CD: Norge ivrer etter å produsere en ny Lene Marlin. Ikke nødvendigvis i betydningen helt lik som Lene Marlin, men mer av typen «jente/ung kvinne når ut til vanvittig mange med ukomplisert, gjennomkommersiell popmusikk». Her handler det altså om en balansegang hvor man for all del ikke må likne for mye på originalen, men mer må trykke på de samme knappene.

Med Venke Knutson på banen med sitt debutalbum, passe varm etter de to mye spilte singlene «Scared» og «Panic» , får vi også svar på om Anne Hvidstens store albumflopp tidligere i år - aldri inne på VG-lista til tross for tv-annonsering - bare var en tilfeldighet eller et frampek på en ny kjøpstrend: at det norske platepublikummet er mer kresent enn noensinne, og ikke lenger løper i flokk til platebutikken samme hva som blir forsøkt solgt inn via tv-ruta.

Venke Knutson er slik sett en spennende kommersiell case. Hun høres ut som et resultat av demografisk gjennomtenkt produktutvikling; Lene Marlin møter Briskeby møter Avril Lavigne.

Albumet «Scared» er et helstøpt produkt som oppskriftsmessig - og klokelig - innledes av de to nevnte singlene - begge klare høydepunkter. Siden veksler plata, like oppskriftsmessig, mellom forsiktig kassegitarpop, mer fartsfylt glamourpop og liksom-røffe lettpønk-utblåsninger. Venkes artistiske personlighet er muligens inni her et eller annet sted, men den er i så fall godt dekket til. Radiovennlig, fengende, flink og foruroligende forutsigbar popmusikk myntet på et stort publikum, men med en tvilsom karisma. Bortsett fra et litt halvhjertet og ikke spesielt godt forsøk på en slags bråkete indierocklåt («Mary») er overraskelsesprosenten lik null, komplett med avsluttende ballade. Hvorfor må alle millionsatsinger låte slik?