISTE TJENESTE: Fra Eivind Brattskjær til Varg. Foto: NRK Vis mer

Resten er bare jubel og klemming på kryss og tvers ute på banen. Det vil si, ikke bare det, for Camilla trekker seg unna i viraken, like før Adrian begynner å se etter henne. Da Helena kommer hjemom for å spise og skifte før seiersfesten, finner hun et brev stukket inn i atlaset. Det er avslutningen på Camillas historielinje, og den er trist, men nødvendig. Også er en original vri på det klassiske coming of age-mønsteret fra ungdomslitteraturen, som Camillas historie er på sett og vis er bygget rundt.

Hun forteller mora at hun er nødt til å reise, hun føler seg så alene i Ulsteinvik, og hun vet at mora sikkert ville klart å overtale henne til å bli, slik hun pleier, «men jeg tror ikke jeg hadde hatt godt av det. Jeg har alltid vært din største fan, følt at jeg burde være der for deg, men nå tror jeg kanskje at jeg burde være et annet sted, for meg.» Hun har funnet ut at mora ikke trenger henne så mye som hun gjorde før, nå har ting falt på plass i Ulsteinvik, og da er hun selv fri til å finne sin plass et annet sted. Slik trer hun ut av moras skygge, ut av den trygge rollen som støttespiller og inn i noe nytt og mer usikkert, der hun må finne ut hvem hun er på egenhånd.

Det er klassisk coming of age-tematikk, om en ungdom som reiser ut og finner seg selv og sin plass i samfunnet. Men ofte ender det med at vedkommende reiser hjem igjen. På sett og vis gjør Camilla det her, serien starter med at hun følger mora til Ulsteinvik, møter sine egne utfordringer, for så å returnere «hjem» til Trondheim, i en mer moden og selvstendig utgave. Men Trondheim er jo ikke hjem lenger, hun har ikke noe åpenbart hjem, og det er kanskje det som er den store utfordringen. Slik sett har reisen hennes nettopp begynt, og kanskje fortsetter den i neste sesong. Jeg håper definitivt at vi får se mer av henne og skuespiller Emma Bones, som har gjort en strålende troverdig innsats i rollen.

Vi får avslutte med å tolke både henne og Helena inn i atlasmannens lignelse. Begge følger rådet hans, etter min mening: Helena ved å se seg tilbake og bestemme seg for å gjøre et nytt forsøk på å nå målet sitt i Ulsteinvik. Camilla ved å se seg tilbake, på hvem hun er og hva hun har jobbet for til nå, og så bestemme seg for at det er på tide å dra videre.

Oppsamlingsheat

Vil du lese enda mer? Her er alle de tidligere «Heimebane»-recappene (vi kom litt sent i gang, beklager det):