«Hjertet slår tungt og truende i kroppen, de kommer for nær, de ber om for mye, forsyner seg umettelig av mitt stadig krympende jeg».

Det er moren i Monica Isakstuens nye roman, «Rase», som tenker dette. De tre barna krever og opponerer, og raseriet veller opp i henne. Bannord, trusler og desperasjon smeller mellom veggene i huset. Vilje står mot vilje.

Etterpå kommer redselen, selvbebreidelsene og skammen hos moren, jeget i romanen. Hun er nådeløs mot seg selv: «Hva slags menneske er jeg egentlig?»

Redd

Isakstuen fikk Brageprisen for sin forrige roman, «Vær snill med dyrene», om skilsmisse og delt omsorg. Årets roman kan leses som en forlengelse, tematisk sett.

Hovedpersonen har ny mann, nytt hus, og tvillinger på fire, i tillegg til datteren. Fra denne nåtidssituasjonen svinger blikket; fra enkelte fryktelige scener med barna, til tiden før barn, til fødsel, og møtet med mannen, som hun elsker, men som likevel er en provokasjon når han som sindigheten selv ber henne roe seg i kampen med barna.