NY SESONG: «The Handmaid's Tale» bygger på Margarets Atwoods dystopi fra 1985. Video: Hulu Vis mer

The Handmaid's Tale, sesong 2, episode 1

Recap: «The Handmaid's Tale» ber oss være obs på de små tingene

Fra bagateller til skrekksamfunn.

Hva er frihet? Det ser ut til å være blant de sentrale spørsmålene når «The Handmaid's Tale» nå endelig er tilbake på skjermen. Et sånt spørsmål kan fort bli høytflyvende, men her blir det konkretisert ned på detaljnivå. Og det er de tilsynelatende små bagatellene som kan vise seg å bli sesongens sterkeste kort, selv om vi til tider bader i brutalitet og sjokkscener.

Serien var en av fjorårets mest populære og omtalte, ikke minst på grunn av sin forbløffende aktualitet: En historie om en framtidig kristenkonservativ amerikansk stat som kontrollerer kvinners reproduktivitet på grotesk vis, lansert like etter at amerikanernes virkelige nyvalgte president innskrenket kvinners rettigheter på samme område.

Det var et markedsføringsmessig lykketreff for serien, men dessverre har den ikke blitt mindre aktuell siden. Metoo-kampanjen har avslørt former for kvinneundertrykking som har vært tilslørt, bagatellisert eller dysset ned, men som nå endelig blir tatt på alvor.

Og litt på samme måten fungerer vekslingen mellom fortids- og nåtidsplan i «The Handmaid's Tale». De jevnlige tilbakeblikkene til tida rett før revolusjonen, til et for seerne gjenkjennelig USA, viser alle de små tingene som burde fått varsellampene til å blinke signalrødt, men som altfor mange avfeide som bagateller og tåpeligheter. Noe de ikke orket eller ikke tok sjansen på å kjempe imot. Tryggere å bite tenna sammen og håpe at det ville gå over. Men nåtidsplanet i serien viser at de burde ha kjempet, med alle krefter de hadde, før det ble for seint.

  • NB: Resten av denne saken er en recap, altså en gjennomgang og analyse av første episode i sesong to av «The Handmaid's Tale». Hvis du ikke har sett den ennå, bør du avbryte lesingen nå og heller komme tilbake når du har sett den. Men les gjerne vår litt mindre spoilerbefengte anmeldelse av sesongen her:

Avstraffelse

Episoden starter omtrent akkurat der forrige sesong sluttet, med Offred, eller June som vi fikk vite at hun egentlig heter, innelåst bak i den svarte varebilen. Den er selve symbolet på det hun frykter mest, for den tilhører «øynene», regimets hemmelige politi, og de som blir hentet av denne bilen, kommer sjelden tilbake. Øynene bærer tydelige paralleller til sikkerhetspolitiet i andre autoritære regimer, som Hitler-Tysklands Gestapo for eksempel. Men ting tyder på at dette politiet har en dobbeltagent hos seg: Nick, sjåføren til Waterford-familien, som June er stasjonert hos og som hun innledet et hemmelig forhold til i forrige sesong, er et «øye». I Margaret Atwoods roman, som første sesong av serien var basert på, er det noe June mistenker, men i serien er det tydeliggjort mer, da vi ser Nick rapportere til lederen for sikkerhetspolitiet, kommandør Pryce. Men da bilen kommer for å hente June, antakelig for å straffe henne fordi hun gikk i front da tjenerinnene nektet å føye seg etter tante Lydias befaling om å steine Janine, hvisker han henne i øret at hun skal stole på ham og bli med dem. I Atwoods bok hvisker han mer: Han forteller at bilen er der for å redde henne, og at han selv tilhører motstandsbevegelsen, «Mayday». June er imidlertid ikke sikker på om han snakker sant, og boka gir ikke noe svar på hvor bilen kjører henne.

Men nå får vi vite det! Det blir en kort kjøretur, der kamera zoomer inn på ansiktet til June og viser en blanding av følelser: Redsel, forsøk på selvkontroll, og noe annet. Sinne? Og så besluttsomhet? Som så ofte i serien, snevres perspektivet helt inn og vi ser henne rett i øynene. Det klaustrofobiske perspektivet stemmer godt med tonen i romanen, der vi aldri får vite mer enn det lille hun ser, og bare har hennes tanker og følelser å filtrere historien gjennom.

I BILEN: Offred på vei til en uviss skjebne. Foto: HBO
I BILEN: Offred på vei til en uviss skjebne. Foto: HBO Vis mer

I serien ser vi riktignok litt mer. Bilen svinger inn blant andre tilsvarende varebiler, mens vettskremte tjenerinner velter ut, knebles og stues sammen som en flokk med kveg. De tungt bevæpnede politifolkene bruker til og med glefsende hunder til å gjete dem gjennom en lang, mørk korridor. Likevel er det et enda mer skremmende syn som møter dem når de kommer ut av korridoren og inn på det som viser seg å være et flombelyst stadion: En lang rekke med galger, klare til bruk.

Mens de tar plass med hver sin løkke rundt halsen, begynner Kate Bush å synge balladen «This Woman's Work». Et låtvalg som passer til seriens lek med kontraster - hele tida blir det vakre satt opp mot det grufulle - men også et symbolsk et: Sangen ble opprinnelig skrevet til en scene i filmen «She's Having a Baby», der Kevin Bacon spiller en vordende far som sitter utenfor fødestua og venter, mens kona og babyen kjemper for livet på innsida. Denne gangen akkompagnerer låta de livredde tjenerinnene, hver av dem en vandrende livmor i regimets øyne, mens de venter på døden i sine blodrøde kjoler. En av dem tisser på seg, to griper hverandres hender, mens June folder sine og ser opp, som om hun leter etter en ansvarlig gud oppi alt sammen. «By his hand», roper bøddelen, og drar i en spake.

Ingenting skjer.

Så trer tante Lydia fram fra skyggene med en mikrofon i hånda, og gir dem en preken av det autoritære slaget, som avslører at hele opplegget var arrangert for å skremme dem til lydighet i framtida: «Du skal elske din herre gud av hele ditt hjerte (...) Du skal lyde hans ord, og ordet til hans tjenere her på jorda, ellers vil du føle smerten fra hans avgjørelse, for i den ligger hans kjærlighet. La dette være en lærdom for dere.»

June, spiss som alltid, bidrar med sin egen, stumme bønn: «Fader vår, du som er i himmelen. Seriøst? Hva i svarte helvete?»

Frihet fra og frihet til

De to bønnene er eksempler på måten Junes og Lydias ulike tilnærming til religion blir satt opp mot hverandre flere ganger i løpet av de første episodene. Lydias tankesett har riktignok vært litt skjult for oss fram til nå. Hun framstår som en sadist, og det har vært vanskelig å si om hun er oppriktig troende, eller bare maktsyk og glad i å plage andre. Denne episoden røper litt mer, særlig i en senere scene, som starter med en ny, fysisk avstraffelse av tjenerinnene. Ikke noe spill for galleriet denne gangen.

De sitter i sirkler, på knærne i en borggård, klissvåte av regnet som pøser ned over dem. Hver av dem med strake armer ut fra kroppen, dirrende under vekta av steinen de holder i hånda. Det skal åpenbart symbolisere steinene de nektet å kaste på Janine tidligere. Protesten tok form av en improvisert seremoni i seg selv, der én etter én av dem strakte ut hånda og slapp steinen ned på bakken foran Lydia. Hele livet deres er organisert i seremonier, så det er kanskje ikke så rart at det lille de tillot seg av fri vilje også endte i noe slikt. Men det var også en maktdemonstrasjon: De tok et av Gileads varemerker og snudde det mot dem. Nå gjør Gilead det samme mot dem.

Lydia spaserer mellom dem under en stor paraply, mens hun deler ut elektriske støt til alle som viser tegn til å senke armen. Samtidig refser hun dem for at de nektet å ta livet av venninna si. Det var jo guds vilje, må vite. «Dere er noen bortskjemte drittunger. Han har gitt dere alt (...) dere er fortalt guds vilje, og dere svarer: Jeg vet bedre.» Hun fortsetter med favorittpåstanden sin, at Gilead gir dem en form for frihet de aldri har hatt før: «Det er mer enn én form for frihet. Frihet til, og frihet fra. Nå er dere gitt frihet fra. Det er en gave fra gud, ikke undervurder den».

Det kan virke absurd at hun prøver å få disse kvinnene, som er fratatt absolutt all selvbestemmelsesrett og frihet over egen kropp, til å tro at den friheten Gilead tilbyr dem er bedre enn den de hadde før. Men beskyttelse mener hun den statusen regimet tillegger sine fruktbare kvinner: De trenger ikke bekymre seg for overfallsvoldtekter, eller i det hele tatt svært mange av de tingene som Metoo-kampanjen har satt fokus på. De er verdifulle, på samme måten som en dyrebar eiendel, og voktes deretter. Men de må også finne seg i å bli eid av en mann som voldtar dem én gang i måneden, som en del av en religiøs seremoni.

UNDER HIS EYE: Men er dette også frihet? Foto: HBO
UNDER HIS EYE: Men er dette også frihet? Foto: HBO Vis mer

Absurd, ja. Men Gileads kvinnesyn slekter på kvinnesynet i flere konservative religiøse miljøer i den virkelige verden. Måten Lydia forsøker å påføre dem skam for ikke å være ærbare nok, for så å fortelle dem at gud elsker dem og vil beskytte dem mot den gudløse verden utenfor, er retorikk som har vært å finne både i kristne og muslimske miljøer gjennom historien. Begge steder har kvinner vært betraktet som mannens eiendom. Argumentet har gjerne vært at den ærbare statusen gir dem beskyttelse, og at alternativet, den ubegrensede friheten, kan være livsfarlig. Så spørs det om den er like farlig som hjemmemiljøet har vist seg å være for mange kvinner rundt om i verden.

Tante Lydias ansikter

Plutselig får tante Lydia en beskjed, som får henne til å avbryte talen: «Offred har hatt en hemmelighet for oss (...) Hun har blitt fylt med hans gudommelige lys!» Gravid, altså. Slutt på avstraffelsen for hennes del, nå må de for all del passe på at alt går bra med babyen. De andre må bli sittende, men June får en paraply over hodet og teppe over skuldrene, og hastes inn for å få på tørre klær. Samtidig småløper Lydia opp i klokketårnet, og det er nå vi får se det som må være hennes sanne ansikt: Hun er from som et lam. Hun gråter av glede mens hun stirrer på klokketauet, som om det var en navlestreng som binder henne sammen med ham der oppe. Så trekker hun i tauet og feirer babynyheten, mens hun ler og gråter om hverandre.

Hun smiler fortsatt da hun møter June i matsalen etterpå, bærende på et brett med varm suppe. Men Junes ansikt er sammenbitt. Hun vil ikke spise, heller ikke da Lydia griper til klisjeen «du spiser for to, vet du». Spisenekten blir en protesthandling, og Lydia virker anstrengt behersket mens hun forteller June at de vil gi henne alt hun trenger framover, «du må bare være min gode pike (...) Vi vil selvsagt ikke ha noen flere påfunn. Så tullete, så mye bortkastet energi, og for hva? Ingenting!» sier hun, mens hun klukkler.

«Janine er ikke ingenting», svarer June kort, og Lydia får et mørkere drag over ansiktet: «Tror du at du har gjort henne en tjeneste? Hun kunne reist til Gud raskt, omgitt av vennene sine.»

«Venner steiner ikke vennene sine til døde», svarer June, mens Lydia forklarer hva hun mener: Janine er sendt til koloniene. Hun skal drive med tvangsarbeid til hun ramler om. Argumentasjonen her ligner den tante Lydia førte for tjenerinnene i borggården, det er tonen til en voksen som refser et barn som ikke vet sitt eget beste. Men den påfølgende argumentasjonen er alt annet enn moderlig, den er en blanding av trussel og hån.

«Hver tjenerinne som fulgte deg inn i ulydighet vil bli straffet. Men ikke du. Du bærer et barn, du er beskyttet. Men det vet du. For en modig jente du er, som protesterer, uten å risikerere noe som helst.»

DYPT TROENDE ELLER BARE SADIST? I denne episoden får vi se litt mer av tante Lydias sanne ansikt. Foto: HBO
DYPT TROENDE ELLER BARE SADIST? I denne episoden får vi se litt mer av tante Lydias sanne ansikt. Foto: HBO Vis mer

Like etter får vi se akkurat hva det innebærer at de andre blir straffet og ikke hun, men først kommer Lydia med en renere trussel, som viser at June faktisk risikerer noe ved å fortsette protesten sin. Et av rommene på senteret er omgjort til en romslig fengselcelle, der en høygravid kvinne er lenket fast til en seng. «Ofwyatt hadde det vanskelig hjemme», forteller Lydia. Hun utsatte babyen sin for fare, så de måtte gjøre noe. «Ni måneder kan føles ganske lenge», fortsetter Lydia. Da kvinnen kommer nærmere, ser vi syreskadene rundt munnen hennes. Offred går til slutt med på å spise.

Tilbake i matsalen gjetes tjenerinnene inn på rekke foran henne, fortsatt klissvåte og hutrende. Og mens June spiser suppe, hentes de inn på kjøkkenet bak henne, en etter en. En av Junes nærmeste venninner er først. Hun får hånda lenket fast til gasskomfyren mens Lydia skrur på flammen, og skrikene ljomer ut i salen. Beskjeden er tydelig: Dere valgte å følge en dere trodde var modig, men selv visste hun at hun var trygg hele tida, og nå løfter hun ikke en finger mens dere lider.

Slik knuser Lydia opprøret, og stripper June for det hun måtte ha skaffet seg av autoritet blant tjenerinnene.

Første varsel

Episoden inneholder også tre tilbakeblikk på tida før Gilead-styret. Det ene kommer like etter Junes «Hva i svarte helvete?»-bønn, og blir et slags svar på spørsmålet hennes. Scenen viser at undertrykkelsen ikke kom ut av intet. Faresignalene var der, med de ble ikke tatt på alvor.

Det er en hverdagslig scene fra kjøkkenet hjemme hos June, Luke og datteren Hannah. Hannah er litt pjusk, men har fått febernedsettende og blir sendt på skolen. June vil gå innom apoteket i løpet av dagen for å kjøpe flere tabletter, samt plukke opp en ny pakke med p-piller. Men hun trenger Lukes underskrift for å få hentet dem ut. Han er vantro. «Ber de faktisk om å få se det? Det er jo helt tullete!» Men hun bekrefter at ja, sist hun var der fikk hun ikke pillene fordi hun manglet en underskrift på resepten, i feltet for «ektemann». Han rister på hodet av det hele, men så foreslår hun noe annet: Kanskje hun skal la være å hente pillene? Bare slutte å ta dem? Etter litt fnising og kyssing og enda mer kyssing, er babyplanene lagt.

Den lille scenen forteller først og fremst én ting: At de ikke er i nærheten av å forstå rekkevidden av alt som skjer rundt dem. Da ville de nok ventet litt med familieforøkelsen. Det hårreisende kravet om underskrift fra ektemann for å få kjøpt p-piller blir bare møtt med latter og hoderisting, og ender i en avgjørelse statsapparatet ville vært svært fornøyd med. Det er kanskje forståelig at et land som sliter med kritisk lave fødselstall innfører tiltak for å øke dem, som å gjøre det vanskeligere å få tak i prevensjon, men dette er en dypt alvorlig innskrenkning av kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

Andre varsel

Neste tilbakeblikkscene kommer med flere varsler, og denne gangen reagerer Offred. Litt, iallfall. Hun sitter i en vindusnisje på forlaget hun jobber i og leser manus, da en kollega kommer med veska hennes og forteller at telefonen har ringt. Manuset hennes er til en bok om landbruk - et usexy tema, synes kollegaen, men et ekstremt viktig et, vet vi, for miljøkatastrofer har ført til synkende fruktbarhet over hele linja, også innen jordbruket. Nok et eksempel på hvor lite oppmerksomme June og middelklassemiljøet hennes var på de underliggende utfordringene i samfunnet, de som la grunnlaget for revolusjonen.

Telefonen er fra skolen til Hannah. Hun har blitt dårligere, og da de ikke fikk tak i June, måtte de ringe etter en ambulanse. «Slik er de statlige retningslinjene.» En ekstrem overreaksjon på litt feber, virker det som, men verre skal det bli. På sykehuset venter en sosialarbeider sammen med Hannah, og forteller at det nok bare er et virus, men de måtte ta flere tester og blodprøver for å være sikre. Kvinnen spør June om Hannah er hennes biologiske barn - kanskje en reaksjon på at de har forskjellig hudfarge, eller kanskje et naturlig spørsmål i en verden der få mennesker er i stand til å få egne barn. «Du er velsignet», kommenterer hun. Barn er verdifulle i dette landet, forstår vi.

Det forklarer på et vis de inngående spørsmålene June får, og irettesettelsen da det blir klart at hun sendte datteren på skolen med feber, for å slippe å ta seg fri fra jobben. «Jeg forstår, Mrs Bancoll, men barn er så dyrebare, vi må passe på at de er i et trygt hjemmemiljø, med egnede foreldre». Det er andre gangen kvinnen gir June etternavnet til Luke, Mrs Bancoll, selv om hun allerede har rettet på henne og forklart at hun heter Osborne. Nå retter June på henne igjen. Det er kanskje en bagatell, kanskje er June bare hårsår som henger seg opp i det, kanskje gjør hun det fordi hun allerede er irritert på grunn av de nærgående spørsmålene. Men det kan også hende at kvinnen titulerer henne feil med vilje, i et land der kvinner plutselig må ha tillatelse fra mannen sin for å kjøpe piller på apoteket. Kanskje er forsøket på å frata henne et eget etternavn enda et tegn på at noe er råttent i dette landet.

Siste varsel

FØR KATASTROFEN: June, Hannah og Luke hjemme i leiligheten. Foto: HBO
FØR KATASTROFEN: June, Hannah og Luke hjemme i leiligheten. Foto: HBO Vis mer

Det siste tilbakeblikket kommer mot slutten av episoden, og er et langt mer alvorlig tegn. June og Hannah kommer hjem fra sykehuset og møter Luke, som står midt på stuegulvet og stirrer på tv-skjermen. Det er en nyhetssending om en terroraksjon mot kongressen. 20-30 menn med maskingevær begynte plutselig å skyte, mange er døde. De voksne veksler skremte blikk, men Hannah er syk og må sove, og vil ikke ligge alene på rommet. June følger henne i seng, forsøker å gå tilbake for å se mer, men Hannah protesterer. Så roper Luke på henne - det har skjedd mer, det har vært en eksplosjon i Det hvite hus. Hun blir stående i villrede, hun må vite hva som skjer, tven er i stua, men datteren vil ha henne hos seg. Hun ender med å bli hos datteren, ligger bak henne i senga med vidåpne øyne, mens Hannah lukker sine.

Å bli revet mellom et klengete barn og noe annet som krever oppmerksomheten din, er ikke et ukjent scenario for foreldre. Men dette kan også sees som et varsel om hva som skal komme senere. For der June er nå, rives hun også mellom ansvaret for barna - både Hannah og det ufødte - og noe annet viktig: Flukt, opprør, motstand mot det undertrykkende regimet. For regimet har Hannah, og dersom hun rømmer, vet hun ikke hva de vil gjøre med datteren.

Til friheten

Likevel er det akkurat det hun gjør. Hun er på ultralyd hos legen, det er så tidlig at de bare kan se antydningen til et foster på skjermen, men for ekteparet Waterford - «de stolte foreldrene», som legen kaller dem - er det en tårevåt opplevelse. June har ansiktet bak et skjerbrett og får ikke se noen ting. Hun er ikke forelderen her, kun en livmor. Men Mrs Waterford kysser henne på pannen før hun går ut, i et anfall av sentimentalitet. Eller kanskje et snev av skyldfølelse. Og legen, viser det seg, er ikke så regimetro som han framstod ved første øyekast. Da Waterford-paret har gått ut, sier han noe overraskende: «Godspeed, June». Lykke til, og så hennes eget navn, ikke Offred.

LIVMOR HOS LEGEN: Offred på ultralyd. Foto: HBO
LIVMOR HOS LEGEN: Offred på ultralyd. Foto: HBO Vis mer

Han går også ut, og da hun skal ta på seg støvelene, finner hun en liten nøkkel i den ene. Den har et rødt, firkantet merke, samme farge som på klærne hennes, og en skrikende farge i alt det skinnende hvite interiøret - nok et eksempel på kontrastene som gjennomsyrer serien, både tematisk og visuelt. Hun finner en lignende rød firkant på døra i motsatt ende av rommet, og bruker nøkkelen til å åpne den. Derfra følger hun de røde firkantene til hun kommer til en mørk kjellerkorridor som ligner på den hun ble dyttet gjennom i starten av episoden. Det er som om scenen går i reversj: Hun ender i en varebil, døra slår igjen bak henne, og det viser seg at hun sitter i en frysebil, omgitt av dinglende storfeskrotter. Symbolikken er tydelig også her: I starten av episoden ble hun behandlet som kveg. Nå er hun endelig på rømmen, omgitt av dødt kveg. Men selv vil hun leve.

Hun blir sluppet av utenfor en lagerbygning. Sjåføren som hjalp henne tar farvel med en religiøs frase, selv om han nettopp har forrådt regimet: «Go in grace». Det går an å være religiøs, uten å være fundamentalist, som dem.

På innsiden møter hun Nick. Så var han altså dobbeltagent likevel. Eller i det minste en med gode kontakter på den rette sida. Han ber henne klippe håret og skifte klær for at hun ikke så lett skal bli gjenkjent (her kan vi innvende at hun ikke ser så veldig annerledes ut med halvlangt hår, men poenget er kanskje først og fremst at hun ikke skal se ut som en tjenerinne), og June gjør det nærmest til et renselsesrituale, der hun stapper klær og hår inn i en forbrenningsovn og tenner på. Vi ser henne fra innsiden av ovnen. Fyrstikken lyser opp i mørket. Ansiktet midt i bildet som før, tett på, men nå oser det besluttsomhet. Og det kommer godt med, for det er enda en ting som må vekk: Tjenerinnemerket hun har festet til øret - nok en kvegreferanse. Hun løfter saksa og begynner å klippe, mens blodet siler nedover halsen og det hvite undertøyet. Det er den mest groteske scenen hittil i serien, helt på høyde med neglebåndrivingen til Natalie Portman i «Black Swan», for den som har lidd seg gjennom den (scenen, altså, filmen er knallgod). Men kamera viker ikke. Selv stopper hun bare én gang, da smerten får henne til å synke sammen på gulvet. Men hun tar seg sammen og fortsetter, til hun sitter med en bit av øret i hånda. Det havner i ovnen, og så ser hun rett i kamera igjen: «Mitt navn er June Osborne. Jeg er fra Brooklyn, Massachusets. Jeg er 34 år gammel (...) Jeg har fungerende eggstokker. Jeg er fem uker gravid. Jeg er... fri.»

Oppramsingen av alt hun er blir en naturlig fortsettelse av forbrenningsritualet. Begge deler er ledd i prosessen med å fri seg fra kveg-rollen, å bli seg selv igjen etter å ha vært en av mange. En levende person, ikke lenger en ting, noens eiendel. Navnet hennes er viktig i så måte. Det samme er det siste ordet: «fri». Hun nøler før hun sier det, og jeg tolker det mer som et løfte enn en konklusjon. Hun er ikke fri ennå, ikke før hun har kommet seg over grensa, og kanskje knapt nok da? For datteren hennes er igjen i Gilead. Men ved å se seg selv som et fritt menneske, med egenverd og fri vilje, har hun allerede lagt tjenerinnerollen og tante Lydias formaninger langt bak seg.

  • Recap av episode to kommer også på db.no i nærmeste framtid.