Red Hot Chili Peppers

Som de fleste andre rock'n'roll band med respekt for seg sjøl, møttes Red Hot Chili Peppers på ungdomsskolen,startet band for så å oppleve en gloriøs berg- og dalbanekarriere krydret med stoffproblemer, utskiftninger og trafikkulykker.

Red Hot Chili Peppers er originalvare, og deres småpønka funkrock har inspirert talløse andre partyband med høy kølleføring. Men det er det med de hete røde, at de ikke er like slitsomme i lengden som sine talløse arvtagere, og de behersker andre formater enn den synkoperte party-høydaren.

Det var på Fairfax High i L.A. at 15-åringene Anthony Kiedis og Michael «Flea» Balzary møttes. Skuespillersønnen Kiedis var allerede da en dreven partyløve i L.A.s vill club-liv, og prøvde å jobbe seg inn i filmbransjen. Jazzmusiker-barnet Balzary spilte trompet, men plukket opp bassgitaren etter at Kiedis entusiasme for artister som Hendrix og KISS smittet over.

Etter ymse utskiftninger og navneskifter endte bandet i 1983 opp med dagens navn og besetningen Kiedis (vokal) , Flea (bass), Hillel Slovak (gitar) og Jack Irons (trommer). Debutalbumet «The Red Hot Chili Peppers» (1984) (som ble spilt inn uten Slovak og Irons) skapte ikke spesielt mye furore, men de påfølgende konsertene gjorde det. Bandets stadig mer funky og stilsikre pønkfønk, og et forrykende sceneshow, ofte ikke påført mer klær enn en sokk over det nødvendigste, løftet mer enn ett øyebryn i den blaserte musikkmetropolen LA.

Funk-legenden George Clinton sin innsats som produsent på «Freaky Styley» (1985) bidro til å gjøre bandets musikalske profil enda skarpere, men heller ikke dette albumet ble noen storselger. Salget tok seg opp med «The Uplift Mofo Party Plan» (1987), der bandet fikk en mindre hit med «Fight Like a Brave», men dessverre døde gitarist Slovak av en overdose kort tid etter en europa-turne som blant annet tok bandet til Oslo-klubben Sardines. Trommeslager Irons valgte å slutte i bandet, og endte seinere opp i Pearl Jam. Bandet fant en erstatter for Slovak i det 18 år gamle vidunderbarnet John Frusciante, og Irons ble etterfulgt av trommeslager-orkanen Chad Smith, som sammen med Flea har blitt til en av rockens mest fryktløse og treffsikre rytmeseksjoner.

1989-albumet «Mothers Milk» solgte til gull, mye takket være bandets cover av Stevie Wonder-låta «Higher Ground». Men den virkelig store suksessen kom i 1991 med den Rick Rubin-produserte «Blood Sugar Sex Magik», som sikret bandet både platina og Grammy. Året etter valgte Frusciante å slutte, tydeligvis for å få mer tid til sitt stadig eskalerende heroinmisbruk. Bandet spilte seg gjennom en haug med gitarister før de endte om med Dave Navarro fra Jane's Addiction. Navarro deltok på «One Hot Minute» (1995), men samarbeidet med resten av peppergutta gikk dårlig, og i 1997 fikk Flea overtalt Frusciante til å delta i et dopavvenningsprogram. Året etter fikk den nå nyktre gitarhelten tilbake jobben, og bandet gikk i studio for å spille inn «Californication» (1999).