Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Redd på landet

Uansett hvor mye næring vi tilfører vår urbane muskel gjennom stadige besøk på kaffebarer, brune puber og trendy nattklubber, blir vi tydeligvis ikke kvitt den nagende frykten om at sikker og grufull død venter rett utenfor bygrensen.

For hva er det som skremmer Ola og Kari mest? Jo, naturen. Den ville, rå ustyrlige naturen. Både av den sorten du ser utenfor hyttevinduet ditt på Geilo (hvis du da ikke har kjøpt rekkehus og må nøye deg med å stirre inn i veggen til naboen), samt menneskets indre, mørke drifter.

Det er i alle fall inntrykket man risikerer å sitte igjen med etter å ha sett et knippe norske grøssere. For når nordmenn lager skrekkfilm, handler det om naturen, eller nærmere bestemt; historien om det urbanes møte med det rurale (og det urbane får som regel skambank). Villmark, Fritt vilt, Rovdyr, 1732 Høtten og kalkunen Celofan handler alle om dette temaet. Vi frykter det vi elsker (og hvem elsker vel sjø, fjell og dype skoger mer enn oss nordmenn? Ehem…)

Der hvor American Psycho ga oss vrengebildet av den amerikanske drømmen, viser Fritt vilt oss motsatsen til Turistforeningens nasjonalromantiske bildeparade fra snødekte vidder og hyggestunder med appelsin og kakao. Heller ikke Kill Buljo slipper unna. Når all ironisk distanse fjernes fra den filmen, er det utenkelig at den kunne blitt laget andre plasser enn i kongerike.

Er det så enkelt?

Selvfølgelig ikke.

Men det er besnærende at norske skrekkfilmer ikke gjør annet enn å gjenskape samme mønster gang på gang. Og ikke er mønsteret særlig originalt heller. Uten unntak ”låner” norske grøssere skamløst fra amerikanske filmer som Deliverance, Texas Chainsaw, The Hills Have Eyes, The Devils Rejects, Blood Trails og Wolf Creek (australsk) for å nevne noen. Om ikke annet klarte broderfolket i det minste å innlemme vampyrer i sin ”villmarksgrøsser” Frostbite.

Til filmåret 2008 ønsker jeg meg noe infam djevelskap fra et bymiljø.

Jeg håper på en norsk Rob Zombie (søk på IMDB om du ikke kjenner til ham).

Grøss fra grisgrendte strøk har vi fått nok av på en stund.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media