«Hadde jeg møtt en annen person, hadde jeg kanskje gått en annen vei». Etter en uke i retten er det dette sitatet som står tydeligst fremfor meg. Jeg har prøvd å frigjøre meg fra mediedekningen siden jeg sist så han mandag. Det gir rom for å kontemplere over sakens kjerne. Tid til å tenke. Det er viktig å være pragmatisk, som Breivik selv sier. I denne sammenhengen betyr det for meg å prøve å forstå hva som gjorde at han handlet slik han gjorde. Nøkkelen til å forstå hva som har skjedd ligger i sitatet over; hvem han har møtt har hatt alt å si for hvem han har blitt og hva han har gjort.

Det første som slår meg er at det er bemerkelsesverdig lite fokus på forholdet mellom Breivik og den første personen i livet hans. Hva skjedde i barnefordelingssaken? Svært lite om dette har kommet fram. Hvorfor har jeg ikke et bilde av moren på netthinnen? Jeg har tydelige bilder av alle andre aspekter ved denne saken - de overlevende, øya, regjeringskvartalet, bistandsadvokatene, ja til og med de rettpsykiatriske ekspertkommentatorene på nett-tv, alle kan jeg tydelig se for meg om jeg lukker øynene - men ikke moren. Å få innsyn i forholdet mellom Breivik og den viktigste personen i hans liv; personen som skulle forsyne ham med de verktøy som er nødvendige for å manøvrere seg i samfunnet og pleie relasjoner med andre mennesker, må være essensielt for å skjønne hva som skjedde, slik jeg ser det.