TENKER OVER DET UHØRTE. Monica Isakstuen vant Brageprisen for sin forrige roman, «Vær snill med dyrene». Følelser og intellekt kolliderer igjen i årets roman, «Rase», som har både klarhet og kraft. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet.
TENKER OVER DET UHØRTE. Monica Isakstuen vant Brageprisen for sin forrige roman, «Vær snill med dyrene». Følelser og intellekt kolliderer igjen i årets roman, «Rase», som har både klarhet og kraft. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet.Vis mer

Anmeldelse: Monica Isakstuen - «Rase»

Redd for å skade barna

Intenst, klart og poetisk om en mor som mister besinnelsen.

«Hjertet slår tungt og truende i kroppen, de kommer for nær, de ber om for mye, forsyner seg umettelig av mitt stadig krympende jeg».

Det er moren i Monica Isakstuens nye roman, «Rase», som tenker dette. De tre barna krever og opponerer, og raseriet veller opp i henne. Bannord, trusler og desperasjon smeller mellom veggene i huset. Vilje står mot vilje.

Etterpå kommer redselen, selvbebreidelsene og skammen hos moren, jeget i romanen. Hun er nådeløs mot seg selv: «Hva slags menneske er jeg egentlig?»

Rase

Monica Isakstuen

5 1 6
«Intenst, klart og litt ujevnt.»
Se alle anmeldelser

Redd

Isakstuen fikk Brageprisen for sin forrige roman, «Vær snill med dyrene», om skilsmisse og delt omsorg. Årets roman kan leses som en forlengelse, tematisk sett.

Hovedpersonen har ny mann, nytt hus, og tvillinger på fire, i tillegg til datteren. Fra denne nåtidssituasjonen svinger blikket; fra enkelte fryktelige scener med barna, til tiden før barn, til fødsel, og møtet med mannen, som hun elsker, men som likevel er en provokasjon når han som sindigheten selv ber henne roe seg i kampen med barna.

Fragment legges til fragment. Den sceniske oppbygningen står en stund i fare for å hemme flyt og sammenheng, men Isakstuen henter seg inn. Et parti om fødsel og barseltid virker mer ordinært og er (en liten) dump i boka.

Gløden og poesien øker når jeget koker av sinne eller føler seg redd og alene. Hun ser ingen løsning. Hun vil ikke fraskrive seg ansvar ved å forstå raseriet som ekko fra fortida.

Hun har ikke trua på psykologen hun går til, og finner heller ikke støtte hos «du-et» i romanen, mannen:

«Du er ikke redd på samme måte som meg, det står ingenting løst i deg og dirrer», tenker hun. Leseren kjenner derimot redselen når Isakstuen bruker poetiske virkemidler for å forsterke og lar én setning stå alene på boksiden: «Jeg er så redd for hendene mine». Det er effektfullt – og foruroligende.

Tabu

Raseriet er en måte å kreve verdighet på, sier den danske forfatteren Mette Moestrup. Kan hende er det ikke bare selvet som krymper for Isakstuens hovedperson i møte med morsrollen, men følelsen av verdi, attraktivitet, verdighet. Det er et tabubelagt område som utforskes: Det skammelige ved ikke å beherske den viktigste rollen, å ha motstridende følelser overfor barna og å miste besinnelsen.

Både ekteskapet og det gamle huset står i fare for å rase sammen med den rasende.

Tematikken til tross – Isakstuen er også morsom; når hun blottlegger våre mindre flatterende sider, når psykologen får gjennomgå og når latent mening bryter i gjennom.

Som der moren, i en slags slip-of-the-thought, tenker: «Målet er offerets totale overgivelse. Jeg mener barnet».

Følelser og intellekt barker sammen i «Rase» som er en interessant studie, formidlet med intensitet, tempo og kraft.