Live-published photos and videos via Shootitlive

Anmeldelse: Red Hot Chili Peppers på Telenor Arena

Red Hot Chilli Peppers er håpløst langt ute på viddene

Fryktelig funkrock fra Californias store sønner.

KONSERT: Er Red Hot Chili Peppers det definitive L.A.-bandet?

Det ideologiske grunnlaget englenes by virker å være tuftet på – at dødssynder er til for å begås, helst på daglig basis – er nemlig innvevd i hver bidige flik av den falliske funkrockkvartettens DNA.

I deres hvetebrødsdager (fra gjennombruddet i 1991 til deres siste solide album i 2002) førte dét med seg en bunke låter som er like ikoniske uttrykk for en californisk mentalitet som poppunk og vestkystrap. Om det skulle være noen tvil om deres plass i populærkulturen: På sitt seneste album synger vår tids viktigste artist at «We smell of Californication».

Når låta med samme navn manifesterer seg en drøy time ut i Red Hot Chili Peppers konsert på Telenor Arena, er den imidlertid ribbet for albumversjonens monumentale kvaliteter.

Hadde det ikke vært for at Kiedis & co. har vært på turné i anledning årsferske «The Getaway» i hele sommer, skulle man nesten tro dette var deres første bandøving på årevis – med grådige bøttetrekk som oppvarming. Mens gitarist Josh Klinghoffer synger regelrett surt, klarer trommeslager Chad Smith knapt å holde tritt med resten av gjengen.

Oppsynet er forbausende ufunky: Det låter klønete, dvaskt og traust der det etter alle øyemål burde være smidig, frodig og gøyalt.

Da er det kanskje ikke så rart at publikum sliter med å klappe takten noen spor lenger ned på settlisten.

Apropos publikum: De befinner seg langt tettere på bandet enn jeg kan huske å ha sett på noen annen konsert i Telenor Arena. Ikke bare er scenen beskjedent nok senket til hodehøyde, men også en slående stor del av fotballstadionen er stengt av – et mulig tegn på at billettsalget neppe har gått som smurt.

Denne utilsiktede intimiteten kunne i beste fall gjort det enklere å gå av hengslene.

«Let the animal out! Come on, motherfuckers!» skriker bassist Flea tidlig i settet, men bandet hans dessverre er konsekvent så håpløst langt ute på viddene at selv deres beste låter («Scar Tissue», for eksempel) tar form som frastøtende smørjer det er umulig å engasjere seg i.

De infamøse jampartiene deres løfter heller ikke nivået. Fordi disse sekvensene sjelden, om aldri, klarer å tilføre enkeltlåtene noe nytt, faller de flatt som de teite gimmickene de er. Det eneste unntaket er innledningvis, hvor Flea, Chad og Josh flørter med et friksjonstungt tema, som – om man legger generøse mengder godvilje til – refererer til den nevrotiske funkpunken band som Talking Heads og ESG utforsket på slutten av 70-tallet.

Red Hot Chili Peppers virker imidlertid ikke som spesielt engstelige typer: De er fire festglade gutter oppvokst langs den californiske strandlinjen, og har viet sine liv til å lage musikk som gjenspeiler dette. Bare synd solsstrålene som kan skimtes på deres beste album stenges fullstendig ute idet de samme låtene fremføres foran et publikum.

Kanskje burde man latt helt være å kjøpe billetter til konsertene deres? Enn så lenge er Anthony Kiedis & co. ute av stand til å se at de ikke bare kaster bort vår tid, men også sin egen.