Redaktørmakt

«JEG SKAL si det som det er: Det er min fysiske og psykiske helse som står på spill her», skrev Raymond Carver. Setningen er ikke hentet fra en av hans berømte noveller, men fra et uvanlig brev han forfattet til redaktøren sin, Gordon Lish, en julimorgen i 1980. Carver ba ham rett og slett «stoppe produksjonen» av sin kommende novellesamling. Årsaken var de voldsomme endringene Lish hadde foretatt i manuset hans: Betydelige omskrivninger; en endeløs rekke strykninger; noveller som var forkortet med inntil 70 prosent.

HISTORIEN OM det utradisjonelle forfatter-redaktør-forholdet ble første gang fortalt i The New York Times for ti år siden: Om den velrenommerte redaktøren som trakk den sjenerte Carver ut av alkoholismen og pengenøden, men samtidig gjorde så omfattende endringer i tekstene hans at forfatteren fryktet å bli «avslørt». Nylig skrev The New Yorker-redaktør David Remnick (hans fabelaktige journalistikksamling «Reporting» kan anbefales) sin versjon av historien. Nå har det nye svenske litteraturtidsskriftet Atlas Litterära Tillägg oversatt Remnicks artikkel.

Velformgitte ALT, som konsentrerer seg om essays og samtaler («Inga nyheter. Inga recensioner»), byr på flere interessante saker, men egner seg best for dem som arbeider med litterære tekster – bladet handler mer om bøkenes tilblivelse enn om resultatet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

CARVER-LISH-forholdet reiser tankevekkende spørsmål om hvordan tekster blir – og bør bli – til, og problematiserer fraser som «egen stemme» og den romantiske kunstnermyten, som fortsatt står forbløffende sterkt på det skjønnlitterære feltet. Historien kaster lys over en lite omskrevet, men interessant relasjon.

Før Carver møtte Lish, hadde han livnært seg ved å vaske gulv og fylle bensin. Han ble far til to før han fylte 20. Lish, som snart ble kjent under tilnavnet «Captain Fiction» som litteraturredaktør i Esquire, begynte å trykke Carvers historier. Ytterst få ante hvor kraftig han bearbeidet dem. Stilen Remnick kaller minimalisme eller «Kmart realism», mener flere i stor grad var Lish’ fortjeneste. Brev Remnick siterer, viser at Carver lenge var begeistret for sin redaktørs endringer. «Du, min venn, du er for meg den ideelle leseren…», skrev han. Men selv om den i dag klassiske tittelen «What We Talk About When We Talk About Love» var Lish’, innvarslet novellesamlingen et skifte i forholdet. Carver, som nå var i ferd med å bli berømt og hadde sluttet å drikke, satte større krav. Forholdet kjølnet.

«FORHOLDET mellom forfatter og redaktør er meget personlig, og ingen kan helt forstå seg på det», siterer Remnick New York-redaktøren Gary Fisketjon, og nevner Ezra Pounds halvering av T.S. Eliot-klassikeren «The Waste Land» og strykningen av sekstifem tusen ord i Thomas Wolfes «Look Homeward, Angel» som andre eksempler på ekstrem redaksjonell inngripen. I et intervju som er gjenopptrykt i «The Paris Review Interviews», hevder den berømte redaktøren Robert Gottlieb at en redaktørs forhold til boka han arbeider med, bør være usynlig. En redaktør må derfor være en underlig blanding av selvutslettende og viljesterk. Samtidig illustrerer Gottlieb hvor tett forfatterforholdet kan være ved at han – fra sykehuset der datteren hans nettopp var født – ringte til en forfatter hvis redaktør akkurat hadde dødd, for å forsikre henne om at hun ikke var forlatt; han var jo der.