Redd for Europa?

I EN HÅRREISENDE

misforståelse av mitt debattinlegg «Hvem er redd for det nye Europa?» (30.4.04) tillegger professor Erik Oddvar Eriksen meg meninger som jeg aldri har uttrykket. Tilsynelatende har jeg hevdet at «det nye forslag til EU-grunnlov oppmuntrer til sensur av kristent innhold og smugler inn privilegier for tyskere». Hvis prof. Eriksen tok seg bryet med å lese mitt innlegg grundig, så ville han har sett at:

1) Jeg uttrykker ikke mine egne meninger, men rapporterer uttalelser fra det polske Lov og Rett partiet (PIS), som har vært kritisk til den europeiske grunnloven i den nåværende form. De polske politiske partier - i likhet med de norske - tenderer til å ta feil i omtrent alt.

2) Min hensikt har ikke vært å spre «EU-forakt», som prof. Eriksen hevder. Den har vært å legge frem fakta. Og fakta er at stemningen i Polen har endret seg betydelig fra den opprinnelige euroentusiasme til skuffelse, til og med til kynisme. Jeg mistenker ikke prof. Eriksen for å ville ha meg til å skrive et politisk korrekt essay om hvor overlykkelige og takknemlige polakkene er overfor EUs grunnleggere. Det er de ikke. I løpet av det siste året har Polen fått en serie slag i ansiktet - noen av dem vel fortjent - levert på et upåklagelig arrogant og nedlatende vis som er perfeksjonert av franske og tyske politikere (Det er nok å huske en rasende Chirac som skrek: «Dere får ingenting, ikke engang en kulepenn!»). Mange velgere deler en følelse av å ha blitt ydmyket - en følelse som knapt bidrar to å bygge den europeiske solidariteten. Tvert imot: den oppmuntrer populistiske demagoger til å antenne en antieuropeisk stemning blant massene.

PERSONLIG MENER

jeg at bare en union av frie og likeverdige nasjoner vil kunne motvirke effektene av den skammelige Jalta-avtalen (underskrevet av Stalin Churchill og Roosvelt i 1945) som delte Europa i en fengselsleir og en verden av frie borgere. Jernteppet ble tolerert av vesteuropeiske borgere og det var ikke Vesteuropa som bidro til dets sammenbrudd. For 23 år siden kritiserte den tyske kanselleren Helmut Schmidt polske Solidarnosc for på en uansvarlig måte å true status quo i Europa og ødelegge samarbeidsånden fra Helsinki-avtalen om ikke-innblanding i andre staters anliggende. Hadde Schmidt rett, er det vel mulig at Tyskland fremdeles skulle ventet på gjenforening. Hvis vi ønsker et Europa som samler og ikke splitter dets innbyggere, må østeuropeere lære kompromissets vanskelig kunst. De vestlige ledere kunne på den annen side trenge en kraftig dose medisin mot sitt overlegenhets- kompleks og historiske demens. Ellers vil vi få en union med A og B medlemmer i en verden som allerede er preget av velferdstatens krise, berlusconisme og en foraktful holdning overfor tapere.