Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Redaktør med kraft

LONDON (Dagbladet): «Tegningen er tre og en halv fjerdedel av maleriet,» skal Jean-Auguste-Dominique Ingres ha sagt. Nå viser National Gallery i London at den konservative klassisisten kunne male på en måte som både modererte og motsa hans dogmatiske utsagn.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ingres (1780- 1867) spilte en dominerende rolle i fransk kunstliv gjennom nesten et halvt århundre, og regnet selv historiemaleriet og sine allegoriske komposisjoner som sitt viktigste felt. Formodentlig freser han i sin grav når tre av verdens viktigste museer (utstillingen går seinere til National Gallery i Washington og New Yorks Metropolitan-museum) presenterer ham posthumt som portrettør. Det kan de prestisjetunge institusjonene med full rett gjøre, for innenfor denne sjangeren var Ingres en av kunsthistoriens store.

Foraktet sjanger

Portrettmalingen sto lavt i kurs innenfor de kunstneriske sjangrenes hierarki på Ingres' tid. Det var imidlertid de bemidlete modellene som først ga ham et levebrød - og ikke mytologiske motiver som «Oedipus og Sfinxen» (et bilde som London-aktuelle Francis Bacon gikk i spennende dialog med i 1983). Borgernes portrettbestillinger ble også oppfattet som uttrykk for forfengelighet, egosentrisitet og sosial strebermentalitet. En samtidig fransk kritiker beskrev fenomenet slik: «Den borger som lar sitt portrett male i olje, forakter naboen i akvarellversjon og hilser ikke engang på den som foreviger seg i litografi.»

De 40 maleriene og 50 tegningene har gitt både maler og modeller et ettermæle som den tidas kritikere ikke forutså, men arbeidene korrigerer også Ingres' verbale egenframstilling av sitt kunstneriske virke. Hans linjerene tegninger gikk ut over disiplinerende drill og imitert virkelighet, og maleriets styrke hviler på mer enn de klare konturene og hardheten i streken. Han insisterte på anatomisk troskap, men kunne outrere kropp og lemmer på en måte som ikke ligger tilbake for manieristen Parmegianino. Det så samtida i den ekstremt lange ryggsøylen på maleriet av haremsdama (som henger i Louvre), og man ser det nå i den abnorme armen på det kjente portrettet av den unge adelskvinnen fra Frick Collection i New York (et maleri som fungerer med forvrengt anatomi).

Pompøs og parat

Den klassiske tegneren Ingres - som ble et forbilde for modernister som Degas, Matisse og Picasso - malte majesteter som Napoleon i pompøs positur på tronen, og Napolis franske dronning Caroline med et temperamentsfull symbolikk fra Vesuv i bakgrunnen. Likevel blir de monarkiske modeller for statister å regne i forhold til den autoritet som utstråler fra det fabelaktige portrettet «Monsieur Bertin», hvor den liberale redaktøren - og støttespilleren for Louis Philippe - synes å sitte som etter og parat til et nytt kraftfullt utbrudd i sjefsstolen.

Man trenger ikke å være journalist for å se at Ingres' maleriske redigering gjør at bak den (i samtida så ille ansette) borgerlige kledsel legemliggjøres mannens makt, og at fingrenes grep taler om en skribent med klo.