I HEISEN:  Lykkelige dager i Nydalen. Trine Skei Grande (V), Knut Arild Hareide (KrF), Høyre-leder Erna Solberg og Siv Jensen (Frp) ble enige om å samarbeide, men holder avtalen?  Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET
I HEISEN: Lykkelige dager i Nydalen. Trine Skei Grande (V), Knut Arild Hareide (KrF), Høyre-leder Erna Solberg og Siv Jensen (Frp) ble enige om å samarbeide, men holder avtalen? Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADETVis mer

Redde ansikt

Reservasjonsretten er en tapt sak. Nå gjelder det å begrense tapet, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Da de fire borgerlige partiene forhandlet om samarbeid etter valget, var målet at alle skulle med i regjering. Det gikk som kjent ikke, fordi spennet ble for stort, men de klarte likevel å lage en bindende samarbeidsavtale, hvor alle måtte gi og ta for å skape den rette balansen.De ble enige, bortsett fra på ett punkt. Reservasjonsrett for fastleger. Der gikk grensen for liberale Venstre, og det endte i stedet med en særavtale mellom KrF, Høyre og Frp. Venstre hevder derfor at løftet til KrF ikke er en del av samarbeidsavtalen.

Hvorfor er den distinksjonen så viktig? KrF gjør det klart at rotet som har oppstått kan sette hele samarbeidsavtalen på spill. De anser avtalen om reservasjonsrett som bindende og en del av betalingen for å støtte regjeringen. Det var en viktig seier, som Knut Arild Hareide hadde all grunn til å skryte av. Han hadde overraskende fått gjennomslag for en av KrFs gamle fanesaker helt siden abortloven ble vedtatt. Det var ingen bagatell.

Avtalen ble godkjent av Høyres stortingsgruppe, som dermed forpliktet seg til å stemme for, tross at Høyre har tradisjon for å fristille representantene i slike spørsmål. Alt skulle derfor være i den skjønneste orden, selv om KrF burde ha skjønt tegninga da helseminister Bent Høie begynte å snakke om mulighet i stedet for rettighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når politikere begynner med ordkløveri i betente saker, er retretten aldri langt unna. Tenk månelanding på Mongstad.

Men KrF hadde troen på at dette var i boks. Desto mer forsmedelig når reservasjonsretten i praksis blir så utvannet, at den tvert om kan gjøre det vanskeligere for fastleger som hittil i strid med reglene har reservert seg. KrF krever at kommunene ikke kan nekte på generelt grunnlag, men det har allerede 165 ordførere sagt at de vil gjøre, ifølge VG. Da er det umulig å overkjøre dem, uansett hvor håpløst det er å gi kommunene selvråderett i et nasjonalt spørsmål.

Nå handler det om hvordan regjeringen skal komme seg ut av hjørnet den har malt seg inn i, uten å skape ubalanse i samarbeidsavtalen. KrF har gått uvanlig høyt på banen. Det samme har Solberg og Høie, så en fullstendig retrett virker nesten utelukket. De to mener dessuten at kritikerne er kunnskapsløse, uinformerte og har latt seg villede av media. Den slags karakteristikker faller neppe i god jord hos ordførere rundt om i landet, mange av dem fra Høyre. Liv Signe Navarsete hadde ingen stor suksess med å fortelle en kritiker at, du veit ikkje ka du snakka om.

Problemet for Høyre er at de vet hva de snakker om. De er rett og slett uenige, mange sterkt uenig, og det visste Erna Solberg etter abortopprøret på partiets siste landsmøte. Gjentatte forsøk på å benekte at reservasjonsrett har sammenheng med abortloven, vinner ikke frem. For mange handler saken om en dyp overbevisning like sterk som den reservasjonsleger forfekter. Bent Høie, selv motstander av å gi fastleger reservasjonsrett inntil han ble minister, trodde han kunne sukre pillen ved å ta så mange forbehold at endringen skulle få minst mulig praktiske konsekvenser. Noen pragmatikere har godtatt det. Men dermed la han seg ut med KrF.

Det er alltid vanskelig for en regjering å vite hvor og når det blir bråk. I denne saken burde det vært ventet, men håndteringen har gjort det verre. Den har skapt fronter, som ble harde av den enkle grunn at motstanden stikker langt inn i høyresida. Det er til syvende og sist Høyre-folk som har gjort opprør mot egen regjering, selv om Solberg prøver å skylde på både media og opposisjonen. Saken har dermed skapt splid mellom regjeringen og støttepartiet KrF. Det er hodepinen som er i ferd med å utvikle seg til en migrene.

Er det en utvei? Venstre ber KrF roe seg ned og akseptere at særavtalen ikke førte fram uten å la det gå utover samarbeidsavtalen. Skal KrF kreve kompensasjon for nederlaget, skaper det ubalanse i regnskapet, som må rettes opp.Mange har spurt seg hvor bindende samarbeidsavtalen mellom de fire partiene er. Denne saken viser det Erna Solberg selvfølgelig vet. Dette er ikke avtalerett. Den er bygget på gjensidig tillit, og konsekvensene av å bryte tilliten er uoversiktlig. Derfor kan selv det som fortoner seg som en bagatell for enkelte, bli alvorlig.

Regjeringen må finne en måte å redde ansikt på både for seg selv og KrF. Akkurat nå skulle nok Knut Arild Hareide ønsket seg lengre pappaperm.