SKAM: «The Handmaid's Tale» handler mye om skyld og skam. Foto: HBO
SKAM: «The Handmaid's Tale» handler mye om skyld og skam. Foto: HBOVis mer

Recap: Ukas episode av «The Handmaid's Tale» er til å bli rasende av, men avslører den også noe om tante Lydia?

Et land bygget på skyld og skam.

«The Handmaid's Tale» handler mye om skam. Det ordet som har blitt så sentralt i vårt vokabular de siste åra (og ikke bare på grunn av en viss NRK-serie). Sosial kontroll, «slut-shaming», «skamløse jenter» - alle disse begrepene forteller oss at skam er en særdeles nyttig følelse å utnytte, for dem som ønsker å kontrollere andre.

Gilead-regimet utnytter det til fulle, det så vi ikke minst i en scene fra senteret i forrige sesong, der Janine ble fortalt at det var hennes egen skyld at hun ble gjengvoldtatt som tenåring.

De andre tjenerinnene satt i en ring rundt henne, mens tantene egget dem til å messe «hennes skyld, hennes skyld», til hun tilsynelatende trodde på det selv. At forfatter Margaret Atwood valgte å gjøre en gjesteopptreden som tante i akkurat denne scenen, understreket hvor viktig den var.

Denne uka gjentar tante Lydia metoden i en annen setting. Skam og skyld er gjennomgående temaer i hele episoden. Men tjenerinnene er ikke de eneste som skammer seg, og episoden tar også opp spørsmål som er relevante for oss i samtida. Som vanlig.

  • NB: Dette er en recap, det vil si en gjennomgang og analyse av ukas episode. Har du ikke sett den ennå, men har tenkt å se den, bør du slutte å lese nå, ellers risikerer du å få spenningen ødelagt. Men les gjerne forrige ukes recap!

Tviholder på friheten

Episoden åpner brutalt og symbolsk, ved at June får et nytt tjenerinne-merke stiftet til øret. Beviset på at hun er noens eiendom. Det var jo et slikt merke hun klippet av seg i den blodige scenen i første episode, i en nærmest rituell frigjøringsprosess.

Nå blir hun lenket til en seng på senteret, på samme måten som den høygravide kvinnen som tante Lydia brukte for å skremme henne til medgjørlighet i samme episode. Hun teller blomster på sengeteppet mens hun tenker på hvordan dyr i bur utfører meningsløse oppgaver for å få tida til å gå. Det er en tankerekke som er hentet fra boka til Atwood, men der lå hun i senga på rommet sitt hos Waterford-paret og stirret i taket. Nå er spørsmålet om hun skal tilbake til dem, eller forbli fastlenket fram til fødselen.

Tante Lydia kommer inn, roser henne for å ha spist godt tre dager på rad, og kaller henne demonstrativt «Offred». June snerrer «Det er June! Du vet hva jeg heter, for faen!» Ennå ikke knekt, fortsatt fast bestemt på å tviholde på friheten.

Lydia forteller at Waterfordene har vært så vennlige å åpne for at hun kan få komme tilbake til dem hvis hun er «veldig snill pike» (det er noe creepy over den infantiliserende måten denne dama tiltaler tjenerinnene sine på, som små barn, selv om June er en voksen dame på 34). Lydia lister opp alternativene i klartekst: Hvis hun velger å forbli «June», må hun bli i dette rommet fram til fødselen, og deretter blir hun henrettet. Hvis hun derimot godtar å bli «Offred» igjen, underforstått underkaster seg samfunnets lover og regler og gjenopptar rollen som Waterforenes eiendom, har hun «en mulighet» (mulighet til hva? Til ikke å bli henrettet?). Og: «Det blir bedre for barnet». Barnet er det viktigste, såpass håper hun vel at de er enige om.

ANSTRENGT HJEMKOMST: June møter Fred Waterford igjen. Foto: HBO
ANSTRENGT HJEMKOMST: June møter Fred Waterford igjen. Foto: HBO Vis mer

Hun velger visst Offred, for i neste scene sitter hun i tjenerinnebilen med tante Lydia. Hun går opp trappa til Waterford-huset med bøyd hode, men ser opp mot himmelen før hun tråkker over dørstokken. Det har hun gjort ofte de siste episodene, som for å lete etter den guden som visstnok ser på dem hele tida («under his eye»).

Inne i stua møter de Waterfordene, som serverer noen innøvde fraser som mellom linjene forteller hva som er den offentlige historien om fluktforsøket hennes, selv om det neppe finnes en sjel som tror på den. Men dette er et samfunn bygget på fornektelse.

«Vi var fast bestemt på å redde deg fra dine kidnappere, og Gud velsignet våre anstrengelser. Du har vært gjennom litt av en prøvelse, har du ikke?» sier Fred Waterford, etter å ha erklært at dette er en «lykkelig dag». Kona er stivere i maska, men tar mannen sin i hånda, for liksom å vise at de er to om dette. Et par. Og nåde henne hvis hun forsøker å komme mellom dem.

June (jeg velger å fortsette å kalle henne det) har ikke så mange svaralternativer, det er forventet at hun sier «praise be» og ingenting annet. Det tar likevel tid før hun klarer å presse ut ordene, fortsatt i opposisjon. Og etterpå, da hun følger etter henne inn på rommet hennes, viser Serena Joy at hun er fullt klar over Junes rolle i «kidnappingen». Hun tar kvelertak på henne og presser henne opp mot veggen. Men babyen i magen til June er viktigere enn alt annet, også for Serena, og hun må snart slippe. Det gir June en flik av makt, som hun nok fortsatt har et håp om å utnytte: «Serena! Husk, så lenge babyen min er trygg, er din det også!» roper hun etter henne, og snur Serenas trussel fra forrige sesong mot henne selv.

Narrespillet

Den stumme kampen mellom tante Lydia og June i denne episoden får meg til å tenke på kald krig: Små smil bak stramme lepper, beherskede stemmer dryppende av undertekst og trusler, men ingen fysiske angrep. Det trengs ikke. Scener som den der June ligger i badekaret når strømmen går, og tante Lydia kommer inn med et stearinlys og kommanderer henne til å vaske seg godt nedentil med en klut, mens hun ser på, er skumle nok.

Morgenen etter kommer hun inn på soverommet og river dyna av June med tilgjort munterhet. Husets martha, Rita, er med henne, og da de blir alene på rommet, dytter Rita en bunke brev i armene på June. Det er brevene fra andre tjenerinner, de som Mayday ba June om å oppbevare inntil de skulle komme for å hente dem og antakelig smugle dem ut fra Gilead. June overlot dem til Rita da hun ble hentet av den svarte bilen, men Rita vil ikke sitte med dem lenger. «Jeg kan ikke, hva om hun finner dem? Du vet ikke hvordan det har vært her!»

Ordene hennes er det første lille tegnet på at stemningen blant de undertrykte har endret seg mens hun var borte. At det kanskje har vokst fram en liten uvilje mot henne - hun som nesten unnslapp, mens de andre ble værende i helvetet. Det kommer flere slike tegn seinere på dagen, for nedenunder forbereder flere marthaer en babyshower for Serena Joy.

En skulle tro Gilead hadde rensket bort alle kommersielle kjøpefester av denne typen, de rimer dårlig med det tradisjonelle puritanske samfunnet de har innført. Men kanskje er babyshoweren en seremoni som passer perfekt inn i fornektelsessystemet deres.

Her feires den vordende moren, altså hustruen, av de andre hustruene. De sitter i sirkler og overrekker henne absurde gaver som ammeputer (det er jo ikke hun som skal amme!), mens den gravide tjenerinnen sitter stum og halvt bortgjemt på en stol i bakgrunnen.

HVOR ER BLEIEKAKA? Babyshowers i Gilead er nesten som andre babyshowers. Men bare nesten. Foto: HBO
HVOR ER BLEIEKAKA? Babyshowers i Gilead er nesten som andre babyshowers. Men bare nesten. Foto: HBO Vis mer

Den tradisjonelle bleiekaka er forresten ikke å se - i Gilead kjører de sikkert tøybleier. Men det er andre ting som hever tåpelighetsnivået på Gilead-babyshoweren: Det er alt som åpenbart ikke er lov å si, og som gjør den høflige konversasjonen pinefullt anstrengt. Her sitter de og feirer svangerskap og fødsler, vel vitende om at ingen av dem er i stand til å bli gravide selv, og at de løser det ved å tvinge andre til å bli det for dem. De kaller det ikke engang adopsjon. Begrepet «biologisk mor» er ikke-eksisterende. Kunstig befruktning er forbudt, det er paradoksalt nok regnet som unaturlig. Det er derimot ikke unaturlig å snakke opprømt om ulike trimestre og hvor stort det er å oppleve babyens første spark, samtidig som de fullstendig overser den eneste dama i rommet som har en baby i magen. De snakker om «babyen» som ble bortført, uten et ord om hun som bærer den.

Men June nekter å bli oversett. Da Serena forteller de andre at hun tror det er altfor tidlig å kjenne babyen sparke, bryter hun inn: «Jeg kjente babyen sparke for første gang i går!» Det blir musestille i rommet, Serena sier ingenting, Lydia legger ei hånd på skuldra til June, som for å stoppe henne fra å si noe mer. I noen sekunder er narrespillet brutt, men så henter konene seg inn og faller tilbake i rollene sine. «Praise be», sier de og skåler for sparkenyheten, uten oppfølgingsspørsmål.

Seinere står Serena på balkongen og røyker, da tante Lydia kommer ut og forsøker å trøste henne ved å si at «denne delen» alltid er vanskelig, det vet hun etter å ha jobbet med mange koner og tjenerinner. «Mødre», retter Serena kjapt. «Mødre og tjenerinner». Det er hun som er moren, ikke June.

Det vanskelige kvinnefellesskapet

Narrespillet, og det at konene er så opptatt av å holde på det, viser oss det motsatte av hva de forsøker å innprente hos seg selv og hverandre: De skammer seg. De er fullt klar over hva de gjør mot andre kvinner, og trolig føler de også skyld, ikke bare for smerten de påfører tjenerinnene, men også for sin egen utilstrekkelighet. Hvis de hadde klart å få barn på egen hånd, ville ikke dette vært nødvendig.

Babyshower-praten forsøker å etterlikne et kvinnefellesskap som antakeligvis har eksistert til alle tider og i alle kulturer. Et fellesskap som kan føles støttende og inkluderende for dem som har erfaringer å dele med hverandre, men som nok kan være vanskelig for alle dem som ikke har det. Barnløshet, både frivillig og ufrivillig, er skambelagt også i vår egen verden. Det viser ikke minst alle avisintervjuene med kvinnelige kjendiser på tampen av fruktbar alder, som må svare på hvorfor de ikke har barn, samt fortelle hva de selv og alle rundt dem tenker om det.

Avisintervjuene viser imidlertid at dette er temaer vi har begynt å snakke om, og åpenhet kan føre til normalisering. Kvinnefellesskapet mellom konene i Gilead fungerer motsatt: Det er et konstruert fellesskap som er til for å dekke over og dysse ned de vanskelige sidene ved rollene deres, i stedet for å gi dem en mulighet til å støtte hverandre ved å snakke om dem.

Neste scene viser at også ektemennene, Gileads kommandører, spiller et liknende spill overfor hverandre. Mens konene har fest, møtes de for å skyte på leirduer og skåle for den kommende babyen. Til stede er også mannen som fikk hånda kuttet av i forrige sesong, fordi han hadde et forhold til tjenerinnen sin, Janine. En av de andre skryter syrlig av hvor sporty han er som er med, til tross for handikappet sitt. Og kommandøren som er leder før spesialpolitiet, spør lett om ting «er på plass» hjemme hos Waterford nå. «Det er en velsignelse å ha huset mitt i orden», svarer Waterford, men den andre retter på ham: «Tilbake i orden». En liten trussel, forsterket av mannen som står bak dem, som er et levende bevis på hva som skjer med dem som ikke holder seg og husstanden på matta.

PAPPAKLUBBEN: Hurra, du har gjort slavejenta di gravid, la oss skåle. Foto: HBO
PAPPAKLUBBEN: Hurra, du har gjort slavejenta di gravid, la oss skåle. Foto: HBO Vis mer

Men det er også andre og mer ekte kvinnefellesskap i Gilead: De undertrykte tjenerinnene og marthaene har et samhold seg imellom som regimet gjør så godt de kan for å knuse. Kanskje klarer de det også. Da June forsøker å snakke med Mayday-venninna si i gangen, virker den andre vennlig til å begynne med. «Du klarte det nesten!» sier hun. Men hun har ingen nyheter om Mayday, de har gått under jorda. Kanskje var dette deres siste sjanse til å få noen ut. «De er ferdige med å hjelpe tjenerinner», sier hun. Så da June mislyktes i fluktforsøket, ødela hun kanskje for de andre samtidig.

Nye Ofglen passerer dem, og June forsøker å rope etter henne, men venninna forklarer: «De kuttet ut tunga hennes da hun forsvarte Janine». Da oppdager June brannskadene på armen hennes, som hun fikk da alle tjenerinnene utenom June ble straffet for at de nektet å steine Janine. Ofglen var først ute med å ta til motmæle mot steiningen, men det var June som startet opprøret ved å legge ned steinen. Fordi hun var gravid, var hun den eneste som unnslapp straff. Det var den offentlige forklaringen, men en annen årsak var nok at tante Lydia ville knuse kimen til opprør ved å frata henne autoritet og få de andre til å bli sinte på henne.

«Det var ikke du som fikk henne til å si noe, dette var ikke din skyld», sier Junes venninne da Ofglen går forbi. Men så legger hun til, og tenker nok på sin egen brannskade: «ikke den delen, iallfall».

NY SESONG: «The Handmaid's Tale» bygger på Margarets Atwoods dystopi fra 1985. Video: Hulu Vis mer

Den påfølgende scenen viser nok et anstrengt, konstruert fellesskap, i form av en rituell seremoni. Konene og tjenerinnene står i en ring, bundet sammen av tvunnede tråder i rødt og blågrønt - deres respektive farger - mens de messer bibelvers for June og Serena i midten. «Jeg ville likt å leve uten skam. Jeg ville likt å være skamløs. Jeg ville likt å være ignorant. Da ville jeg ikke visst hvor ignorant jeg var», tenker June, som om hun plutselig ønsker å være ferdig med å stritte imot. Kanskje ting ville bli enklere om hun bare tilpasset seg, ble til en føyelig Offred. Hun kneler for Serena, mens tante Lydia legger hendene deres sammen og binder tråder rundt. Og Serena messer, igjen og igjen: «La de små barn komme til meg». Symbolikken er tydelig, men den er vel også litt blasfemisk til religiøs seremoni å være? I Bibelen er dette guds egne ord, og Serena gjør dem til sine.

Den andre kvinnens skam

Neste scene er et tilbakeblikk, og det viser hovedårsaken til at June endte som tjenerinne. Men også at den skammen Gilead pålegger henne var en skam hun allerede bar på.

Hun er på vei ut av treningssenteret da hun blir oppsøkt av en kvinne som presenterer seg som Annie, Lukes kone. Luke var gift da han begynte å treffe June, og kona trygler henne om å la dem være i fred. «Gi oss rom til å jobbe med ekteskapet vårt, vær så snill!» Og: «Tenkte du i det hele tatt på hva du gjorde mot meg? Tenkte du på meg da du lå med mannen min, din selvopptatte heks?» «Du tror du bare kan ta ham fra meg fordi du vil ha ham! Jævla hore!»

June går fra henne, og da hun kommer hjem står Luke og skriker inn en melding på telefonsvareren til kona, som han har vært separert fra i tre måneder. Han ber henne la June være i fred. Men June skammer seg: «Da vi startet dette, var dere ikke engang separert. Hva om jeg ikke hadde dukket opp?»

«Du skal ikke føle skyld», sier Luke, men det er tydelig at hun gjør nettopp det. Og den skyldfølelsen vet tante Lydia å utnytte, flere år seinere.

DEN ANDRE KVINNEN: June skammet seg allerede før tante Lydia kom på banen. Foto: HBO
DEN ANDRE KVINNEN: June skammet seg allerede før tante Lydia kom på banen. Foto: HBO Vis mer

Vi er tilbake i stua til Waterfordene, babyshoweren er over, og tante Lydia, Rita, Serena og June står ved gavebordet. Serena virker beskjemmet over mengden nye leker, og sier at det skal bli vanskelig å hindre barnet i å bli bortskjemt. Da er det June kommer med en ny kommentar som ville vært naturlig i en annen setting: «Vet du hva, da jeg hadde babyshower, endte vi med å gi bort halvparten av gavene våre.»

Rita forsøker å redde situasjonen ved å spørre Serena om hun vil ha hjelp til å rydde bort gavene, men Serena svarer med å gi henne en kraftig ørefik. Sannsynligvis var det June hun ville ha gitt den til, hadde det ikke vært for babyen i magen.

Hun marsjerer inn på kontoret til Fred og krever at June sendes tilbake til senteret, men han overtaler henne til å la henne bli, fortsette spillet: «Bare tenk på barnet, ikke henne, hun er ingenting», sier han, som om ikke begge vet at han har ligget med June flere ganger enn i de månedlige seremoniene kona har vært med på.

Tante Lydias skam

Imens tar tante Lydia June med på en spasertur til muren, der henrettede fanger dingler til spott og advarsel. Nå henger det bare én mann der, og det er en hun kjenner.

«Du var en fallen kvinne, jeg prøver å gi deg den beste sjansen du kan få», sier Lydia til henne, med henvisning til Luke og Annie. I Gilead er det ikke bare etisk problematisk å ta en mann fra en annen, det er forbudt ved loven. Men nå har tante Lydia mer på henne enn utroskapshistorien. Mannen som dingler fra muren var sjåføren som innkvarterte henne hjemme hos seg og familien i forrige episode.

«Kona vil renvaske seg ved å tjene som tjenerinne. Gutten vil aldri se moren sin igjen. Han er plassert hos nye og passende foreldre. Gilead har vist dem nåde, de har mulighet til å få et bedre liv. Skjønt, hvis du spurte dem, ville de ha sagt at dette ikke er livet de ønsket seg. Men du spurte dem ikke, gjorde du vel? Du valgte for dem», sier tante Lydia til en gråtende June. Og så kaller hun på skammen:

«Slik en selvopptatt jente. Hvem drepte ham? Svar meg, vær så snill! Hvem sin feil var det?»

«Min feil. Jeg», svarer June, og ser ut til å mene det.

Lydia avslutter seansen med å omfavne henne, mens hun legger fram sitt alternativ til den knusende skamfølelsen: Fornektelse. «June gjorde dette. June rømte, June samarbeidet med terrorister. Ikke Offred. Offred ble kidnappet. Offred er fri for skyld. Offred trenger ikke å bære Junes skyld», sier hun og kysser June på panna.

DU KAN GLEMME: Lydia tilbyr June en ny form for frihet. Foto: HBO
DU KAN GLEMME: Lydia tilbyr June en ny form for frihet. Foto: HBO Vis mer

Og her lurer jeg på om vi også får et første, lite hint om Lydias egen motivasjon. Hun er den største sadisten i serien. Hva har gjort henne slik? Hva er det i fortida hennes som har skapt dette monsteret? Jeg har tenkt at hun må ha opplevd noe fælt, noe som har skapt et sinne som hun nå tar ut på andre kvinner. Men scenene der hun slipper masken, som da hun sto og gråt i klokketårnet på senteret, etter å ha fått vite at June var gravid, viser ikke noe sinne. Hun framstår som troende, ikke hatefull og hevngjerrig. Kanskje er ikke motivasjonen hennes at hun har blitt utsatt for noe fælt, men at hun har utsatt noen andre for noe fælt? Noe som har gitt henne behov for å rømme fra det hele, tre inn i en ny og from rolle, der hun kan fortelle seg selv at alt hun gjør er «under his eye»? Kanskje har hun også noe å skamme seg over?

Er June knekt, eller spiller hun bare?

Det får være ukas teori, og vi får sikkert svar på det i seinere episoder. Foreløpig er det Junes skyldfølelse som står mest i fokus, og i de neste scenene ser den ut til å ha tatt helt overhånd. June kneler foran Waterfordene, takker dem, forteller at hun ikke er verdig alt de har gjort for henne, men vær så snill, vær så snill å la henne få bli i huset likevel.

At hun skal være nødt til å krype for dem på den måten, er til å bli rasende av. Og det blir verre. Om natta sniker Serena seg inn til henne og legger ei hånd på magen hennes for å kjenne etter spark. Hun tror June sover da hun snakker til babyen: «Alt skal bli bra. Mamma elsker deg.»

Etter at hun har gått ut, går June inn i klesskapet sitt og legger seg på gulvet, der hun har lagt seg før når hun har hatt det vanskelig - det er et slags privat, lite rom i det alt annet enn private rommet. Men veggen der den forrige tjenerinnen hadde skrevet «Nolite te bastardes carborundum» (ikke la drittsekkene knekke deg), er malt over. Det er symbolikk i det også: Ordene hun fant støtte i, som knyttet henne sammen med den forrige kvinnen og skapte et fellesskap mellom dem, er borte. Motstanden er knekt. Men er hun selv også knekt?

Hun ser slik ut, der hun ligger i skapet og messer «min feil» fire ganger, slik Serena messet bibelverset i seremonien. Det er uklart om hun tenker på den henrettede mannen eller på Luke og Annie, for akkurat da får vi et nytt tilbakeblikk, en scene som åpenbart også gir henne skyldfølelse: Hun er på kafé med Luke og baby-Hannah, da hun oppdager Annie i døråpningen. De ser på hverandre et øyeblikk, før Annie, tydelig preget, snur seg og går.

SKYLD: June møter Lukes ekskone på kafé. Foto: HBO
SKYLD: June møter Lukes ekskone på kafé. Foto: HBO Vis mer

Jeg tolker scenen som et forsøk på å vise at hun føler at hun stjal mannen fra Annie. Det kunne vært Annie som satt på kafeen med mann og baby, hvis ikke hun hadde dukket opp. Men kan manne-tyveriet sammenliknes med baby-tyveriet til Serena? Det er vanskelig å gå med på. Men kanskje er June så nedbrutt nå at det er slik hun tenker. «Jeg har gjort noe galt. Noe så stort at jeg ikke engang kan se det. Noe så stort at det drukner meg. Jeg er utilstrekkelig. Og dum. Uten verdi. Jeg kunne like gjerne vært død. Vær så snill, Gud, la Hannah glemme meg. La meg glemme meg», ber hun, før hun går ned trappa neste morgen. Hun møter Nick ute foran huset, og han forsøker å prate til henne, unnskylde seg, men hun går rett forbi, mens hun sier det Gilead forventer at hun skal si til ham, ikke noe mer: «Vi har fått godt vær.»

Han roper etter henne, blir stående og se etter henne, som om han leter etter June inni den fromme Offred. Utenfor porten ser vi ansiktet hennes og forstår at June fortsatt er der, hun har bare begynt å spille spillet, hun også. For hun ser ikke opp mot himmelen, men ned, i kameraet, mens hun messer inni seg, som for å hindre seg selv i å si noe annet: «Vi har fått godt vær. Vi har fått godt vær. Vi har fått godt vær. Vi har fått godt vær.»

KNEKT? Foto: HBO
KNEKT? Foto: HBO Vis mer

Hadde hun vært knekt, hadde hun ikke trengt å anstrenge seg for å holde maska. Hvis hun var blitt Offred fullt og helt, ville hun ikke hatt lyst til å si noe annet. Og hun ville sett opp, som tante Lydia, ikke ned, for seg selv. Jeg tror ikke hun er knekt helt ennå.

Tidligere recapper fra denne sesongen