SVART HULL: Camilla har sluttet på restauranten, og alt hun tenkte om framtida har blitt til et svart hull. Foto: NRK
SVART HULL: Camilla har sluttet på restauranten, og alt hun tenkte om framtida har blitt til et svart hull. Foto: NRKVis mer

Heimebane episode 7

Recap: Ukas «Heimebane» med sesongens vondeste øyeblikk, og det søteste

Går «Skam» i næringa.

Der forrige ukes «Heimebane»-episode belyste metoo-debatten fra imponerende mange vinkler, er det et annet aktuelt tema som står for tur i episode sju.

Denne uka handler det om prestasjonsangst og selvbilder med riper i. Om når det er viktig at du tror på deg selv, og når det kan være vel så greit å høre på noen andre.

Deler av episoden går «Skam» i næringa, med sin fine tematisering av angst, blandet med bankende tenåringshjerter og skakk livsvisdom, og det som må være seriens søteste øyeblikk. Men det er de voksne som står for seriens tristeste - og kanskje mest kontroversielle - også i denne episoden.

  • NB: Ikke les videre hvis du ennå ikke har sett ukas episode, som har tittelen «Deadline day». Dette er en recap, det vil si en gjennomgang og analyse av episoden. Se den først, og les gjerne forrige ukes recap, som du finner her.

Dilemma før deadline

Det handler mer om fotball denne uka. Men som vanlig er fotballen et påskudd til å ta opp temaer som angår flere enn sportsidiotene.

Etter at Michael ble skadet i femte episode, har Varg manglet en spiss. På nærmest mirakuløst vis har de klart å lokke et afrikansk supertalent, Mario, til Ulsteinvik. Nå står han i klubbhuset, klar til å signere. Men Espen får en kjip telefon: Spilleren de skulle selge til Tromsø for å finansiere kjøpet, har fått koldbrann i foten på grunn av en inngrodd tå, og avtalen er avblåst. Overgangsvinduet stenger om to og en halv time, og Espen og Helena har tre alternativer: Droppe spisskjøpet (det vil gjøre det nærmest umulig for laget å holde seg i eliteserien, med mindre Michael blir friskmeldt på rekordtid). Tigge mer penger av hovedsponsor Tangsrud (han har vært sur i det siste, noe Helena bare blåser av, men det burde hun kanskje ikke gjort). Eller selge en annen spiller.

Problemet er at den eneste spilleren de kan få solgt på så kort varsel, er Eivind - selve limet i laget, og mannen supporterne har kåret til årets spiller tre år på rad. En trener som velger å kvitte seg med en sånn spiller, bør være uvanlig trygg på seg selv. Men det er jo Helena, eller?

Adrians angst

Vi hopper så til Adrian og Camilla, som står på kjøkkenet hjemme hos Camilla og lager mat. Akkurat som sist uke blir Camillas handlingstråd brukt til å balansere og kommentere Helenas. Måten handlingstrådene tvinnes i hverandre og gjør hver episode til en fullendt, liten historie - uten å bli overtydelig - er noe av det som løfter «Heimebane» et nivå høyere enn de fleste andre norske dramaserier for tida.

De to har det riktig så koselig, inntil Nils braser inn på kjøkkenet. Han er overrasket over å se Adrian der og skal til å gå igjen, «skal ikke avbryte daten deres».

- Det er ikke..., begynner Adrian, før Camilla fullfører: Det er ingen date, og han må gjerne spise sammen med dem. Han takker ja, og skuffelsen lyser i øynene på de to andre.

Det er Adrian som står for maten denne gangen - han vil at Camilla skal få en pause fra grytene, og håper nok å imponere henne litt også. Men han bruker altfor mye chili, og Camilla må trå til for å redde middagen. Nils er dypt imponert, og benytter sjansen til å fabulere enda mer om restauranten han vil at hun skal åpne en gang i framtida. Men han har ikke hørt om problemene hun har hatt på jobb i det siste, og vet ikke at han treffer et ømt punkt. Da Adrian forsøker å ta det opp, vifter hun det bort. Istedet flytter hun samtalen over på ham, da han går og åpner en boks med tunfisk.

- Jeg tror du klarer å score mål selv om du ikke spiser den boksen der hver dag. (…) verden går ikke under selv om du driter i å spise tunfisk, sier hun.

MÅ HA DET: Kan Adrian score mål uten å spise en boks tunfisk hver dag? Foto: NRK
MÅ HA DET: Kan Adrian score mål uten å spise en boks tunfisk hver dag? Foto: NRK Vis mer

Men Adrians problem er nettopp det - han er ikke sikker på om han klarer å fortsette å score mål hvis han slakker på det tvangsmessige sunnhetsregimet sitt, som inkluderer både tunfisk og tre lange joggeturer hver dag. Psyken hans er en spenningsdriver i serien, et mysterium som vi gradvis forstår mer og mer av. I denne episoden blir angsten han sliter med enda mer tydelig, og trolig har den sammenheng med det prestasjonspresset han opplevde, og bukket under for, da han ble utenlandsproff i veldig ung alder.

- Det som kommer til å skje, er at jeg får lavere blodsukker, mindre forbrenning, mindre energi. På trening i morra presterer jeg dårligere. (...) Også kommer de til å tenke at Adrian, han er på vei ned, han har mista det, også kommer Helena til å si at progresjonen går i feil retning, hun skjeller meg ut, bytter meg ut, så er det Ajax en gang til, og det takler jeg ikke, sier han, før han fortsetter på en ekstremt lang monolog om hvordan han kommer til å rømme til Innsbruck (!), der en domino-rekke av uheldige omstendigheter fører til at han ender opp som en krøpling som tigger på gata og spiser søppel.

Den siste delen av talen høres tøysete ut i all sin elendighet, men den illustrerer hvor irrasjonell angst kan være, og likevel ta fullstendig kontroll over livet til den som sliter med det. For Adrian har angsten allerede vist seg som selvoppfyllende - den fikk ham til å mislykkes i Ajax, hvilket trolig var hans største frykt på den tida. Det førte til at han droppet fotballen helt, inntil Helena kom og overbeviste ham om at han kunne få flere sjanser.

Hvordan vet du at du er god nok?

Historien hans speiler Camillas, selv om hun ikke har de samme angstproblemene. Men prestasjonsangst har hun, i likhet med veldig mange andre unge. Og da Kalle, kokken som prøvde seg på henne på restauranten, fortalte henne at hun ikke var god nok, fikk hun også fått «bekreftet» (i den grad hun trodde på ham) noe av det hun var aller mest redd for.

Adrian kjenner seg nok igjen i det hun har opplevd, kanskje var det det han forsøkte å vise med Innsbruck-historien. Men Camilla ser ikke fellesnevneren helt ennå. Da Nils fortsetter å skryte av henne, blir hun sint: «Det er ikke imponerende at jeg vet hvordan man balanserer sterk mat!»

Bak utbruddet ligger kanskje en følelse av at han som har backet henne og fått henne til å tro så mye på seg selv at hun marsjerte inn på restauranten og ba om jobb, er delvis skyld i at det gikk som det gikk. Hun dreit seg ut, i egne øyne, da hun fikk høre at hun ikke var så god som hun hadde tatt sjansen på å håpe at hun var. Sett utenfra er det en klassisk trakasseringsepisode: Veilederen hennes utnyttet posisjonen sin, og da han ble avvist, ble han sur og straffet henne, ved å ramme henne på det absolutt ømmeste punktet. «De hadde ikke vært kjipe hvis jeg var god nok», sier hun. For henne er det umulig å vite om han snakket sant da han hevdet at hun klønet til sausen. Men hun velger å tro på ham, fordi hun var usikker på seg selv fra før av. Det spiller ingen rolle hva Nils og Adrian sier, de er ikke fagpersoner, og har ingen forutsetninger for å vurdere hvor god hun er til å lage mat. Det er det bare folka på restauranten som har. Og de, eller iallfall én av dem, fortalte henne at hun ikke var god nok, derfor har hun sluttet.

Det er en forferdelig trist slutt på metoo-historien fra forrige uke, men den er ikke urealistisk, og den viser hvor mye ansvar vi alle har for å støtte kolleger eller ansatte som opplever vanskelige ting på arbeidsplassen. De andre kokkene har stilt seg hårreisende passive til hele situasjonen. Lett for dem, verst for Camilla, som ble stående helt alene, og fikk drømmene knust.

«Jeg er sikker på at jeg ikke er god nok. Jeg vet det er vanskelig for deg å forstå. Du vet jo ikke hvordan det er», smeller hun til Adrian, og røper at hun ikke har oppfattet så mye av det han sa like før. For henne er fotball enkel matte, sammenlignet med mat: Enten så scorer du mål, eller så gjør du det ikke. Og han som er nominert til månedens elitespiller, kan umulig ha problemer med selvtilliten.

Som voksen er det lett å tenke at prestasjonspress og usikkerhet hos 17-åringer er et mikroproblem i den store sammenhengen. Norske ungdommer har livet og mulighetene foran seg, de kan bli hva de vil og kan gjerne mislykkes på uendelig mange måter - og likevel bli noe stort til slutt. Men kanskje krever det litt erfaring før du virkelig ser hvor mange muligheter du har, også til å prøve på nytt på det feltet der du mislyktes første gang.

«Du er i beste fall middelmådig!»

Det er i alle fall en markant forskjell på hvordan Camilla og Helena møter kritikk. Sistnevnte får servert alt annet enn flatterende karakteristikker av seg selv, da hun møter hovedsponsor Tangsrud for å tigge penger - et siste forsøk på skaffe midler til spisskjøpet, uten å måtte selge Eivind.

Hun prøver alle triksene i boka, eller i sin bok, iallfall: Starter med å be ham velge fornuft framfor følelser: «Jeg vet at du ikke er min største fan, men lurte på om du kan legge personlig uvilje til side for å redde laget. Se på det som et lån», sier hun. Men da gjør han nettopp det, med en historie om oldefaren sin, bankmannen, som flyttet over fjellet for å bygge båter i vestlandsbygda. Han forholdt seg til «kredittens tre k'er», når han skulle låne bort penger: Kapital, kapasitet og karakter. Hun scorer nokså middels på de to første, med den siste - og den viktigste, ifølge ham - er det langt verre med. «Er det en ansvarlig person som ber om lån? Som vil legge sin stolthet i å betale tilbake? Moral, ærlighet, rettferdighetssans, som kan stå til ansvar for sine egne valg? Alt koker ned til en magefølelse.» Så mye for fornuft framfor følelser, altså. Hun har nok ikke framstått så ærlig og rettferdig i hans øyne (og verre skal det nok bli, etter denne episoden), med det kyniske imaget hun har lagt opp til.

TRE K'ER: Helena scorer dårlig på Tangsruds checklist for kredittverdighet. Foto: NRK
TRE K'ER: Helena scorer dårlig på Tangsruds checklist for kredittverdighet. Foto: NRK Vis mer

Så hun forsøker en ny strategi, en litt ubehagelig én, med forrige ukes episode friskt i minne. Hun går tett opptil ansiktet hans og trygler nærmest: «Er det noe jeg kan gjøre annerledes? Jeg kan gi deg sexy godfoten-fotball, er det ikke det du vil ha? (...) Hva mer kan jeg gjøre, da? Jeg ber deg komme med en konkret ting jeg kan gjøre for å stille meg i et bedre lys hos deg!»

«Det er ikke så enkelt», sier han, og da sprekker det for henne: «Kom igjen, det her er lommepenger for deg, hvor jævla sta skal du være!»

Men det er jo ikke lommepenger for ham, og det forklarer han, rasende nå, med et «hør nå her, lille venn», som kunne vært provoserende, hadde det ikke vært for at hun nettopp demonstrerte, med all tydelighet, hvor lite hun forstår av hans verden. For det er nedgangstider, og kommende måned må selskapet hans - hjørnesteinsbedriften - permittere eller si opp intet mindre enn 370 «ektemenn og familiefedre».

«Greit – du provoserer meg. Du er frekk og selvopptatt og arrogant. Hvis du bare var halvparten så flink som du tror du er, så kunne jeg tilgitt deg, men det er du ikke. Du er i beste fall middelmådig. Og det, det gidder ikke jeg å investere i», sier han og smeller døra igjen etter seg når han går.

Alle trenger bekreftelse (men ikke alle er avhengige av det)

Nå begynner Helena å slippe opp for valgmuligheter, mens klokka tikker. Hun oppsøker Michael i garderoben for å finne ut nøyaktig hvor ille det står til med kneet hans. Han prøver å late som at det går bra, men hun ber ham være ærlig, for «det kan hende jeg blir nødt til å gjøre noe upopulært».

- Når begynte du å bry deg om hva som er upopulært? Det skipet der seilte av gårde med pussygate for noen uker sia, sier han.

Det er en ekstremt ufin kommentar, men så har hun heller ikke vært så fintfølende overfor meningene hans i det siste. Avdankede proffspillere har også en form for bekreftelse av og til, som alle oss andre. Det er vel først og fremst det hele Michaels handlingstråd viser oss.

Kanskje begynner Helena å forstå det også. Hun forklarer at hvis han ikke er tilbake til kampen mot Molde, må de selge Eivind. Og så gjør hun noe hun absolutt ikke pleier: Hun ber ham om råd. Og får noe hun ikke pleier å få tilbake: Et ærlig svar. Han blir ikke klar til Molde-kampen. Han forteller også hva han mener om salget av Eivind, selv om han nok kunne tjene på at Helena gjør seg upopulær blant gutta på laget:

- Det ække bra. Ikke for oss, og ikke for deg.

ENDELIG MED PÅ RÅD: Michael er kanskje den eneste som får en liten selvtillitsboost denne uka. Foto: NRK
ENDELIG MED PÅ RÅD: Michael er kanskje den eneste som får en liten selvtillitsboost denne uka. Foto: NRK Vis mer

Så hva nå?

Etter å ha blitt skjelt ut av sponsoren, kalt middelmådig og det som verre er, og etter å ha fått et klart råd om å la være å selge Eivind, må Helena ta den tøffe avgjørelsen. Det enkleste der og da hadde kanskje vært å droppe salget, avblåse spisskjøpet og håpe på det beste. Satse på at hennes egne beregninger er feil, at de vil klare score flere mål og beholde plassen i eliteserien, selv om de mangler en spiss. Men forskjellen på henne og datteren er at hun har erfaring nok til å stole på seg selv og alt hun kan, selv om noen forteller henne noe annet. Og nå er hun sikker på at det beste for Varg, det eneste riktige, er å ofre Eivind og kjøpe en ny spiss. Selv om Espen kommer inn på kontoret og forteller at tilbudet fra Ålesund er så lavt at det er «respektløst overfor Eivind» å selge ham for den summen.

- Vi kan ikke la det komme i veien for laget, sier hun.

- Etter alt vi har vært igjennom, er det ikke på tide å la denne «kjerringa mot strømmen»-rollen ligge? Du vet jeg er på din side, men..., sier han.

- Du vet at kjerringa mot strømmen ble drukna av mannen sin? Hun var så tverr og vrang og nekta å gjøre som han sa, så han drukna henne, sier hun, som for å be ham se historien i et annet lys. Er det sånn vi bør møte en som tar sine egne valg?

Det søteste øyeblikket

Før vi går løs på episodens vanskeligste scene, men vi en tur innom Camilla og Adrian igjen. Jeg hadde ikke tenkt å si så mye om alle de små hintene som har kommet, innimellom praten om selvtillit og angst, om at både Nils og Adrian gjerne skulle vært mer enn venner med henne. Det var tydelig da Nils sa at han ikke ville ødelegge daten deres, og Adrian nølte med svaret. Og det ble tydelig da Camilla ropte «Det er ingen som vil ligge med meg!» (da Adrian mente at det var det Kalle på restauranten ville), og Nils stivnet i stolen. At Camilla foretrekker Adrian, fotballtalentet, framfor Nils, klassens klovn, er litt av en tv-klisjé. Men så er det heller ingen tvil om hvem som forstår henne best. Som når han spør hvordan det føles å ha sluttet på restauranten, og svaret hennes er som en litt mer konkret versjon av den Innsbruck-historien han kom med tidligere:

- Alt jeg har sett for meg, det teller ingenting lenger.

- Hva ser du for deg nå?

- Ingenting. Jeg lukker øynene, og det...

- Det er bare svart? spør han, og de blir stille. Inntil han begynner å lage skyggefigurer på veggen bak dem, for å få henne til å le og tenke på noe annet, kanskje, men hun blir med på leken, og fingrene deres møtes og flettes i hverandre. Jeg tror ikke jeg har sett et søtere forelsket ungdom-øyeblikk i en norsk tv-serie siden Sana og Yousefs bryggedate i «Skam».

Det vondeste øyeblikket

Så til noe litt vanskeligere. Helena møter Eivind i garderoben for å prate. Han tror hun skal si unnskyld for at hun forsøkte å holde ham tilbake under fødselen. Kanskje takke ham for at han fikk de andre på laget til å tro på det hun fortalte om Ålesund-treneren. Men nei.

- Den første gangen vi hadde en sånn samtale, ba du meg om ærlighet. Så nei – dette er ingen unnskyldning. Jeg gjorde det jeg alltid må, det beste for laget, sier hun, som for å forberede ham - og oss - på det som kommer. Og det kommer fort, for hun har dårlig tid.

- Vi overlever ikke sesongen uten en spiss, sier hun. Han er vantro. Slik hun har blitt vant til å stole på det bildet hun har av seg selv, har han også blitt vant til å se seg selv på en bestemt måte. Og det er som Varg-spiller, en av de viktigste på laget.

- Skal du selge meg?! Fordi du tror vi overlever uten meg? Det skal gå bra?

- Ja, så vidt det er.

- Det her er du sikker på?

- Ja.

LIKER VI HENNE NÅ? Helenas «best for laget» slår dårlig ut for lagets mest populære spiller. Foto: NRK
LIKER VI HENNE NÅ? Helenas «best for laget» slår dårlig ut for lagets mest populære spiller. Foto: NRK Vis mer

Da hun så forteller hvilken klubb han skal til, erkerivalen «jævla Ålesund», smeller han flaska i veggen og løper inn i dusjen, der han blir stående og riste.

- Jeg tror aldri jeg har tatt så feil om noen i hele mitt liv! Michael hadde rett om deg, du var ikke verdt min støtte! (...) Du klarer faen ikke å si unnskyld. Du er feig, det er patetisk, roper han, og her er det kanskje mange som ville forsøkt å roe det litt ned, trøste, fortelle ham hvor viktig og bra han er, og hvor fælt det er å gjøre dette.

Men Helena er iskald.

- Du er 32 år gammel, dette er siste gang du får et sånt tilbud. Kompisene dine kommer til å rykke ned hvis du ikke skriver under. Hva vil du gjøre? Vil du bli her? Det tror du blir bra? Du klager over at jeg har vanskelig for å si unnskyld, tror du at jeg er rask til å tilgi? Jeg prøver å gjøre jobben min her, akkurat nå saboterer du for laget, sier hun,

Og stopper ikke der.

- Du har to scenarier: Enten begynner du å spille på et bedre lag, får høyere lønn, og klubben i ditt hjerte beholder plassen. Eller du blir her, får meg sparka, rykker ned med kompisene dine, og vet at du kunne stoppa det, hvis du bare hadde svelga stoltheten din.

Nå griner han nesten.

- Så sitter du der i Obosligaen og ser jævla Ålesund på tv, og si meg da hva den integriteten din var verdt?

Han tier.

- Jeg går og henter papirene, sier hun.

Det må være seriens tristeste øyeblikk så langt, og det er definitivt vanskelig å få sympati med Helena her. Hun overkjører ham fullstendig - han som har vært en av de mest samvittighetsfulle personene i serien - og hun gjør det ved å spille på akkurat det som gjør ham så bra: At han setter laget og de andre høyere enn seg selv.

Det kan virke som om de er to rake motsetninger, han som er så opptatt av alle rundt seg, og hun som kjører sitt eget løp og (nesten) bare stoler på seg selv. Men er de egentlig det? Helena gjør også det hun mener er best for laget, uansett hva det får folk til å mene om henne. Så kan vi selvsagt diskutere om hun var nødt til å gjøre det på akkurat denne måten.

Framtida har lyse flekker

Hun har iallfall sikret seg en ny spiss. Men det er et øyeblikk der, like før Mario skal signere, da vi lurer på om hun har fått et nytt problem i fanget: Han spør henne hvor treneren er, for han mener det er på tide han får møte ham.

Er dette den nye utfordringen i serien om den kvinnelige fotballtreneren? En afrikansk stjernespiller med forstokket kvinnesyn?

Men så ler han. Han har ingen problemer med en kvinnelig trener, ville bare tøyse med henne. Og kanskje med fordommene våre? Eller var det lite metagrep for å tøyse med seriens iver etter å ta for seg alle utfordringer kvinner kan møte i arbeidslivet?

Uansett - Mario snur seg og ser på veggen med gamle lagbilder, og sier noe Helena har enda mer behov for å høre akkurat nå:

- Veggen din er full av bilder av fortida. Du bør gjøre plass til oss!

Underforstått: Vi må skape ny historie, ikke stå fast i den gamle.

Hjemme får Camilla en lignende, men litt mer omfangsrik beskjed av Adrian, som har vært ute og løpt i regnet, men kommer tilbake igjen. Nå for å forklare sammenhengen mellom historiene deres. Han har funnet ut at hun må flytte til Innsbruck.

- Fordi alt du har tenkt på plutselig borte nå, og det er dritkjipt, og en dag sitter du med vennene dine og prøver å snakke om det, men de hører egentlig ikke på hva du sier, også finner du ut at du har egentlig ingen grunn til å være her, men det er ikke noe annet sted du har lyst være, for når du ser for deg framtida, ser du bare et stort svart hull, sier han, og fortsetter på en lang Innsbruck-aktig historie om hvordan alt vil være mørkt og trist og vanskelig, helt tid hun en dag møter en liten fugl, og oppdager at det er sol på himmelen, og «plutselig har alt det svarte fått en liten lys flekk, og så får det flere slike flekker. Kanskje en av dem at du lager mat. Men du må ikke velge den, du kan velge alle de andre også».

- Poenget mitt er: Du er 17 år, da skal ikke livet handle om én ting, men om tusen ting. Og en av de tingene er å stå på ski i Innsbruck.

- Er du i Innsbruck også, da?

- Ja, men jeg er invalid og spiser søppel og kan ikke stå på ski.

- Men du er der? spør hun igjen.

Og så kysser de, mens regnet høljer ned utenfor, og jeg tenker at noe av det beste som kan skje hvis du er 17 år og har det vanskelig, er å treffe en annen som har hatt det vanskelig og som kan forklare, på troverdig vis, at det ikke kommer til å være sånn for bestandig.

Les også:

Recap av episode seks: Derfor er ukas Heimebane-episode pensum for alle som lurer på hva #metoo handler om

Recap av episode fem: Fem moralske dilemmaer i ukas Heimebane

FOTBALLDRAMA: "Heimebane" handler om et lag og en kvinnelig trener som forsøker å bevise at de hører hjemme i Eliteserien. Video: NRK Vis mer