NORGES HETESTE PAR?: William og Noora i «Skam». Les om forholdets utvikling i ukas episode-recap. Foto: NRK
NORGES HETESTE PAR?: William og Noora i «Skam». Les om forholdets utvikling i ukas episode-recap. Foto: NRKVis mer

Recap: «Slutt å synes så jævla synd på deg sjæl!»

Mennesker trenger fortsatt mennesker. Og potet.

ADVARSEL: SPOILER

Etter noen uker i folkeopplysningens tjeneste, der vi alle lurte på om Skam var i ferd med å gå ned en vei den aldri ville kunne snu fra, er det mest samlende fenomenet kongeriket har sett siden besteforeldrene våre gikk med binders i jakkeslaget, tilbake i god, gammel takt denne «Skam»-episoden. Dramaet handler igjen bare om lettvinte og overfladiske ting som kjærlighet, svik og menneskers manglende evne til å kommunisere med hverandre. Puh. Det er godt å få lov å puste igjen.

Men først: i mellomtiden har det skjedd noe artig på internett, der Skams allerede velfungerende mediestrategi plutselig nådde et helt nytt nivå. Det startet med at seriens hjemmeside ikke hadde noen oppdatering på lørdag. Gisp. Hva kan ha skjedd? Vi var i villrede, vi har blitt kondisjonert til å forvente vår lille fix av Skam hver dag, og da den ikke kom gikk vi umiddelbart inn i voldsomme abstinenskramper. Og for hvert skjermbilde som ble lagt ut på siden i løpet av uken, der Nooras blå meldingsbobler ble stående som ubesvarte, eksistensielle rop ut i det store intet, gikk internett mer og mer bananas. Hashtagger ble skapt. Hjemmelagde nettsider gikk viralt. Rekorder ble satt. Flere årsverk gikk tapt mens folk trykket refresh. Har William svart ennå? Nå da? Kanskje du bare har dårlig nett? Nå må da William svare.

Det hele fremstår nesten som et kunstprosjekt i seg selv. Dette er uken vi alle følte på kroppen hvordan det er — i sanntid — å seigpines i uvisshet, å vente på det ene, livsviktige svaret som tilsynelatende aldri ville komme.

Skam: serien som klarer å sette klikkrekorder ved ikke å legge ut nytt innhold.

Hvor mye av strategien som er bevisst seigpining, og hvor mye som bare er at alle himmelens stjerner for øyeblikket har posisjonert seg i Skambukkens tegn, spiller ingen rolle. Resultatet er det samme. Den kumulative effekten av cliffhangers, en tilspisset handling opp mot sesongslutt, et offentlig Skam-hysteri nær kokepunktet, en sadistisk slippstrategi som tilsvarer å gi ørkenvandrere én vanndråpe om dagen, og ikke minst de to sesongene vi har brukt på å knytte tettere bånd til rollegalleriet enn til vår egen familie, gjør at serien er i ferd med å nå full populærkulturell singularitet. Man kan bare se for seg det sorte hullet vår hverdag vil forvandles til etter at sesongen er over om en snau uke.

Skam, du har oss rundt lillefingeren, og vi er bitchen din. Og du vet det.

SØNDAG 13:13 Noora rydder gjennom gamle papirer, og får besøk av Vilde som har med seg niste og moralsk støtte i en tupperware-boks. Hun får øye på et bilde av en radmager Noora fra 9. klasse. Hun penser tema over på William, og forteller at han har dratt til London. Men han må jo tilbake til eksamen, oppmuntrer hun. Hun foreslår at de skal spise litt, men Noora sier halvhjertet at hun allerede har spist. "Liker du tortilla?" spør Vilde, og det som ved første øyekast bare virker som nok en snodig digresjon fra Vimse-Vilde, er egentlig et utrolig lekkert callback fra da jentene var på påsketur og Noora skjønte at Vilde leflet med spisevegring, og holdt en flammende forsvarstale for potetens fortreffelighet. I et kroneksempel på hvordan få maks emosjonelt utbytte med utrolig små virkemidler ser Vilde henne bestemt i øynene og gir Nooras ord tilbake til henne. "Det som er så bra med tortilla er at det er laget av potet. Og kroppen din trenger potet." Dette er selvfølgelig Vilde'sk for "Ikke prøv deg, jente. Jeg ser hva du driver med, og ikke motherfuckings prøv deg."

Hun fortsetter: «Fordi potet har masse stivelse, som gir energi og c-vit-» To sekunder bare. Jeg tror jeg fikk noe i øyet.

Skam: serien som får voksne menn til å snu seg bort med blanke øyne av en samtale om en spansk potetomelett.

MANDAG 15:13 Noora møter Mari, jenta som også lå i sengen med Nikolai den morgenen da verden raste sammen. Mari kan berolige henne med at ingen av dem sexet, hverken med Niko eller hverandre, hverken frivillig eller ufrivillig. Hun forteller også at hun har kjent familien siden de var små. Hun var venninne med guttas lillesøster Amalie. De vokste opp i et kjærlighetsløst vestkanthjem, med ulike fedre.

Etter at Nikolai tyvlånte bilen som elleveåring med småsøsknene ombord, og forårsaket Amalies død, klarte ikke moren lenger ha noe med dem å gjøre. De ble overlatt til diverse au pairer. Dette er på ingen måte en unnskyldning for Nikolais oppførsel, men kanskje en slags forklaring. Det er nesten en i overkant voldsom og tragisk bakhistorie, som potensielt tar litt vekk fra allmenngyldigheten til karakterene William og Niko, folk kan tross alt fint bli følelseskalde fuckboys eller manipulerende drittsekker uten å ha så traumatisk oppvekst som det, men det gir jo uansett en viss innsikt i hvem de er, og hva Noora har å hanskes med her.

ONSDAG 14:13 Jentene sitter i vinduet. Vilde mener at Eva har fått sti på øyet fordi «du har tatt deg der, og så har du tatt deg på øyet etterpå. Du må ikke ta deg på fiffi! Det er vagina på svensk». Førstemann til å gi ut en bok med Vildes visdomsord kan le hele veien til banken.

William har fortsatt ikke svart på meldingene. Men så kommer Sana med bud om at han er tilbake på skolen, inne på kontoret hos rektor. Noora konfronterer ham i døren. Han bortforklarer mobilstillheten med tomt batteri, og forteller henne at han skal flytte til London. Det er praktisk talt i et annet land, så det er ganske krise. Men Noora vil ikke ha noe av det. "Hør nå. Du er en smart fyr. Så da burde vel du skjønne at jeg aldri i ville hælvete ville latt deg flytte til London uten at vi hadde prata først. Så hvis du virkelig vil bli kvitt meg, så får du møte meg for en prat. Og slutt å synes så jævla synd på deg sjæl." Se her, ja. Noen har bestemt seg for å bli helten i sitt eget liv igjen.

FREDAG 16:55 Noora venter på William. De har avtalt å møtes hos henne kl 17. Hun sjekker sminken, rydder og justerer nevrotisk på de overdimensjonerte aztekerputene. Men William sender melding og vil ha henne til å møte ham utenfor. Han har dårlig tid. Hersketeknikk 101: flytt kampen vekk fra motstanderens hjemmebane.

Han står i bildøren med Gutte-Chris bak rattet. Flyet går kl seks, sier han. Garra en bløff, alle vet jo at å komme seg ut av sentrum fredag ettermiddag, kjøre opp til Gardermoen, sjekke inn, komme gjennom sikkerhetskontrollen, ta en baggis på Upper Crust, og så videre gjennom passkontrollen ut av Schengen på under 60 minutter strider med naturlovene.

Noora lurer på hvor lenge han blir. Resten av livet, er svaret.

«Hva med oss?» spør hun.

«Hva med oss? Jeg er ikke forelsket i deg».

«Jo», sier Noora,  skrur på sine retoriske superkrefter, og forteller unge Magnusson et par sannheter. «Jeg har alltid lurt på hvordan du som er så smart, bare kan forsvare den drittsekkoppførselen for deg sjæl. Du bare forteller deg sjæl at det er sånn du er? Er det fordi mora di er ei fitte? Fordi du hadde en tragisk barndom? Å være drittsekk er ikke noe man bare er født som eller blir. Det er et valg». For hver kraftsalve blir Williams pannelugg tyngre og tyngre, hodet henger mot asfalten for å skjule blanke øyne fulle av mannlige mannetårer. (I feel you, bruv.)

«Fordi mennesker trenger mennesker». Hun gjentar Williams ord fra 17. mai-kronikken tilbake til ham. Dette er en episode av ekkoer, der karakterene våre får sine egne råd i retur, og blir bedt om å leve som de lærer. Hun nærmer seg ham, men da hun går inn for å forsegle det hele med et kyss trekker han seg unna. Og kjører. Nok en gang står Noora alene.

Hun går inn sidegaten, det hele virker ugjenkallelig over. I en lang uavbrutt tagning ringer hun Eva og hikster frem noen desperate klynk, mens en mørkeblå stasjonsvogn rygger guttekjekt inn på fortauet bak henne. En velkjent lugg løper ut av bilen, bort til Noora. Han drar henne rundt, de omfavner, og han går inn for kysset.

Nå tenkte jeg egentlig å skrive noe flinkt om hvordan sånne rom-kom øyeblikk som dette er så deilige når karakterene og historien har gjort seg fortjent til dem, og hvor fint det er å se en serie som er dønn komfortabel med sine egne sjangerkonvensjoner, men jeg tror jeg fikk noe i øyet igjen, så jeg nøyer meg heller med å avslutte med å påpeke at — med fare for å gjenta meg selv — han drar henne rundt, de omfavner, og han går inn for kysset.

Instagram Følg @dagbladet.no på Instagram